Anmeldelse

Resident Evil: Deadly Silence

Jeg husker fortsatt første gang jeg spilte Resident Evil. Jeg satte skiva i maskinen, steg inn i herskapshuset, og gispet over den detaljerte grafikken og den uhyggelige stemningen. Året var 2002 og jeg hadde akkurat kjøpt meg en GameCube. Med andre ord er jeg ingen langtidsfan av Resident Evil-serien, men kanskje denne oppussede versjonen av originalen - nå med den særdeles lite kledelige undertittelen Deadly Silence - kunne få meg til å se lyset?

Resident Evil på DS høres unektelig litt merkelig ut, selv trodde jeg at Capcom kanskje hadde gitt ut en spenstig nytolkning av originalen som startet det hele. Eksempelvis kunne de gått over til et brukbart kontrollsystem hvor du brukte berøringsskjermen istedenfor styrekorset, gjort grafikken mer stilisert for bedre å tekkes DS-ens skjermoppløsning, og satt større fokus på action og skyting enn grøss for å passe bedre i et håndholdt format.

Disse ideene var bare det første som falt meg inn, men likevel tør jeg påstå at de går Capcoms tankevirksomhet rundt Deadly Silence en høy gang. For her kommer den fullstendige listen over nye ting i Deadly Silence:

  • Det vises et kart over nærområdet ditt på den øverste skjermen, sammen med en indikator som forteller deg hvor frisk og rask figuren din er.
  • Det er lagt til noen nye gåter som benytter seg av berøringsskjermen.
  • Av og til skifter spillet til førstepersonsperspektiv og sender en bande fiender mot deg som du må stikke ned med kniv.
  • Det er lagt til en flerspillermodus hvor du kan spille mot eller sammen med andre.
  • Du kan nå hoppe over innlastingssekvensene.

Et tilbakevendende mareritt

Jepp, det er det hele. Resten av spillet fremstår i samme drakt som det gjorde i 1996, med alt det innebærer. Før du begynner å spille kan du nyte den corny introduksjonsfilmen som forteller den papirtynne historien om at du er et medlem av elitesoldatlaget S.T.A.R.S. og etterforsker noen grufulle mord midt ute i skauen. Og når du entrer herskapshuset og får slippe til bak spakene kan du grine over det nest flaueste spillmanus denne ydmyke skribent har vært borti. Og om det ikke er ille nok, kan du klø deg i hodet mens du lurer på hva den grumsete og uklare grafikken skal forestille. Stygge bakgrunner hovedsaklig bestående av ensfargede overflater, forent med grautete 3D-objekter, gir et heller lite imponerende inntrykk.

Selv om enkelte kosmetiske problemer er lette å tilgi, blir det en helt annen sak når de påvirker spillopplevelsen i så stor grad som her. Når figuren din står et stykke unna spillkameraet, blir hun (eller han, bevares) så vanskelig å skjelne at det tidvis er svært vanskelig å se hvilken vei han (eller hun, bevares) sikter. Og det byr på et lite problem, siden spillet i stor grad går ut på å skyte eller knivstikke zombier, bikkjer, ravner og andre utysker. Det hjelper ikke at du fyrer av patron etter patron hvis du står med ryggen til slemmingene.

En annen forbrytelse Deadly Silence begår, er å bruke det samme ødelagte kontrollsystemet som i originalutgaven. Jeg gav opp det første Resident Evil-spillet fordi det var en større kamp å få figuren min til å gjøre det jeg ville, enn å nedkjempe de vandøde hordene. Der de aller fleste tredjepersons actionspill utgitt etter krigen lar spilleren styre figuren sin i forhold til hvor den befinner seg i forhold til spillkameraet, styres figuren din her som om den var en bil. Det vil si at du trykker fremover for å gå den veien nesa peker, bakover for å rygge, og svinger med venstre- og høyreknappene. Noen erkjennelse av at vanlige mennesker har et større bevegelsesmønster enn dette, finnes ikke.

Eksempelvis kan du ikke skyte i andre retninger enn rett foran deg. Og du kan bare skyte i tre forskjellige vertikale vinkler. Dersom fienden befinner seg litt til siden for skuddlinjen din, er du nødt til å finjustere siktet for å treffe noe som helst. Og dersom fienden ikke vertikalt befinner seg i et skjæringspunkt på skuddlinjen din, da er det ikke mulig å treffe uten å flytte på seg. Dette medfører at kamper mot ravnene i spillet er fysisk umulig å gjennomføre uten å forbanne utviklerne av dette spillet til sjuende slektsledd. Kontrollsystemer som dette hørte ikke hjemme i forrige tiår, og i 2006 grenser det mot fornærmende å utsette spillere for noe slikt.

Barmhjertighetsdrap

Så, Capcom har unnlatt å reparere det som var ødelagt i utgangspunktet. Men kanskje de nye elementene som er laget eksklusivt for DS-utgaven kan fungere som et plaster på kraniebruddet? Vet du, jeg tviler. Det mest markante tillegget er førstepersonssekvensene, som består i at figuren din står bom stille i en døråpning og angripes av flere fiender som må bekjempes med kniv ved at du trykker på skjermen. Dersom du lykkes, belønnes du med ammunisjon eller legemidler, og i motsatt fall belønnes du med et kledelig bitemerke på halsen. Det hele er over på sekunder og minner mest av alt om en dårlig spøk.

De nye gåtene og oppgavene som gjør bruk av berøringsskjermen er av akkurat samme kaliber som de vi har blitt servert i tidligere Resident Evil-spill – eksempelvis skal fargekodede klosser forenes - og det å kunne løse dem ved hjelp av berøringsskjermen er ingen enorm fordel, selv om det er kjekt. Uansett utgjør de ingen stor forskjell, ettersom belønningen for å klare dem er et par hjelpemidler som har lite å si i den store sammenhengen. Spesielt når lagringsboksene du finner omkring i huset – som tydeligvis fungerer som dører inn i en parallell dimensjon der du kan lagre ting du trenger til senere og plukke dem opp fra et annet skap - likevel inneholder flust med ammunisjon, legemidler og annet krimskrams.

Lyden i spillet fortjener også å bli nevnt, mest av alt som en leksjon i hvordan ting ikke skal gjøres. Musikken er helt grei, men den overskygges totalt av hårreisende verdiløst stemmeskuespill, hvor skuespillernes ruskende gale infleksjon påkaller opptil flere himlinger med øynene, panneklask og lattermilde utbrudd. Det at lydeffektene later til å være tatt opp på ett eller annet gutterom, gjør ikke saken stort bedre. Det er bare å innse det: dette er håndverk fra en annen æra, hvor fullskjermsfilm var en attraksjon i seg selv og spillbudsjett var en brøkdel av hva de er i dag. Imponerende i 1996, sjanseløst i dagens marked.

Du som har spilt Outbreak og hungrer etter mer flerspillermoro i Resident Evil-universet bør også legge kursen godt utenom Deadly Silence, ettersom de samme feilene som forkrøpler énspillerdelen også gjør seg gjeldende i flerspillermodiene. Dessuten må du og medspillerne dine investere i ett eksemplar hver, siden Capcom ikke har tatt seg bryet med å legge inn en nedlastingsfunksjon i spillet.

Konklusjon

Det er veldig vanskelig å se for seg hvem som kan ha glede av Resident Evil: Deadly Silence. Dersom du er ihuga RE-fan, har du nok både originalutgaven og den oppdaterte GameCube-utgaven i samlingen fra før av. Det tynne laget med dårlig gjennomførte tillegg i denne pakken holder ikke som argument for å kjøpe det samme spillet én gang til. Skulle du være blant dem som aldri har prøvd Resident Evil før, er det vanskelig å forestille seg et verre sted å begynne enn med Deadly Silence; originalspillet blir ikke ytt noen rettferdighet overhodet i dette formatet.

Hvis vi later som om tiden har stått stille innen skrekkeventyrsjangeren siden 1996, står vi fortsatt igjen med et svært lite tiltalende spill her. Det seige og lite logiske kontrollsystemet, den grautete grafikken, og mangelen på nytenking blir til sammen en tung bør. Etter fjorårets imponerende Resident Evil 4, er det ekstra skuffende å se en så slurvete og kjærlighetsløs behandling av Resident Evil-arven som dette.

Vurdering


Resident Evil: Deadly Silence DS DS 2/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 31. mars 2006
  • Plattform: Nintendo DS
  • Utvikler: Capcom

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Til toppen