Anmeldelse

Return to Castle Wolfenstein

Vi har mye å takke id Software for. De ga oss faren til tittelen vi anmelder i dag, og de sparket FPS-sjangeren flere hakk oppover med lanseringen av det første Quake-spillet. Når et selskap er opphavet til så mange klassikere er det ikke et lite forventningspress som hviler på de. Spørsmålet er om de klarer å levere varene nok en gang?

Side 1
Side 2
Side 3

Humor
Jeg skal gladelig innrømme at flammekasteren jevnlig fremkaller sikling på grunn av sin innebygde fethetsfaktor, og det faktum at den er noe inn i helvete stilig. Ingenting er som å grille et par tyskere på fritida. Ett spennende våpen blir likevel altfor lite til å holde på interessen i særlig lang tid, og dette problemet henger over hele spillet. Det er rett og slett ikke særlig morsomt. Brettene blir fort kjedelige, og gamle konvensjoner som "trykk på knapp A for å åpne dør B" begynner å virkelig teste min tålmodighet. Kjedelig er det eneste slike oppdrag er, og vi spiller ikke spill for å kjede oss gjør vi vel?

Det faktum at vår mann Blazteren løper rundt som Supermann på speed hjelper heller ikke til å gjøre spillet spennende. John Carmack fortalte omkring presentasjonen av Doom 3, at ettersom vi nærmet oss fotorealisme måtte spillene roe seg litt ned. Han forutså at vi i fremtiden ville se flere spill hvor vi beveget oss i menneskelig fart. Denne uttalelsen har tydeligvis ikke noen fått med seg, siden du løper like latterlig fort her som i Quake. Det hele grenser til det tåpelige når du kan ta piruetter rundt dine arme motstandere med din trofaste gønner på full auto. Spillet utarter til en oppvisning i strafing. Med tanke på at dine motstandere er tyske soldater (som så visst jeg vet tilhører menneskerasen), blir det parodisk å bevege seg i en slik fart.

En artig detalj er at du innen spillet er omme tar turen til Norge. Dessverre er ikke dette brettet noe mer interessant enn de andre, men det gir deg i hvert fall en grunn til å spille det gjennom. For oss nordmenn er det også en annen kuriositet som er verdt å merke seg. Hvis du tar en god kikk på propaganda plakatene til tyskerne kan du finne norske plakater som oppfordrer deg til å bli frontkjemper. Dette forblir dessverre artige detaljer, og potensialet i slike gode innslag blir ikke fulgt opp. Resultat har derfor blitt et temmelig uinspirerende spill. Orker du å gjennomføre det har du ett beundringsverdig pågangsmot, og innbitt angst mot å ikke få valuta for pengene. Eller så har du en skremmende trang til å kverke tyskere.

God grafikk
Return to Castle Wolfenstein er bygd på Quake 3 motoren, og dette merkes. En hel del fiffige detaljer har også blitt lagt til, og bidrar til en ikke ueffen gjengivelse av skumle borger og grøsne katakomber. Tåken ligger tykk på bakken, og kamuflerer fiendtlige soldater i det fjerne. Dette har en direkte innvirkning på hvordan du kan løse brettene, siden sniper riflene blir vanskelig å bruke på langt hold. Omgivelsene dine er godt gjennomført, og illusjonen av å løpe gjennom militære baser og onde borger opprettholdes spillet igjennom. Lys skinner også herlig gjennom vinduene, noe som bidrar til å sette stemningen.

Å tenke på at den gode gamle Quake 3 motoren har slikt i seg, gjør at jeg blir enda mer utålmodig på å legge mine hender på Soldier of Fortune 2: Double Helix. For utenom lekker pixeltriksing blir det ikke stort annet enn på eye candy området tittelen presenterer noe nytt. Fra et storbudsjettspill som Return to Castle Wolfenstein må også kravene til soliditet og stabilitet settes høyt. Dette innfris også til det fulle. Jeg har faktisk ikke hørt en eneste klage på inkompatibilitet og ustabilitet, noe som er rimelig enestående.

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden