Anmeldelse

Ridge Racer

Og da mener jeg alt. Ridge Racer har timingen: Det er en av de sterkeste lanseringstitlene til en etterlengtet ny plattform. Det har teknikken: Veiene og svingene svever florlett av gårde, og gir rom for stadig nye, friske vistaer å suge til seg – alt uten et eneste hikk. Det har spillbarheten. Ja, det har til og med en allerede fullvoksen tilhengerskare: en liten armé av PSX-spillere oppfostret på de første spillene i serien, sulteforet over lengre tid, higende etter mer rått, tradisjonelt arkadekjøtt å gnage på.

Ridge Racer har virkelig alt. Du kan til og med se dårelokkene bølge seg ned den kjernesunne pannen, og lommepengetusingen stikke skjødesløst opp av jeansen. Det er nesten så man får lyst til å gi spillet en ørefik for å være så forbasket vellykket.

Vel.

Men det starter mykt. Så mykt, faktisk, at du nesten lures trill rundt. Du spiller deg stødig gjennom turnering etter turnering, og vinner som regel uten videre innsats. Du tror kanskje at dette er alt, at dette er det hele. Vakre landskaper, sval musikk, fartsfølelse og lettvinte seire. Nok en kompetent arkaderacer, og that's it. I så fall tar du feil.

Ridge Racer, serru, jenta mi, er nemlig temmelig utsøkt vare. Det blir bare ikke helt tydelig før du kommer skikkelig inn i det. Kanskje får du den første ferten av noe søtt idét du går over til "pro"-turneringene. Inntil da har du kanskje merket hvordan farten langsomt, men sikkert har steget jo lenger du har kommet. Du har forsøkt biler i klasse en, i klasse to, i klasse tre. Du er behaget, men ikke henrykt, underholdt, men ikke utfordret. En stund.

Før eller siden vil du imidlertid kjenne den velbalanserte utfordringens kjente fjær kile deg i øret. Du merker hvordan motstanderne krangler mer, hvordan de etterlater deg i støvet hvis du ikke mestrer bilen til fingerspissene. De innledende timene har nesten fungert som ren avkobling, et første møte med PSP-ens deilige krefter, en leskende chartertur inn i den nye håndholdte hverdagen. Men det er ikke mye avslapning igjen i spillet etter at den lette biten er unnagjort. Etter noen timer med ren teknisk beundring og feelgood-vibber, skrider spillet raskt over i velkjent, utfordrende arkadekappløp.

Det er tid for å gjøre opp, det er tid for å fortelle spillet hvem som er sjefen. På klassisk maner. Og vi ville ikke hatt det på noe annet vis.

Microsoft Flight Simulator: Nå med fire hjul!
For den uinnvidde kan det være på sin plass å presisere litt. Du skjønner, det vidunderlige med spillet er at det har absolutt null og niks med bilkjøring å gjøre. Doningene du styrer høres og ser ut som fly, like mye som de likner biler, og de oppfører seg da også sånn. Rett nok er du bundet til veien og hjulorienteringen så lenge du farter av gårde på flatmark, men i det øyeblikket du slipper gassen, svinger brått til siden og dermed entrer en "drift", slutter også bilen din å fungere i forhold til fysikkens lover. I stedet bæres du gjennom svinger og kroker på autopilot, mer eller mindre uavhengig av hvilken vei bilen din faktisk er retta, inntil du er såpass i vater med asfalten at bilen får veigrep igjen.

Alt avgjøres derfor av et par ting: Hvordan du entrer slike slædder, hvordan du kryper ut av dem, og om du har sørget for å ta høyde for eventuelle hindringer og motstandere du måtte møte lenger ned gata. Lite er mer irriterende enn å avslutte en perfekt bue med å kollidere i fortauskanten, og med tanke på at du sannsynligvis nettopp har langet ut to-tre svære for den sorte boksen du holder mellom hendene, er det neppe lurt å kyle den ut vinduet alt nå. I stedet bør du holde deg i skjorta, og finne ut hva du gjør galt, slik at du kan møte svingen riktig neste gang.

Har du valgt en tilstrekkelig ondsinnet turnering, kan du forresten belage deg på mer enn én runde analyse. Jeg trengte for eksempel selv et par timer på å slå én spesielt nasal bane med ekspertinnstillinger, så med mindre dine arkadeferdigheter er født under regnbuen på en søndag, er det en del vegger å stange hodet mot her.

I frustrasjonens øyeblikk er det imidlertid nok av syndebukker å ta av. Motstanderbilene, for eksempel, blir etterhvert akkurat så sleipe og fulle av skitne triks at det lett kan skape lebensraum for purt hat. Spillet er strukturert på den måten at du alltid starter bakerst og må jobbe deg oppover, med de elleve motstanderne som bevegelige sjekkpunkter, som milepæler som lar deg bedømme din egen innsats. En ting er at du dermed avhenger litt mye av hvor gretne posisjon elleve-til-to er på å la deg slippe forbi, når det eneste som egentlig betyr noe, er å nå igjen førsteplassen. Dessuten tilpasser alle andre enn tetbilene seg til din egen hastighet, noe som gjør at du ikke sjelden opplever at det oppstår en unaturlig stor avstand mellom lederbilen og nummer to. Kanskje ikke de største problemene i og for seg, men du bør være klar over at hele spillet føles temmelig kunstig når du etterhvert skuer gjennom overflaten.

Ditto for selve slæddingen, som er så hysterisk urealistisk at man ikke kan annet enn å riste på hodet med et smil om munnen. Vel, misforstå meg rett, den er høyst underholdende, og en livsnødvendig del av opplevelsen, men når du til slutt lærer å virkelig utnytte drift-autopiloten, føler du deg likevel litt skabbete og uskikkelig – som om du brekker spillet på tvers. Heldigvis er det ikke så ofte at den beste løsningen er å dra de aller mest absurde manøvrene, som for eksempel å legge seg sidelengs for å møte en rekke tette små S-svinger. Også dette er mest en sak du irriterer deg over i mangel av noe bedre, ettersom du ikke egentlig kan påstå at spillet er spesielt urettferdig.

Ridge Racer PSP PSP DS

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 1. september 2005
  • Plattform: PlayStation Portable
  • Utgiver: SCEE
  • Utvikler: Namco Bandai

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen