Anmeldelse

Ridge Racer 2

Det mest negative jeg kan si om Ridge Racer 2, er at det er kynisk. Hvis du spilte det første spillet, som kom til lanseringen av PSP-en i september i fjor, veit du ganske nøyaktig hva du kan forvente deg. Og jeg mener virkelig nøyaktig: Ridge Racer Deluxe hadde ærlig talt vært et bedre navn på spillet.

Mer eller mindre alt er ved det gamle: Menysystemet er kliss likt, bilene er identiske, brorparten av banene er repetisjoner fra sist, og ikke minst er spillmekanikken en rein klone.

Men det er mer av alt. Antall baner har vokst fra tolv til 21, eller fra 24 til 42 hvis du regner reverserte baner. Hovedspillet inneholder flere turneringer enn før, spesielt på det letteste nivået. Det er dessuten ført opp tre nye moduser: I "duell" får du kjøre om kapp med én enkelt motstander, som til gjengjeld er desto mer aggressiv, i "arkade" er det innført en nedadgående klokke som skal stresse deg til å nå neste port før tida går ut, og i "overlevelse" spyttes den treigeste deltakeren ut av løpet etter hver runde, inntil kun én er igjen.

Det høres muligens mye ut, men siden de nye modusene fortsatt handler om akkurat det samme som du gjør ellers – å kjøre veldig fort og komme i mål først – er disse lette å avfeie som pur kosmetikk. De ni nye banene er derimot en reell variasjonsgaranti, sammen med en pen bråte ny musikk. Det føles med andre ord litt nytt, men mest av alt føles det som Ridge Racer. Pluss.

Det elementære spørsmålet er uansett om spillet fortsatt er moro – men det har vi igrunn allerede svart på.

Ta en titt i avsnitt to hvis du har glemt hva som stod der. Jeg siterer: "spillmekanikken er en rein klone".

Med andre ord: strøken.

Ja, strøken

For de av dere som ikke fikk med dere fjorårets versjon av denne artikkelen kan jeg godt utdype. Hele spillet dreier seg i hovedsak om én enkelt ting, og det er å svinge. Det som gjør Ridge Racer spesielt, eller i hvert fall sørger for at realismen flyr ut vinduet, er at svingradiusen på disse bilene likner den du finner på båter eller fly, og at du kan glemme å klare deg gjennom skarpe svinger ved hjelp av rattet aleine.

I stedet baserer du deg på et enkelt system: I det øyeblikket du slipper opp gassen og svinger kraftig til den ene eller andre siden, slår bilen over i en slædd, og så lenge du befinner deg i en slik en er det helt andre lover som gjelder. Den første, og kanskje viktigste, er at spillet bringer deg automatisk rundt svingen; det føles litt som du er festet på en berg-og-dal-bane. Men dette betyr ikke at du er uten kontroll, det betyr bare at kontrollene fungerer annerledes. Avhengig av i hvilken retning du aksellererer vil bilen kunne gli lenger inn eller ut av den forhåndsberegnede banen, og hvis retningen på bilen din nærmer seg å ligge parallelt med veien, så avsluttes slædden og styringa vender tilbake til det vanlige.

Alt dette er vel og bra, men det som virkelig nagler fast den deilige mestringsfølelsen, er at teknikken og taiminga di – hvordan du entrer en sving, og hvor sømløst du klarer å forlate den – har alt å si for resultatet. Ridge Racer 2 er et av svært få bilspill hvor bremseknappen er totalt overflødig, og hvor et perfekt løp innebærer at du aldri dupper særlig under makshastigheten. Legg til at hurtigere slædder sanker mer boost-kraft, og du skjønner kanskje at det å mestre Ridge Racer føles godt.

Mulig jeg får dette til å høres komplisert ut, men det viktigste er lett å forstå: Slædding er skammelig moro, lett å lære, men samtidig vanskelig å mestre.

Og dette har de så altså bygget et helt spill rundt.

Konsekvensen er naturligvis at de beste banene er de som bidrar med de mest utfordrende svingekombinasjonene, og at mye av gleden man opplever ettersom man blir flinkere, nettopp ligger i evnen til å løse tilsynelatende umulige svinger på en elegant måte. Noen ganger kommer slike løsninger til å gå stikk i strid med alle naturlover og enhver troverdig framstilling av biler, men det gjør dem ikke noe mindre tilfredsstillende.

Det er så du formelig kan høre knakingen som foregår mellom hjernenevronene dine, der de hektisk jobber med å korte ned tiden det tar å behandle akkurat denne typen problemer.

Avhengighetspotensiale

Når det gjelder alt annet enn selve racinga har imidlertid Ridge Racer 2 fortsatt mye å gå på, ikke minst sett i lys av andre storheter fra det siste året, slik som Outrun 2006: Coast 2 Coast, PGR3 eller Ridge Racer 6.

Man kan for eksempel påpeke at spillet kunne gjort mer for å etablere behovet hos spilleren for å makse alt, se alt og gjøre alt. Når du avanserer i Ridge Racer, markeres det med en hvit prikk (turneringen du kjørte) som blir farget sort. Stort kjedeligere kan det knapt gjøres: Jeg vil mye heller erobre flatearealer på et stort kart, slik som i Ridge Racer 6, eller gylne, forlokkende solstjerner, som i Super Mario Sunshine.

Hovedproblemet er imidlertid at progresjonen er lagt opp så slavisk. For å få tilgang på de raske bilene må du med andre ord spille gjennom en skokk med løp med de treigere bilene, og disse løpene er rimelig enkle saker hvis du har spilt denne typen spill før. For nybegynnere er progresjonen ypperlig, siden du virkelig får tid til å bli varm i trøya før det begynner å bli vrient, men dette kommer på bekostning av moroa for de mer erfarne spillerne, og da ikke minst dem som spilte det første Ridge Racer-spillet til døde.

PGR3 er med sine gull- og platinum-utfordringer det perfekte moteksempel. Der er det slik at hvis spillet er for lett, kan du når som helst velge å sette deg selv høyere mål.

Det samme kan sies om Ridge Racer 6: Selv om du må spille de treigere løpene også hvis du vil makse karrieremodusen, er det forsvinnende kort vei til virkelig harde utfordringer, og du har dessuten til enhver tid valget mellom en haug med ulike baner, regelsett og vanskelighetsgrader.

Hvorfor er det ikke slik i Ridge Racer 2? Jeg tror grunnen er så enkel som at det ville kostet Namco mer penger å lage noe fra bunnen av, enn å skrape sammen noe de hadde liggende.

Konklusjon

Det som likevel hever Ridge Racer 2 langt over det gjennomsnittlige, er at det har elementer nettopp av puzzle-sjangerens "flyt" over seg: Banene er ikke bare vakre omgivelser og deilige magasug; de er serier med små, interessante utfordringer, hvor hver sving du mestrer, hver motstander du runder, fyrer av en liten, men merkbar, egoboost. Enhver sving kan løses bedre enn du gjorde sist, enhver boost utnyttes mer. Det flyter, akkurat slik Lumines eller Tetris gjør det når du har spilt litt for lenge, og nettopp dette er kanskje Ridge Racer 2 sin fremste kvalitet.

Da får det heller være at Namco er sleipe små lus; å lansere det samme spillet, men med litt mer av alt, og uten å rette opp manglene fra sist, er ikke det vi ønsker oss av en oppfølger, men det hindrer ikke Ridge Racer 2 i å være et suverent spill.

Ridge Racer 2 PSP PSP 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 18. oktober 2006
  • Plattform: PlayStation Portable
  • Utvikler: Namco Bandai

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen