Anmeldelse

Rush for Berlin

For mange av dere er dette alt dere trenger å vite: Rush for Berlin er sanntidsstrategispill hvor handlingen foregår under andre verdenskrig. Det introduserer få store nye ideer, og det minner generelt om alle de andre sanntidsstrategispillene som foregår under den velbrukte krigen (hvor hadde spillindustrien egentlig vært uten andre verdenskrig?). Om du fortsatt er interessert, så er det flott for deg - Rush for Berlin er kanskje ikke nyskapende, men det er både underholdende og intelligent.

Berlin er et helsike i rushtiden

Rush for Berlin prøver ikke å dekke hele verdenskrigen, men fokuserer i stedet på det som skjedde på det europeiske fastlandet etter D-Dagen i vest og Stalingrad i øst. Kort fortalt, så sliter tyskerne. Russerne er på offensiven og de vestlige allierte har bitt seg fast i Normandie. Det begynner å bli dårlig med ressurser, og for alle unntatt galningen selv er det åpenbart hvordan det hele kommer til å ende. Ødeleggelsen av Det tredje riket er imidlertid langt fra en formalitet - de veldisiplinerte tyske troppene yter fortsatt hard motstand, og innen russerne og amerikanerne får håndhilse i de utbombede restene av Berlin, skal det utkjempes mange harde slag.

Disse skildres gjennom tre kampanjer; en for russerne, en for amerikanerne, og en for de franske motstandskjemperne. I tillegg får vi en kampanje hvor vi får spille de tyske forsvarerne. Denne foregår i en alternativ historie hvor Hitler hadde vett nok til å bli drept under Stauffenberg-attentatet, og de nye tyske lederne bare har ett mål for øye; å stoppe fiendens offensiv slik at de kan forhandle seg fram til en overgivelse på levelige vilkår. Hver for seg er kampanjene mellomstore (kanskje litt i korteste laget for noen), men samlet sett gir de spillet god varighet og variasjon.

Fokuset på den siste delen av andre verdenskrig gjør at det er litt begrenset hvor mange typer enheter vi får leke oss med, men samtidig betyr det at vi får konsentrere oss om noen av de beste krigsmaskinene verden fikk se under krigen. Den tyske kampanjen gir oss også flere spennende saker som tyskerne aldri rakk å bruke, slik som den supertunge stridsvognen Maus. Rush for Berlin tar seg generelt noen friheter i forhold til virkeligheten, men det er ikke negativt - det finnes nok av spill som fokuserer på å levere et så autentisk bilde av krigen som mulig.

Hva så med gameplayet?

Rush for Berlin gjør som sagt ikke spesielt mye nytt. Dette er et relativt standard sanntidsstrategispill med fokus på taktikk og action. Stort sett kontrollerer du en mindre gruppe soldater og stridsvogner, og selv om noen oppdrag gir deg produksjonsfasiliteter og mulighet til å styre større hærer, får du aldri oppleve slag i virkelig stor skala. Mange av oppdragene er delvis lineære, men de aller fleste inneholder sekundære mål som du kan prøve å oppnå for ekstra poeng (og fordeler). Noen mål er hemmelige, og du får først beskjed om dem etter at de faktisk er fullført.

Gameplayet er rimelig avansert, og gir mange taktiske muligheter. En hver stridsvogn eller kanon må bemannes av soldater, og hvis du for eksempel klarer å ta ut fiendesoldatene uten å ødelegge kjøretøyet, kanonen eller bunkersen deres, kan du overta det. Alle enheter bruker ammunisjon, så det lønner seg å ha med seg en forsyningslastebil eller to når du reiser ut på tokt. Disse kan også reparere skadede kjøretøy, noe som kommer godt med (da et typisk angrepstokt inneholder mange separate konfrontasjoner). Det er lite som er så kjedelig som å måtte forlate den beste stridsvognen din fordi beltene ble ødelagt av en mine.

Soldater kommer i flere fasonger. Vanlig infanteri er utstyrt med maskingevær og granater (som de automatisk bruker når de kommer nær en stridsvogn eller lignende). Dessuten får du for eksempel feltleger, snikskyttere, sjokktropper, soldater med bombekastere, mineryddere og flammekastersoldater. Vi får også kommandanter, som kan påvirke enheten i nærheten av seg selv ved hjelp av både aktive og passive egenskaper. Soldater og andre enheter har forøvrig også ulike spesialegenskaper som kan aktiveres ved behov.

Tiden er knapp

Noe Stormregion har snakket mye om er måten spillet fokuserer på tiden. Kort sagt belønnes du for å være så rask som mulig. I utgangspunktet fungerer dette greit - du presses over i en aktiv spillestil, og i stedet for å spille rolig og omstendelig, lønner det seg å ta litt sjanser. I praksis spiller det imidlertid ikke spesielt stor rolle hvor mye tid du bruker - med mindre du er en ekstremt langsom spiller er sjansene store for at du fullfører de fleste oppdragene med rikelig av tid til overs.

Kamphandlingene er begrenset til landjorda - riktignok får du mulighet til å tilkalle luftstøtte, men du får ikke direkte kontroll over flyene selv. Du får heller ikke kontrollere skip eller båter. Dette er ikke noe tap; joda, det hadde vært tøft med luftkrig eller sjøslag, men Rush for Berlin er bygd rundt kamp på landjorda, og mekanismene for dette fungerer stort sett glitrende. Det eneste jeg har å utsette på måten spillet implementerer luftstøtte på er at du må bruke spesielle speiderenheter for oppgaven. Dette kunne blitt gjort på en langt mer strømlinjeformet måte, for slik det er nå er det litt for mye stress å tilkalle hjelp når du er midt i en kamp.

Forvirring i gatene

Spillets største gameplaymessige problem er at stridsvogner og andre kjøretøy sliter vanvittig med å navigere seg gjennom trange bygater. I de tilfellene hvor du spiller i byer vil du stort sett måtte detaljstyre dem, for ellers gjør de omtrent alt annet enn å følge ordrene dine. De klynger seg sammen og setter seg fast, velger lange omveier eller bestemmer seg for å gjøre noe helt annet (slik som å rulle rett inn i klørne på fiendens antitankvåpen). Ting fungerer bedre i åpne områder, men det er fortsatt tydelig at Stormregion har litt å gå på når det gjelder rutiner for stifinning.

Spilldesignets fokus rundt prøving og feiling er et annet moment som kan irritere. Om du gjør noe galt får det ofte katastrofale resultater, og du tvinges til å laste inn et tidligere lagret spill. Ofte må du gjøre ting om og om igjen før du finner den riktige løsningen. Spillet har heldigvis tre vanskelighetsgrader, så hvis ting blir for vrient er det bare å skru ned vanskelighetsgraden litt (noe du kan gjøre foran hvert oppdrag).

Utviklere som vet hva de gjør

Ellers er Rush for Berlin veldig solid. Stormregion har massevis av erfaring med sjangeren, og det synes. De ulike oppdragene er varierte, og alle er interessante på en eller annen måte. Fienden forsvarer seg med nebb og klør, og forsvarsverkene deres er intelligent satt opp. De ulike typene enheter har alle sine fordeler og ulemper, og forskjellene mellom dem føles autentisk (sett fra mitt "amatørmessige" ståsted som spillanmelder, ikke militærekspert). Alt i alt er det lite å sette fingeren på, annet enn at spillet egentlig ikke har noen spesielle elementer som gjør at det virkelig stikker seg ut. Spillets store nyvinning, tidselementet, påvirker som nevnt ikke spillopplevelsen i den grad utviklerne utvilsomt hadde håpet.

Flerspillerdelen viser flere nyskapende takter enn resten av spillet. Her får vi selvsagt standard "deathmatch", men i tillegg får vi flere andre spennende moduser. R.I.S.K. er spesielt interessant, her får hver spiller ulike (tilfeldige) mål som holdes skjult for de andre spillerne, og førstemann til å oppnå målene sine vinner. Det sentrale her er å sørge for at du selv når dine mål, mens du prøver å finne ut hva det egentlig er motstanderne prøver å oppnå, slik at du kan hindre dem i det. Denne spilltypen kan være spesielt morsom (litt avhengig av hvor utspekulerte motstanderne dine er), og vil utvilsomt kunne bli en slager på LAN.

En annen litt unik modus er R.U.S.H., hvor målet er å nå ulike mål så raskt som mulig. Her får du poeng for å oppnå mål, og vinneren er selvsagt den spilleren som ender opp med flest poeng. Ellers har vi mulighet for å samarbeide med en annen spiller mot dataspilleren. Her er god koordinering sentralt, da dataspilleren har store fordeler. De ulike fraksjonene virker godt balanserte, og har generelt tilgang til samme typer enheter. Om du ikke ønsker å spille mot andre (over LAN eller nettet), kan du også spille disse modusene mot datamaskinen. Dessverre kan dette være noe du tvinges til å gjøre av og til, da miljøet fortsatt ikke er spesielt stort.

Grafikken fortjener å nevnes som et høydepunkt - Rush for Berlin ser overraskende bra ut, med herlige eksplosjoner, flotte vanneffekter og et solid fokus på detaljer. Dette er glimrende håndverk, og sannsynligvis er det den peneste skildringen av andre verdenskrig i et strategispill så langt. Den visuelle stilen minner veldig om spill som Blitzkrieg, Codename Panzers og Sudden Strike, og det kan for så vidt sies at Rush for Berlin mangler en egen visuell identitet. Det samme gjelder lyden, selv om spillet har litt raskere og mer energifylt musikk enn mange andre spill i sjangeren. Skudd, eksplosjoner og motorlyder høres autentiske ut, og alle snakker på morsmålet sitt – noe vi forventer av seriøse strategispill nå til dags.

Konklusjon

Rush for Berlin er absolutt velprodusert, og det klarer lett å underholde. Varigheten er god, variasjonen er det ingen ting å si på, grafikken er flott og lyden er slett ikke ille, den heller. Dessuten får vi en god flerspillerdel, og muligheten til å spille en tysk kampanje er heller ikke å forakte - de hadde tross alt mange av krigens kuleste drapsmaskiner. Rutinene for stifinning burde vært bedre, og det frustrerende fokuset på prøving og feiling ødelegger litt av gleden i blant, men alt i alt er dette et godt og solid spill. Om du begynner å bli lei sanntidsstrategispill hvor handlingen er hentet fra den andre verdenskrigen, finner du imidlertid ingenting som vil endre dette i Rush for Berlin.

Vurdering


Rush for Berlin Windows Windows 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 2. juni 2006
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Deep Silver
  • Utvikler: Stormregion

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Til toppen