Dette burde vært det beste spillet noensinne. Grunnideen er like enkel som den er genial: Du må løse praktiske oppgaver for å samle stjernebiter, og det gjør du ved å skrive inn de tingene du trenger for å fikse biffen.
Tingene du skriver inn dukker opp, klare til bruk – og spillet reklamerer med at du kan skrive inn hva som helst. Kan virkelig ett enkelt DS-spill inneholde alt i hele verden?
Frihet i en liten DS
Vel, nei, det kan det ikke. For det første får du noen klare begrensninger: Du kan ikke få noe som ikke er en fysisk gjenstand, et egennavn, har noe med rusmidler å gjøre, eller er – som spillet sier det – «vågalt».
Dermed kan du ikke få Batman til å bælme en bayer sammen med en barbrystet blondine, men du kan få en bazookabærende biskop som banker en breial brontosaurus. Tilsynelatende er det bare fantasien som setter grenser.
Det vil si: Fantasien, og de iboende begrensningene til DS-maskinen. Spillet er utformet som et enkelt løp-og-hopp-plattformspill sett fra siden, og spillområdene er små. Allerede fra starten av merker man lett at spillets ambisjoner blir undergravet av den tilgjengelige teknikken.
Selv om grafikken har sin sjarm er den veldig enkelt utført. Spillet er ikke stygt på noen måte, men mange objekter ser helt like ut selv om de har forskjellige navn. Musikken er langt under middels, høres ut som en dårlig spilledåse og irriterer mer enn den underholder.
Verdens beste sandkasse
Når det er sagt starter spillet lovende. Oppstartsskjermen er en tom lekegrind hvor du fritt kan mane fram hva du vil, og dermed finne ut av hvem som er sterkest av en vampyr og en varulv, for eksempel. Riktignok takler ikke DS-en mange ting på skjermen samtidig, så det tar kort tid å nå maksgrensen hvis du påkaller noen store bygninger eller monstre.
Ettersom du skriver inn nye ting kan du låse opp nye bakgrunner til lekegrinda, og dermed er det mye moro å hente i å finne ut hva de bakgrunnene du mangler kan være for noe, og skrive inn ting du tror vil låse dem opp.
Når du så starter på selve spillet, gjelder det samme prinsippet. Du får et enkelt oppdrag – som å plukke blomster, eller å bringe en figur fra et sted til et annet – og så står du fritt til å finne ut hva som best kan løse oppgaven.
Maxwell møter veggen
Mye av utfordringen i spillet består i å utforske samhandlingene mellom tingene du maner fram. Monstre er fiendtlig innstilt mot vår helt – en pjokk kalt Maxwell – og de fleste andre, mens heltemodige krigere beskytter Maxwell mot farer. Oftest får du begrensninger i oppdragene dine: Du må ofte omgå en fiende eller hindring, men uten å skade dem. Dermed har du som regel flere hensyn å ta når du skal løse brettene.
Her finner vi det største problemet med Scribblenauts. Selv om det du gjør både er morsomt og kreativt, er oppdragene og problemene du må løse ofte veldig kjedelige og lite varierte. Dermed er det stort sett opp til deg som spiller å skape din egen moro, for du finner fort enkle løsninger som fungerer på stort sett alt.
