Se lyset med DS Lite

Det var liksom alltid et eller annet som ikke helt stemte med Nintendo DS. Fra første gang vi så maskinen har den føltes litt uferdig. På E3 i 2004 var det prototypen som ble vist fram, og selv om det klumsete plastlekeutseendet senere ble erstattet av et langt mer akseptabelt et, var Nintendo liksom ikke helt i mål. Og vi visste det.

Jeg var blant dem som ilte til butikken på lanseringsdagen i mars i fjor, og jeg så meg egentlig aldri tilbake. Polarium og WarioWare Touched fikk æren av å være de første spillene jeg brukte maskinen min på, og selv om begge hadde begrenset holdbarhet og i dag lett havner i skyggen av de fleste av maskinens stortitler, var jeg kjempefornøyd. Jeg ofret ikke så mange tanker på at skjermene var tydelig mørkere enn på PSP, og jeg gråt aldri over størrelsen på tingesten. Den var kanskje litt stor, men jeg hadde da veske å ha den i, og i alle tilfelle var det verdt det når belønningen var en aldri så liten håndholdt spillrevolusjon.

[object HTMLTextAreaElement]
DS Lite.

Jeg mener: Jeg likte til og med designet på maskinen. Som kanskje den eneste i verden var jeg oppriktig begeistret for den Citroën-aktige blandingen av harde og myke linjer. Det var kanskje ikke det mest strøkne designet i verden, men det hadde dog en viss sjarme.

Behov for noe bedre

Det er litt over et år siden lanseringen av Nintendo DS her i Norge, og mye har skjedd. Det viktigste er kanskje at spillbiblioteket til maskinen har blomstret for alvor. For et år siden fantes det et par virkelig gode titler til maskinen, men mange av spillene var oppgulp laget for å rekke lanseringsdatoen, og det merket man. I løpet av 2005 fikk vi imidlertid stadig flere skikkelige kvalitetsspill, en trend som ser ut til å fortsette i tiden fremover. Vi har så langt fått nydelige, nyskapende konsepter som Nintendogs, Phoenix Wright, Another Code, Trauma Center, Lost in Blue, Osu! Tatakae! Ouendan, Electroplankton, Band Brothers og Meteos – samt nye høykvalitetsspill i seriene Castlevania, Advance Wars, Mario Kart, Animal Crossing, Viewtiful Joe, Kirby, Mario & Luigi, Sonic og WarioWare. Legg til en fortsatt imponerende renovering av Super Mario 64, de fullstendig sprø Project Rub og The Rub Rabbits!, samt fantastisk sjarmerende Yoshi Touch & Go, og det begynner å bli tydelig. Nintendo DS har hatt en fabelaktig utvikling på spillfronten det siste året.

Men så var det dette med skjermene da. Hvorfor kunne aldri Animal Crossing se helt ut som det gjorde i GameCube-drakt? Hvorfor måtte Mario Kart være så mørkt og trist sammenliknet med GameCube-varianten Double Dash? Vel, hvis vi skal være litt kyniske kan det nesten virke som om svaret er som følger: For at Nintendo skulle kunne selge den samme maskinen til oss, en gang til – i form av DS Lite.

Og du verden, som det funker.

[object HTMLTextAreaElement]
Skjermene er mye lysere enn tidligere.

Solbriller anbefales

Jeg mottok min japanske DS Lite for litt over en uke siden, og har siden vært opptatt med å teste maskinen grundig. Og la det være sagt først som sist: Det er én altoverskyggende god grunn til å kjøpe denne maskinen. Resten av forbedringene er mer å regne som bonuser.

Den store nyheten er skjermene. Endelig har Nintendo skjønt tegninga, og der de før tilbød to lysstyrker: "baklys av" og "ganske mørkt", tilbyr de nå fire: "ganske mørkt", "greit", "lyst" og "solbriller anbefales". Vanligvis vil du bare la den stå på det nest lyseste eller det lyseste, og endringen er da rimelig markant.

Spillene mine er rett og slett blitt som nye. I noen spill har det ikke allverden å si: Meteos' gleder avhenger for eksempel ikke så veldig av hvor sterke fargene er, men heller av følelsen spillet gir deg av gravitasjon, sjonglering og mestring. Likevel er det ingen tvil om at spillet er på sitt beste på DS Lite, da bakgrunner, fargeblokker og alt annet kommer bedre fram. I spill som Animal Crossing er vitamininnsprøytningen enda tydligere. Jeg hadde begynt å gå lei spillet før jeg fikk Lite-maskinen, men den siste uken har mine besøk vært hyppige, langvarige og gledelige. Det er noe nesten hypnotiserende ved å se at himmelen over den vesle dyrelandsbyen nå er skinnende blåfiolett, og ikke lenger gråblå. Det er fullstendig elskelig at trærne er knallgrønne der de før var daffere i fargen, og selv fossen føles som ny.

Generelt er effekten den samme uansett hvilket spill det gjelder: Alt ser livligere ut, i tillegg til at det er mye, mye lettere å se hva som skjer selv ved forholdsvis intense lysforhold.

[object HTMLTextAreaElement]
PSP må se seg seg slått på lysstyrke.

Det er én situasjon som fortsatt bringer maskinen i kne, og det er hvis du forsøker å spille ute i fullt sollys. Da oppfattes ikke lenger Lite-en sitt "hvitt" som helt hvitt, slik det gjør ellers, rett og slett fordi alt annet er så mye lysere enn det er innendørs, eller på overskyede dager. I sterke lysomgivelser kan også gjenskinn i skjermen spille inn – begge skjermene er dekket av et reflekterende lag, så er det lyst bak deg hender det at du ser deg selv i "speilet". Alt i alt er uansett DS Lite mye mer behagelig å bruke i lyse omgivelser enn både den originale DS-en, og også til en viss grad PSP-en.

Det kan være verd å nevne at dette innebærer at skjermene også er lysere enn Game Boy Micro sin. Samtidig er de omtrent dobbelt så store som Micro-en sin, noe som betyr at DS Lite i samme slengen stjeler kronen for å være den mest behagelige måten å oppleve Game Boy Advance-spill. Microen vinner fortsatt hjertene våre når det gjelder ren bærbarhet, men for alt annet har den nå møtt sin overmann.

Det er også imponerende å se at på tross av den markant økte lysstyrken, er baklyset fortsatt svært beskjedent. Sort er med andre ord tilfredsstillende sort. I tillegg har den tendensen vi så på den originale DS-en, hvor kantene på skjermene ofte var noe mørkere enn midtpartiet, forduftet fullstendig. Selv på det laveste lysnivået, som tilsvarer lysnivået på den orignale DS-en, er dette problemet ikke lenger til stede.

Heller ikke etterslep er et problem. Dette var kanskje min største bekymring før jeg fikk testet maskinen, men jeg kan heldigvis melde om at ingen av de spillene jeg har testet den med, lider under at skjermene er for trege til å oppdateres. Det er mulig å se antydninger til det hvis du kikker nøye etter, men i praksis er det verken irriterende eller lett synlig, selv i 3D-intensive titler som Metroid Prime Hunters og Tony Hawk's American Sk8land.

[object HTMLTextAreaElement]
Tykkelsen er markant redusert.

Innsynsvinkelen er også forbedret, og det er nå mye lettere for nysgjerrige å titte skrått inn på maskinen uten at fargene forsvinner. Her er det forbedringspotensiale fortsatt, og spesielt vertikalt endrer kontrasten og lysstyrken seg en del hvis du vipper litt på maskinen. Horisontalt er det mye bedre, og du får nå et godt bilde opp til rundt 45 graders innsynsvinkel. Det sier seg nesten selv at maskinen dermed har en god del igjen før den kan konkurrere med f.eks. gode PC-LCD-skjermer. PSP-en har heller ikke problemer med å holde følge hva innsynsvinkel angår. Det viktigste er likevel at innsynsvinkelen er god nok til sitt formål, noe vi mener gjelder for DS Lite.

På min DS Lite har den nederste skjermen en svak forskyvning av hvitfargen i forhold til den øverste. Med andre ord er "hvit" på den nedre skjermen svakt mer gulaktig enn på den øvre, eller om du vil: Den øvre er svakt mer blåaktig enn den nedre. Heller ikke dette synes i praksis, men med mindre min maskin er en mandagsutgave, noe jeg tviler på, er det verd å nevne. Merk dog at det er en svært svak effekt jeg snakker om her – mange vil kanskje ikke merke seg det i det hele tatt.

Og bonusene?

I tillegg til de nye skjermene finnes det også en rekke andre, små forbedringer på DS Lite. En ting er designet, som denne gangen er blitt riktig lekkert. Maskinen er krympet i alle retninger, men det er spesielt tykkelsen på enheten som merkes. Resultatet er bemerkelsesverdig lite og behagelig, en slags mellomting mellom en Game Boy Advance SP og en PSP, belagt med glinsende kvalitetsplast og generell kvalitetsfølelse.

[object HTMLTextAreaElement]
Maskinen er tydelig mindre enn både originale DS og PSP.

Ulempen med det nye, glinsende utseendet er opplagt fra første gang du legger hendene dine på maskinen: Den får utrolig lett fingermerker. Hvis du har vyer om å holde maskinen din fri for denslags griseri, kan dette rett og slett bli din bane. Etter litt trening klarer du kanskje å ikke lenger ta for mye på selve lokket, men vi skulle like å hilse på den som klarer å unngå å ta på underdelen av maskinen under spillingen. For min del har jeg bare valgt å innfinne meg med det hele, og forsøker som best jeg kan å ignorere merkene i det daglige. Sannheten er uansett at DS Lite lett får fingermerker, og på den utgaven jeg har er det ganske synlig også. Jeg mistenker at den hvite varianten vil skjule dette noe bedre.

Innvendig er materialet ru, matt plastikk. Det betyr at du ikke behøver å bekymre deg for fingermerker innvendig, og det gir også fin variasjon til det visuelle uttrykket.

Plastpennen som følger med (for å brukes med pekeskjermen) har endret plassering, og hentes nå ut fra et rom på høyre side av maskinen, der den før satt i et rom med åpning på toppsiden av maskinen. Dette gir god mening, siden det gjør det enklere for høyrehånden å hente pennen når den trengs, men det er kanskje viktigere at det har gjort det mulig å gjøre pennen både lengre og tykkere. Den er fortsatt ganske liten sammenliknet med en virkelig penn, men den er langt mer behagelig å bruke enn det gamle alternativet. Rent komfortmessig ville det fortsatt være en fordel med noe mer vekt, eventuelt også å variere materialet fra den vanlige plasten vi får her for å sikre bedre grep, men det viktigste er at den nå føles tilpasset voksne hender i større grad enn før.

[object HTMLTextAreaElement]
Pennen har fått en mer naturlig plassering og størrelse.

Mikrofonen på maskinen er nå flyttet inn mellom de to skjermene. Dette er neppe den viktigste endringen Nintendo har gjort, men igjen er det en svært logisk optimalisering av konseptet. Resultatet er at du i enda større grad prater til, eller blåser i retning av, selve skjermene, og den nye plasseringen fungerer godt i de spillene som bruker stemmegjenkjenning eller lydnivå i spillmotorikken.

I tillegg har strømknappen blitt flyttet til høyre kant, mens Start- og Select-knappene er omplassert ned på undersiden av knappefirkløveret. Begge disse endringene fungerer fint: Selv om jeg aldri har hatt problemer med at jeg kom borti disse tastene under spilling, er det mer logisk å plassere dem slik de står nå.

Batteritiden er det heller ikke noe å utsette på. DS Lite varer ganske nøyaktig like lenge som en vanlig DS: Du kan belage deg på mellom seks og åtte timer med aktiv spilling, og som før er det ingenting som hindrer deg i å fortsette å spille mens maskinen lader.

Kommentarer (27)

Forsiden akkurat nå

Til toppen