Anmeldelse

Shadow Ops: Red Mercury

Shadow Ops låner mange elementer fra en rekke actiontitler, men klarer dessverre ikke å overbevise helt med kombinasjonen av disse ideene. Resultatet er et spill med mye innhold, lite nyskapning og mer av det samme gamle.

Side 1
Side 2

Lang lastetid og ingen lagremulighet
Shadow Ops lider også av flere snodige designfeil- og mangler. Kanskje den mest iøynefallende må være mangelen på en fungerende lagringsfunksjon, hvilket betyr at du må starte oppdraget helt fra starten av om ting skulle skjære seg. Dette kan i seg selv vise seg å være ekstremt frustrerende til tider, og i tillegg må oppdraget lades inn på ny, noe som lett kan ta nærmere ett minutt. I et av oppdragene må en også aktivere en heis fra et kontrollrom, for så å spurte av alle krefter mot heisen før det for sent. For det første gis det ingen informasjon om dette, og når heisen først har gått ned er det ingen måte å få den opp igjen på. Oops. Oppdraget må startes på ny. Sistnevnte dukker heldigvis ikke opp for ofte, og enspillerdelen er og forblir det beste ved hele spillet.

For de som ikke kunne få nok av enspilleren, har utviklerne inkludert en helt egen coop-kampanje, med flere oppdrag som kan spilles sammen med opptil tre andre. Dessverre oppnår ikke denne kampanjen den helt samme, hektiske følelsen av å være i krig som enspillerdelen. Det gis også lite muligheter for samarbeid, takket være et uinspirert og dårlig brettdesign. I tillegg kommer standard-moduser som Deathmatch, Team Deathmatch, Capture the Flag og Escort the VIP, som kan spilles med opptil 8 spillere over Xbox Live. I likhet med enspilleren legges det lite vekt på strategi, men kjappe skytedueller. Det tar ikke lang tid før allerede de første feilene dukker opp, for eksempel at det er ingenting som indikerer om du treffer fienden eller ei. Ikke noe blod, ingen animasjoner, ingenting. Nyskapning eller originalitet er ikke et stikkord her.

En erfaren spiller vil uten videre problemer fullføre enspillerkampanjen på rundt ti-elleve timer på de lettere vanskelighetsgradene. For litt mer utfordring kan en alltids begi seg ut på de vanskeligere gradene, men takket være den veldig lineære historien og forhåndsskriptingen føler man seg lite motivert til å spille gjennom på ny. Med titler som Rainbow Six 3 og Ghost Recon ute på markedet har jeg vanskelig for å tro at flerspilleren i Shadow Ops vil holde deg okkupert særlig lenge. Dette er synd, for mulighetene var uten tvil tilstede.

Det er en oppdatert versjon av Unreal-motoren som gir liv til spillverdenen, uten de helt store effektene og tekniske innvendingene. Våpenmodellene er pene, omgivelsene er varierte og har som nevnt sin helt egen stil, og spilles dermed på ulike måter. Noen av animasjonene ser rimelig troverdige ut, mens andre igjen kan være knirkete og upolerte i enkelte situasjoner. Ragdoll-fysikken sørger for at fiendene dør på en realistisk og verdig måte. I det hele tatt, spillet ser pent ut på avstand og det er først når en begynner å inspisere på nært hold de uklare teksturene og kantete objektene starter å dukke opp. Eksplosjonene har også det med å se unaturlig fargerike og tegneserieaktige ut. I de mer hektiske situasjoner kunne også frameraten falle ned til det dramatiske, men disse øyeblikkene var det heldigvis langt imellom.

I tett samarbeid med Hollywoods eget lydstudio Soundeluxe (som blant annet hjalp til med Kill Bill og Black Hawk Down) har Zombie Studios gått grundig til verks for å gi oss nettopp den intense følelsen av å være i krig. Lyden av granater og skuddvekslinger river godt i trommehinnen, mens et fantastisk soundtrack i bakgrunnen gir deg nettopp den dramatiske, episke følelsen av å være midt inne i krigshelvetet. Støtte for THX og Dolby 5.1 surroundlyd forsteker bare dette inntrykket. Skuespillerne gjør en mer enn brukbar jobb med å levere stemmene til de klisjéaktige dialogene, og det eneste jeg har å pirke på er at replikkene til lagkameratene dine kan fort bli repetive.

Konklusjon
For hva det er, kan Shadow Ops være et helt greit alternativ for de som kun vil ha mer av det samme gamle. For hva det prøver å være, faller spillet dessverre for kort. Spillet er langt i fra så trovedig og realistisk som det ønsker å være, og bringer ingenting nytt til bordet i en allerede overmettet sjanger. Det lider av det problemet at alt dette har vi sett før - bare enda bedre.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden