Anmeldelse

Shadow the Hedgehog

Shadow the Hedgehog er i skikkelig "Syv Søstre"-stil, Sonics ukjente, mer eller mindre onde tvilling. Han har i begynnelsen av spillet ingen snøring på hvem han er, hvor han er eller hvem alle andre er. Spillerens oppdrag er å komme til bunns i Shadows identitetskrise. På veien får vi også muligheten til å egenhendig bestemme jordens skjebne; skal vi redde verden, eller la den bli invadert av en fremmed rase fra det ytre rom?

Skytevåpen og dunkemusikk
Sonic the Hedgehog var en nusselig liten blå ball som reddet små dyr fra å bli gjort om til kyborger av Dr. Robotnik. Shadow skyr derimot ingen midler i kampen mot resten av verden. Skytevåpen er dagligdags kost for det mørke pattedyret, og hvorvidt vår helt er god eller ond, er i begynnelsen veldig uklart. Faktisk blir det opp til spilleren å avgjøre hvilken vei vår venn tar.

Dette skjer gjennom et intrikat brett-system. På alle brettene får man valget mellom å fullføre tre oppdrag; et nøytralt oppdrag, et "godt" oppdrag for Sonic og menneskeheten, og et "ondt" oppdrag på vegne av de romvesnene som vil overta verden. Fullfører man det gode oppdraget, går man et steg videre på den gode stien, og kommer til et annet brett enn om man fullfører det onde oppdraget. Dette gir mange valgmuligheter, og i omtrent de første ti gjennomspillingene av spillet vil man oppdage nye brett. Det er også mulig å gå tilbake til brett man har spilt igjennom for å fullføre et av de andre oppdragene, og dermed låse opp andre brett.

Godt pinnsvin mot ondt pinnsvin
Betoningen av det gode mot det onde kommer også frem i noen superkraftmålere på toppen av skjermen. Ved å gjøre "gode" ting, som å drepe skurker, slukke branner og lignende, får du poeng på "good guy"-måleren, mens "onde" gjerninger gir poeng på den onde måleren. Når disse er fylt opp kan man sette i gang superkrefter. Den gode superkraften er å løpe med superfart. Her er det virkelig snakk om superfart, nærmere lysets hastighet har i hvert fall aldri jeg vært! På den onde siden får man mulighet for å knerte alle fiendene innen en viss radius med rå tankekraft.

Grunnfunksjonene i Shadow the Hedgehog minner en del om slik ting foregikk i de gamle Sonic-spillene, bare at det hele skjer i full 3D. Ringsamlingen, hoppingen og fartsaspektene er fortsatt på plass. 3D-løsningen fungerer rimelig greit, selv om banene blir veldig lineære. Shadow går rundt på noe som minner om luftputeskøyter, og ved å bruke disse riktig kan man oppnå stor fart. I tillegg har spilleren fortsatt muligheten til å krølle seg sammen til en liten ball og spinne av gårde, selv om denne funksjonen er litt tungvint å bruke. Det er også en rekke andre bevegelser som er inkludert i spillet, både muligheter for å hoppe fra vegg til vegg og muligheten for å "henge" i luften mens man angriper fiender. Allikevel er det stadig vekk de samme, gamle bevegelsene som spillet har arvet fra Sonic en faller tilbake på å bruke.

Eksplosive greier
I Sonicspillene brukte spilleren Sonics kropp til å ta knekken på Dr. Robotniks lakeier, men i Shadow er det skytevåpen som er greia. Kontrollene i spillet er i utgangspunktet greie, men det kan være litt problematisk å sikte mens man skyter. Det er ikke noe tegn på skjermen for hvor vi sikter, og i enkelte brett må man sikte og trykke på avtrekkeren veldig kjapt for å overleve. På den andre siden er det nok å bare sikte mer eller mindre i riktig retning for å treffe. Av og til er det dog vanskelig å se hvilken vei Shadow peker med skytevåpenet, og mange pinnsvin har dødd i stua mi på grunn av dette de siste ukene.

Ved å trekke inn kraftige skytevåpen i dette spillet har utviklerne flyttet fokusgruppen en del fra Sonic-spillene. Tidligere kunne til og med små barn spille Sonic, men Shadow the Hedgehog egner seg ikke for barn i småskolealder. Her er det om å gjøre å skyte og drepe flest mulig, og det meste skjer i et enormt tempo med transefremkallende dunk-dunk-musikk i bakgrunnen. I tillegg er mange av brettene så glorete og fargesprakende som bare asiatiske spillprodusenter kan få til. Resultatet minner rett og slett om et spill som ble trukket frem som skrekkeksempel på hjernevaskende dataspill i en Dagsrevyen-reportasje på midten av 90-tallet. Etter den reportasjen har jeg personlig hørt lite om hjernevaskende dataspill, men Shadow the Hedgehog kan meget gjerne være et nytt tilskudd i sjangeren. Grafikken, gameplayet og musikken går sammen i en syk enhet som suger spilleren inn, på godt og vondt.

Brettdesign med lyspunkt
Brettdesignen er ganske god, men i de aller fleste tilfellene latterlig lineær. Noen av brettene er dog hederlige unntak. Et av disse er brettet der Shadow skal infiltrere Robotniks datamaskin, og tar form som et lite virus og dykker inn i datamaskinens indre. En fargerik Tron-lignende verden åpenbarer seg, og Shadow må reise fra prosessor til prosessor for å frigjøre informasjon. Kreativt og fargesprakende!

Ser man bort fra det lineære preget på mange av brettene, er de kreativt lagt opp med mange forskjellige funksjoner og nivåer. På noen av brettene får man også kjøre svevebrett, en doning som minner litt om Michael J. Fox’ fremkomstmiddel i "Tilbake til fremtiden"-filmene. Det er også mulig å kjøre jeep, fly på drage og ri en merkelig hoppe-robot. Riktignok er kontrollene temmelig unøyaktige og merkelige i disse doningene, noe som merkes spesielt godt i jeep-en. Fremkomstmidlene er morsomme, men de blir aldri noen effektiv måte å komme seg rundt på brettene på. Da er det mye kjappere å løpe selv.

Grafikken i spillet er i grunnen veldig god, både på GameCube og PlayStation 2, men lastetiden blir av og til usedvanlig lang på Sonys lille boks. Småfilmene mellom brettene er veldig gjennomarbeidet, og kvaliteten og stilen gjør at disse kunne vært hentet ut fra Cartoon Network. Inne i spillet er det også godt med grafisk krutt. Lyseffektene fungerer veldig godt, og spillet hakker heller ikke når man spinner av gårde i superfart. Detaljene på spillfigurene er bra, men brettenes lineære preg kunne godt blitt tonet bedre ned ved hjelp av grafikkavdelingen. Veldig mange av banene minner mer om ”Super Monkey Ball” enn Sonic. Shadow løper rundt på plattformer omgitt av dype avgrunner, og holder man seg ikke på plattformene, styrter man ned i det dype intet.

Utviklerne har i tillegg til enspiller også slengt med en flerspillermodus om du har to kontroller koblet til konsollen. Disse foregår inne i lukkede arenaer, og det er om å gjøre å drepe den andre fortest mulig. Split-screen-løsningen er dårlig og det er vanskelig å orientere seg. I tillegg virker en helt vanlig deathmatch-modus med tekno-pinnsvin veldig utdatert og ukreativt. Lite underholdning å hente i flerspillermodus med andre ord.

Konklusjon
Alt i alt er Shadow the Hedgehog et produkt av asiatisk populærkultur. Å løpe rundt som et både godt og ondt pinnsvin i en spillehall-lignende verden føles fremmed og rart for oss europeere. Vi har liksom aldri helt blitt fortrolige med japanernes hang til neonlys og dunk-dunk-musikk. Samtidig føles det å blande skytevåpen inn i Sonic-franchisen som et krampaktig forsøk på å fornye seg, og dette vanner ut spillet. De som er gamle nok til å takle skytevåpen vil nok synes at innpakningen i spillet er altfor glorete, mens spillets voldelige karakter og mørke side kan bli for drøy kost for Disney Channel-generasjonen. Spillet har flere gode elementer hver for seg, men blandet sammen blir Shadow the Hedgehog en usammenhengende smørje.

Vurdering


Shadow the Hedgehog PS2

Shadow the Hedgehog GC

Shadow the Hedgehog PS2 PS2 5/10 Xbox GC 5/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 22. november 2005
  • Plattform: PlayStation 2
  • Utgiver: SEGA Europe
  • Utvikler: Sonic Team

Shadow the Hedgehog GC GC 5/10 Xbox PS2 5/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 22. november 2005
  • Plattform: Nintendo GameCube
  • Utgiver: SEGA Europe
  • Utvikler: Sonic Team

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen