Anmeldelse

Silent Hunter 4: Wolves of the Pacific

Hvis du sliter med å få tiden til å strekke til og føler deg konstant fanget i den berømte tidsklemma – da har jeg en elendig idé til deg. Kjøp Silent Hunter 4: Wolves of the Pacific. Her er livet i beste fall et slit, og i verste fall et helvete under bøljan blå – og det sluker tid som Tjorven fortærer kaker. Tilværelsen om bord på en ubåt under andre verdenskrig var nemlig så langt fra en dans på roser som det er mulig å komme. I det fjerde spillet i Silent Hunter-serien er det stillehavet som er scenen for de like stille undervannsjegerne. Dermed er det konflikten mellom USA og Japan som står i sentrum, noe som i seg selv er interessant, siden disse kampene fikk relativt liten oppmerksomhet i Europa. Skjørbuker anbefales ikke å lese videre, oppkast på tastaturet er nemlig et herk å få bort.

Skolebenk

Opplæringsdel i spill har vel aldri vært så nødvendig som i Silent Hunter-spillene. Uerfarne spillere ville favnet totalt i blinde om man ikke fikk en nøye gjennomgang på "kapteinskolen". Her får du opplæring i blant annet manøvrering, navigasjon og ikke minst våpenbruk. Selv om du får mange gode tips og råd i opplæringen, kunne den med hell vært enda grundigere – ferskinger kan nemlig risikere å bli litt forvirret første skoledag.

Når du er uteksaminert står krigen for tur. Her kan du velge om du vil kaste deg rett ut i strid, ta oppdrag i historisk korrekte scenarioer eller spille en hel kampanje. Sistnevnte er selve sjelen til Silent Hunter 4. Kampanjen kjeder sammen en rekke ulike hendelser i krigen, og det er din oppgave å løse brasene. Oppdragene er herlig varierte, men svært tidkrevende. I mine øyne er det imidlertid planleggingen og tiden som går før et endelig angrep som er tiltrekkende ved dette spillet. Dessuten kan du til en hver tid spole tiden fremover, og du trenger ikke være redd for å gå glipp av noe. Tiden går nemlig tilbake til normalt tempo når du kommer i nærheten av andre skip.

Det å styre en ubåt er ikke alltid like lett, til tross for den tredimensjonale friheten farkosten har. Heldigvis er kartene i spillet gode verktøy. Her kan du stikke ut kursen du ønsker, og bare vente på at ulven din kommer til målet. I skarpe situasjoner er angrepskartet gull verdt, spesielt når du er under periskopdybde. Det går nemlig mye opp og ned i Silent Hunter 4. Det meste av tiden vil du befinne deg skjult under havoverflaten, med observasjons- eller angrepsperiskopet stikkende over vannskorpa. Du føler deg mektig når du kikker på konvoier, og vet at du har båten full av torpedoer – da er det vanskelig å holde et småondt smil unna ansiktet.

Dette smilet forsvinner til gjengjeld raskt når eskortefartøyene oppdager deg. Hvis du angriper en konvoi, vil du leve ekstremt farlig allerede etter at den første torpedoen treffer sitt mål. Jagere (Destroyere) vil umiddelbart starte sitt sonarsøk, og sirkle deg inn for å slippe dyptvannsbomber din vei. Da er det dykking som gjelder, kom deg ned så dypt som overhode mulig! Men pass på at du ikke blir for ivrig nede i dypet. Hver ubåt har sin nedre grense, og hvis du kommer for langt ned vil trykket gjøre kort prosess på deg og mannskapet.

De gamle ubåtene kunne heller ikke være under vann i evig tid. Farkostene gikk på diesel på overflaten, men batteriet ble brukt undervanns. Videre holdt ikke luftrensingen samme nivå som det gjør i disse dager. Derfor må du opp med jevne mellomrom for å "trekke pusten". Dette gjør at du må perfeksjonere kunsten det er å komme seg unna fiender uten at de vet hvilken retning du tar. Noen ganger er faktisk forsvar det beste forsvar, feighet er en dyd som ubåtkaptein.

Mye arbeid

Som kaptein har du altså uhyre mange arbeidsoppgaver ute på det åpne hav. Det fine er at du kan stille på hvor realistisk spillet skal være. Hvis du er en skikkelig simulator-junkie kan du styre nesten alt manuelt. Mannskapet, som du ser med det blotte øye inne i ubåten, kan dirigeres til ulike seksjoner og tildeles et vell av arbeidsoppgaver. Ved angrep må du beregne vinkler i forhold til fart og båttype, ja du må nesten være et mattegeni for at torpedoen skal detonere når den treffer.

Hvis du vil ha en litt mindre stressende krigshverdag, kan du skru ned graden av realisme. Da tar den kunstige intelligensen over, og det settes ikke like strenge krav til vinkler og hastigheter. Videre kan du gi mannskapet flere oppgaver, slik som bemanningen av kanoner når du er på overflaten – det er svært nyttig med en skadet båt og fiendtlige fly i nærheten. Skalerbar realisme gjør dermed Silent Hunter 4 til et spill for massene. Massene av ubåtinteresserte og tålmodige gamere der ute, riktignok.

Butikkversjonen av Silent Hunter 4 er langt i fra feilfri, men heldigvis retter patch 1.2 opp i flere av problemene. Denne patchen kan lastes ned fra spillets offisielle hjemmeside. Det er imidlertid fortsatt feil i spillet, og enkelte av dem irriterer stort. Når du skal reise langt og spoler tiden, er det ergelig at spillet automatisk går tilbake til normal tid uten at det er et eneste fiendtlig skip i mils omkrets. Videre har fiendtlige handelsskip en tendens til å være apatiske i ditt nærvær, og de gir ofte blanke i å ta unnamanøvre når din tilstedeværelse blir kjent. Ellers er den kunstige intelligensen jevnt over solid. Ja, fienden er til tider nesten for smarte. De er flinke til å finne deg der du "lister" deg rundt på dypet.

Fotogen

Visuelt er Silent Hunter 4 en krigsromantikers våte drøm. Båtmodellene er svært detaljerte, og hobbyhistorikere vil finne lite å pirke på når det gjelder gjengivelsen av de ulike farkostene. Vannteknologien fremstår som uhyre presis - en klar fordel i et marint krigsspill. Det er spesielt bølgeteknologien som imponerer, og det var flere ganger jeg var på randen til å bli sjøsjuk ute på oppdrag – og jeg var i marinen i mine yngre dager! Eksplosjonene er også en fryd å se på, gjerne med en solnedgang i det fjerne Østen som bakgrunn. De ulike kameravinklene gjør at du hele tiden har oversikt over kampområdet, og det er en ganske spesiell opplevelse å følge et gigantisk skip på sin ferd mot dypet. Det er så realistisk at det nesten er kvalmende å se på – det sier jeg som et kompliment.

Lyden briljerer minst like mye som det grafiske - heldigvis. Som ubåtmannskap er lyden din beste venn, og din verste fiende. Sonaret fra fiendtlige jagere vil garantert gi deg gåsehud på ryggen, mens skrågbråk fra synkende skip er skummelt og herlig for ørene. Musikken er dramatisk og pompøs, men til tider litt slitsom. Heldigvis kan denne enkelt skrus av, slik at du får den nødvendige roen ute på det åpne hav.

Det å jakte i flokk var mer vanlig for tyske ubåter enn for den amerikanske flåten under andre verdenskrig. Likevel er det flott å ha en samarbeidsmodus over nett, der dere kan jobbe sammen for å senke fiender. I en interessant annen modus kan den ene styre japanske jagere, mens en annen kjører ubåter. Det å være på overflaten nærer adrenalinet minst like mye som i ubåten. Flerspiller over nett eller LAN har sjeldent vært mer nervepirrende, dette anbefales!

Konklusjon

Jeg føler meg nesten litt sær som har forelsket meg så dypt i Silent Hunter-serien. Spillet har så mange fasetter og detaljer at man nesten blir svimmel, og det er til tider pinlig realistisk. Heldigvis kan du selv bestemme graden av realisme i spillet, men ubåtsimulatoren blir aldri en enkel affære. Silent Hunter 4 krever kanskje mye, da mest av deg som spiller. Til gjengjeld blir du uhyre tilfredstilt når du lykkes. Det er lite som slår følelsen av å senke et japansk kjempeslagskip etter timevis med forfølgelse i mørke farvann. Kanskje jeg bør vurdere å verve meg i marinen? De siste ukene har i hvert fall gitt mersmak så det holder.

Merk: Omtalen bygger på patch 1.2, som kan lastes ned fra spillets offisielle nettsted.

Vurdering


Silent Hunter 4: Wolves of the Pacific Windows Windows 8/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 23. mars 2007
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Ubisoft Entertainment
  • Utvikler: Ubisoft

Kommentarer (36)

Forsiden akkurat nå

Til toppen