Anmeldelse

Smash Court Tennis 3

Da Top Spin 3 kom ut tidligere i år satte det på mange måter standarden for hvordan et moderne tennisspill skal være. Det hadde varierte moduser, en interessant karrieredel, morsom flerspiller og et svært solid kontrollsystem. Smash Court Tennis 3 fra Namco Bandai har dermed litt av hvert å stri med. Spillet har med stjerner som Roger Federer og Rafael Nadal, men det må mer enn profiler til for å skape en herlig tennisopplevelse.

Trailer til Smash Court Tennis 3

Vis større

Trailer: Smash Court Tennis 3 #1


Rotete karriere

Smash Court Tennis 3 bygges nemlig rundt en karrieremodus som ikke makter engasjere så bra som den vi så i for eksempel Top Spin 3. Her skal du klatre fra plass 250 til topp på Pro Touren, samtidig som du trener, spiller doublekamper og skaffer deg sponsorer. Det høres kanskje interessant ut, men karrieren fremstår som litt rotete og kjedelig. Dessuten føler du ikke den gode progresjonen når du allerede fra start kan spise kirsebær med de store.

Du lager din egen spiller før det hele begynner, og tjener erfaringspoeng etter hver turnering eller trening. Disse fordeles igjen utover dine ulike ferdigheter, samt at du kan låse opp spesialferdigheter – slik som en ekstra kraftig serve. Problemet er at fremgangen ikke gjør deg veldig mye bedre. Du blir selvsagt raskere og slår hardere, men presise skudd og smidige bevegelser kan du se langt etter.

En av hovedgrunnene til dette er et svakt kontrollsystem. Skuddene er nemlig svært vanskelige å plassere, og selv med mye trening virker det veldig tilfeldig om ballen går ut eller ikke når du forsøker å sette den ved sidelinjene. Dessuten er flere av skuddtypene alt for like, noe som tar vekk mye av variasjonen i slagene. Servene er vel så ille som de regulære slagene når det gjelder plassering, og du skal være svært heldig for å få til rystende server. Flyten på spilleren du styrer er heller ikke god, og når han tidvis bare står med racketen i handen og lar ballen treffe ham i skrittet blir man litt småsint.

Kokaintatte Martina Hingis, som har lagt opp, er selvsagt med.
Kokaintatte Martina Hingis, som har lagt opp, er selvsagt med.

Alt dette til tross, det å tape kamper skal godt gjøres i Smash Court Tennis 3. Den kunstige intelligensen er nemlig på høyde med to ølkorker og en binders når det gjelder spillerforståelse. Mens du kan lese motstanderens bevegelser, virker det helt vilkårlig hva dine datastyrte rivaler foretar seg basert på dine handlinger. Selv med vanskelighetsgraden på topp møter du ingen match i jevngode spillere. Mot de aller beste får du mer å jobbe med om du har en svak spiller. Men dette bunner ut i kraft og tempo, ikke tennisklokskap. Dessuten er det litt lettvint å gi oss superslag hver bidige gang motstanderen slår en litt høy ball mot oss. Slike skriptede smasher mister raskt sin kulhetsfaktor når datatabbene blir en vane.

Kjeft på dommeren

På den positive siden er det flott at du kan utfordre dommeravgjørelser når baller dømmes inn/ut, men det er litt spinkelt at det er spillet selv som bestemmer når du skal få dette valget – det tapper litt av nerven ut av et slikt valg, der du har et begrenset antall ganger å klage.

Som vi har vært inne på kan du gjøre mer enn å delta i de mange turneringene i karrieremodusen. Du må jobbe opp mot sponsorer for å få, vel, sponsorer. Du kan til en hver tid ha to av disse, en for klær og en for racket. Disse trengs, for den nitriste proshopen inneholder bare skrot. For å skaffe en sponsor må du utføre diverse oppgaver. Slik som å slå ballen i en kurv fire ganger, eller treffe en rekke blinker med en spesiell skuddtype. De upresise kontrollene gjør imidlertid dette til en selsom oppgave, og det er ikke den spennende utfordringen det burde vært.

Tennis i Venedig.
Tennis i Venedig.

Hvis du stiller opp i mange turneringer får du popularitetspoeng, som igjen fører til at flere sponsorer vil representere deg. Baksiden av medaljen er at du får en haug med post. Det være seg fra fans og konkurrenter som gjerne vil fortelle deg hvor god du er, uansett hvordan du har prestert.

Sesongen er delt opp i dager der du selv kan velge hvilken aktivitet du vil delta i. Du kan blant annet skaffe deg en partner for å spille doublekamper. Dette virket fristende og morsomt i starten, men så snart den vennlige kunstige intelligensen viste sitt sløve åsyn, brakk hele skiten ryggen for min del. Din partner er som regel passiv og sløv, og løper like gjerne ut mot pølseboden som mot ballen.

Med såpass mange aktiviteter hver konkurransedag, blir spilleren vår sliten. Derfor må du passe på å ikke bite over for mye. Spilleren vår har begrenset med utholdenhet, og hvis denne tappes blir han enda treigere og veikere med sine slag. Presisjonen virker imidlertid å holde seg på et jevnt, lavt nivå hele tiden. Hvis du mot formodning blir støl i tomlene dine, kan alle kamper simuleres. Du slipper altså å spille spillet – snedig.

Supersmasher gjør kort prosess med motstanderen.
Supersmasher gjør kort prosess med motstanderen.

Pent blir stygt

Rent visuelt er det også mye som mangler, i hvert fall om vi sammenligner med konkurrenten Top Spin 3. Animasjonene er bare tidvis gode, og overgangene mellom bevegelsene er lite vellykket. Det ser mer ut som om du styrer roboter enn tennisspillere. Figurmodellene er også lite sjarmerende, selv om man har forsøkt å kopiere de største stjernene – de vakre tennisspillerne har blitt ganske stygge i Smash Court Tennis 3. Dessuten er lastetidene i overkant av det man kan forvente, og da hjelper det lite at du får banale tips og råd mens du stirrer på skjermen. Plusspoeng deles ut til en god og dynamisk kameraføring, som gjør sitt til at du føler deg tilstede på tennisbanen.

Denne følelsen gjør publikum sitt ytterste for å ødelegge. Det høres ikke en gang ut som mennesker der de hyler og gnåler. Samboeren min kom inn og lurte på om jeg pinte en katt da jeg satt og spilte en kamp der det gikk 67 ballvekslinger før det endelig ble stopp i spillet. Det høres nesten ut som man har spilt inn lyd fra jamrende katter og ulende hunder, for å så sette «jubelen» på loop. Heldigvis er miljølyder, som balltreff og sprett, gode. Dessverre gjør musikk i samme klasse som i Pro Evolution Soccer at blodet som renner ut av ørene dine aldri får tid til å størkne.

Du kan velge mellom en rekke flerspillermoduser når du føler deg litt sosial i Smash Court Tennis 3. Lokalt kan du spille treningskamper med opptil tre andre, samt flere minispill som er lagbaserte. Over nett kan du selvsagt vise dine muskler ved å klatre på rangeringslisten, eller bare spille urangerte kamper for moro skyld. Det at man faktisk kan spille i turneringer er positivt, men det er synd at ingen virker å more seg med dette på nett – jeg slet i hvert fall hardt med å finne motstandere da jeg testet butikkutgaven.

Et kjempetreff fra baklinjen. Motstanderen har sovnet stående.
Et kjempetreff fra baklinjen. Motstanderen har sovnet stående.

Når du først får deg en motstander er imidlertid problemene de samme som i enspillerdelen. Kontrollsystemet er for begrenset og unyansert. Heldigvis er den kunstige intelligensen en saga blott, så dette kan nok betegnes som spillets sterkeste del.

Konklusjon

Hvis du setter Smash Court Tennis 3 om mot Top Spin 3 er det ingen tvil. Kvalitetsforskjellen er enorm. Førstnevnte feiler på så mange elementære punkter at det ikke makter å holde på spillerens oppmerksomhet veldig lenge. Kontrollsystemet er svakt, karrieremodusen lite givende og den kunstige intelligensen langt i fra god nok. Dette er et spill selv drevne tennisfans vil slite med å trykke til sitt bryst, og det er ingen tvil om at Top Spin 3 er et soleklart bedre alternativ.

Vurdering


Smash Court Tennis 3 X360 X360 3/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 29. august 2008
  • Plattform: Xbox 360
  • Utvikler: Namco Bandai

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen