Sniktitt We Happy Few

(Bilde: Compulsion Games)

– Han har bestemt seg for at jeg skal dø, og det skal skje hardt og brutalt

I We Happy Few må du følge kleskoden om du vil leve.

KÖLN (Gamer.no): Det er passende at jeg tester We Happy Few i en mørk kjeller, omringet av mursteinsvegger og dunkel belysning. Demoen åpner nemlig i en underjordisk bunker utstyrt med arbeidsbenker og et par gjenstander jeg mest sannsynlig vil få bruk for i løpet av tiden min i Wellington Wells.

Byen er et undertrykkende og nedkjørt sted, såfremt du kommer fra «feil» del av byen. Det er her jeg havner idet jeg klyver ut av mitt underjordiske skjulested, fullstendig uvitende om hva som eventuelt kan skjule seg bak neste sving.

Konformitet eller døden

«Bare pass deg, ellers får du fik og deng.».
«Bare pass deg, ellers får du fik og deng.». Bilde: Compulsion Games

Det var først under Gamescom at We Happy Few for alvor ble et spill jeg ønsket å holde et ekstra øye med. Traileren som ble vist fram på Microsofts pressekonferanse fikk spillet til å se ut som BioShock Infinite på Batman-skurken Scarecrows fryktgass. Et punkete og anarkistisk prosjekt med nyanser av 1984 og Brave New World, surret inn i klasseforskjeller, surrealistiske mareritt og god gammeldags faenskap.

Etter å ha kommet meg ut av bunkeren står jeg fritt til å gå dit jeg vil og gjøre det jeg vil, så lenge jeg tilpasser meg samfunnets normer og regler. I Wellington Wells er det konformitet eller døden som gjelder, og første min første gang gjennom byen går særdeles dårlig. Det tar ikke mer enn et par sekunder før jeg blir angrepet og mørbanket av en illsint mann med sixpence og grønn tweed-jakke. 

Problemet er utseendet mitt. Jeg er for pent kledd og det gjør innbyggerne i denne delen av Wellington Wells sinte. Ved å ødelegge og skitne til dressen min kan jeg gå uantastet videre og utforske mer av den falleferdige og nedslitte bydelen. Absolutt alle menneskene rundt meg er kledd fullstendig likt, og slenger fornærmelser i min retning hvis jeg ser på dem litt for lenge. Det er tydelig at de er mistenksomme, men hvis jeg ikke gjør noe galt mens de ser det lar de meg være i fred.

Kom deg ut

I sann roguelite-stil blir veldig lite forklart på forhånd. Før jeg kunne sette meg ned med spillet selv så jeg at dette forvirret en del av journalistene som prøvde We Happy Few før meg. Helt ærlig måtte jeg også rote litt rundt og bare prøve meg fram før ting virkelig satt. 

Skjulestedet ditt i Wellington Wells.
Skjulestedet ditt i Wellington Wells. Bilde: Compulsion Games

Målet med spillet er å samle de ressursene jeg trenger for å kunne gå så fritt rundt i byen som mulig. Et eller annet sted i Wellington Wells er det nemlig en luke som får meg ut derfra, men dit må jeg komme meg på egenhånd. Mellom meg og flukten står det en rekke utfordringer, blant annet den tidligere nevnte befolkningen som hater de ukonforme. Utviklerne lover en ganske omfattende historie knyttet til det hele, men denne ser jeg ikke snurten av i løpet av min lille tid med spillet.

Utover å følge samfunnets normer og regler må jeg også passe på å spise, drikke og sove for å opprettholde styrke og utholdenhet. Mat og drikke kan jeg enten finne i folks hjem eller lage på egen hånd i skjulestedet mitt. Her kan jeg også lage våpen og verktøy ut av de samme ressursene, men jeg får ikke sett så mye av hvordan dette faktisk fungerer.

Det meste du trenger kan sankes fra folks hus og hjem, men et par ting er kun tilgjengelig etter å ha skåret over noen struper og knust noen skaller. Nærkamp er definitivt «greia» i We Happy Few, og utviklerne i Compulsion Games forsøker å gjøre det slik at du føler hvert slag og spark ved hjelp av noen ganske saftige lydeffekter.

Men dessverre fungerer det kun halvveis. Nærkamp i førstepersonsperspektiv er generelt vanskelig å få til, spesielt når man må bruke skulderknappene for å slå.  Man mister gjerne en form for umiddelbarhet ved at man ikke kan variere slagene sine, avstandsbedømmelsen går rett åt skogen, og animasjonene blir lange og klønete. Forhåpentligvis blir dette forbedret etter hvert som spillet nærmer seg lansering. Utgaven av spillet jeg fikk teste var fortsatt forholdsvis tidlig på utviklingsstadiet.

1960-tallsestetikken er på plass.
1960-tallsestetikken er på plass. Bilde: Compulsion Games

Jantelov i praksis

Etter å ha loket rundt i den fattige delen av Wellington Wells, drept et par innbyggere og slengt likene deres rundt som filledokker, var det på tide å utforske nytt territorium. En rask gåtur over en liten bro, og plutselig befinner jeg meg i et langt mer fancy nabolag enn tidligere. Min ferd gjennom den rikere delen av byen ble derimot ganske kortlevd.

I det øyeblikket jeg krysser den magiske grensen mellom de to bydelene blir jeg sett av en politimann. Masken han har i fjeset bærer et enormt glis som minner om Jokeren fra Batman-tegneseriene. Øyene er ikke spesielt glade. De brenner av et enormt hat rettet spesifikt mot meg. Han har bestemt seg for at jeg skal dø, og det skal skje hardt og brutalt. Plutselig omringes jeg av et halvt dusin mennesker som dundrer løs på meg med køller og andre improviserte våpen. Jeg skal ikke tro at jeg er noe. Jeg skal ikke innbille meg at jeg er bedre enn dem.

– Skjønte du hvorfor du ble drept akkurat der, spør én av utviklerne fra Compulsion Games idet jeg tar av meg hodetelefonene og reiser meg fra stolen. 

– Du hadde på deg feil klær, er svaret etter at jeg rister på hodet.

Rent vann er ikke lov. Drikk med måte.
Rent vann er ikke lov. Drikk med måte. Bilde: Compulsion Games

Tankene vender tilbake til dressen jeg ødela og skitnet til i begynnelsen av demonstrasjonen, og brikkene faller på plass. Det er tydeligvis mye å passe på i Wellington Wells.

Konklusjon

Selv om jeg ikke ser snurten av den påståtte dype handlingen liker jeg hva We Happy Few har å by på etter et par runder med spillet. I klassisk roguelite-ånd ser det ut til at det er mye å finne ut av, men svært lite informasjon om hva som faktisk foregår. Her gjelder det å huske hva som bør gjøres hva, og ikke minst eksperimentere for å finne den beste måten å gjøre ting på. Akkurat slik det skal være.

Det er også stilig å se en utvikler omfavne en britisk holdning til innholdet i spillet deres. Fable-serien gjorde noe lignende, men der Fable gikk for sær britisk humor virker We Happy Few gjennomsyret av en først og fremst punkete og anarkistisk holdning.

Slåssingen ser ut til å være spillets svakeste ledd, og jeg håper virkelig dette blir strammet til litt. Jeg klør i fingrene etter å spille mer av We Happy Few. Mest sannsynlig trenger jeg ikke å vente stort lenger.

Er du ute etter å prøve noen roguelite-spill? Da kan vi anbefale Galak-Z: The DimensionalThe Binding of Isaac: Rebirth og FTL: Faster Than Light

We Happy Few Linux

We Happy Few Mac

We Happy Few XOne

We Happy Few Windows

We Happy Few Linux Linux Mac Windows XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 2016
  • Plattform: Linux
  • Utgiver: Microsoft
  • Utvikler: Compulsion Games

We Happy Few Mac Mac Linux Windows XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 2016
  • Plattform: Mac
  • Utgiver: Microsoft
  • Utvikler: Compulsion Games

We Happy Few XOne XOne Linux Mac Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 2016
  • Plattform: Xbox One
  • Utgiver: Microsoft
  • Utvikler: Compulsion Games

We Happy Few Windows Windows Linux Mac XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 2016
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Microsoft
  • Utvikler: Compulsion Games

Beste priser

Nedlasting 200,- Til butikk

Kommentarer (3)

Forsiden akkurat nå

Til toppen