Sniktitt

Endless Legend

Bygg et mektig rike på en døende planet

Endless Legend minner mye om Civilization, men har masse eget å by på.

I de siste par årene har imperiebyggespillene fått en herlig renessanse, med en stadig større strøm av romstrategispill og også uvanlig mange nye spill satt til landjorden. Der det tidligere kunne gå flere år mellom hvert nevneverdige spill i sjangeren kommer de nå på rekke og rad. Jeg har vært hektet på denne typen spill siden jeg og en kamerat investerte profitten fra en hel dag med salg av hjemmelaget sukkertøy i å sammen kjøpe Sid Meier's første Civilization-spill på Amiga, og kunne derfor ikke være mer fornøyd med tingenes tilstand.

Imperiebygging i Endless Legend. (Foto: Joachim Froholt/Gamer.no)

En populær sjanger

At denne renessansen har kommet er egentlig ikke så rart. Imperiebyggespill får ikke allverdens oppmerksomhet, men da nettstedet Ars Technica nylig presenterte resultatene av en stor Steam-undersøkelse fikk vi et lite eksempel på hvor populær denne sjangeren egentlig er. Det viste seg nemlig at når vi tar bort Valves egne utgivelser er det kun rollespillet The Elder Scrolls V: Skyrim som har flere eiere på Steam enn Sid Meier's Civilization V, og nettstedet anslår at dette turbaserte, PC-eksklusive strategispillet har solgt cirka seks millioner kopier totalt. Ser man på antall online-registrerte spilletimer er Civilization V det femte mest populære spillet på Steam, uansett sjanger og utgiver. Statistikken tilsier at Steams brukermasse samlet har brukt over 743 millioner timer på å bygge imperier.

Med tanke på at utviklingsbudsjettene for spill som dette kun en brøkdel av de vi finner i de «store» sjangerne, og det dermed er mye større rom for profitt, er det faktisk veldig rart at vi tradisjonelt har fått så få av dem. Men slik går det vel når spillmarkedet i stor grad har blitt kontrollert av gigantselskaper uten den ringeste idé om hva folk utenom demografien «erketypisk, mannlig amerikaner i alderen 14-20 år» vil ha. Takk og lov for at den tiden er over nå.

Et av selskapene som har funnet suksess i sjangeren er franske Amplitude Studios, som lanserte det solide og engasjerende romstrategispillet Endless Space i 2012. Selv har jeg brukt mange timer med Endless Space, og mener fortsatt det er et av de aller beste romstrategispillene vi har fått på mange, mange år – ja, jeg mener til og med det er bedre enn Galactic Civilizations 2.

Her bor jeg.

Farvel til verdensrommet

Nå er Amplitude tilbake med et nytt strategispill, nemlig Endless Legend. Denne gangen forlater de verdensrommet til fordel for planeten Auriga, men spillet foregår likevel i samme univers som Endless Space. Planeten har på mystisk vis blitt hjemstedet til en rekke ulike raser, sannsynligvis fra en rekke ulike kloder, før ett eller annet isolerte den fra resten av universet og førte til en total teknologisk og økonomisk kollaps på planeten. Nå lever de ulike rasene i middelalderske samfunn som minner mer om fantasy enn science fiction, omgitt av ruiner som vitner om fordums storhet og en tid ingen kan huske.

Denne hæren var mye større før jeg fikk besøk av en gjeng insekter.

Problemet er at Auriga er er i ferd med å dø. På samme måte som verden i Game of Thrones er dette en klode der vinteren kommer sjeldent, og når den først kommer varer den mye lenger enn på jorden og får ekstreme konsekvenser for livet på planeten. Men for hver sesong blir sommeren kortere og vinteren lenger, og om trenden fortsetter vil planeten snart ende opp som en gigantisk snøball. Hvordan du vil forholde deg til dette blir opp til deg, men én ting er sikkert: Du klarer ikke å redde nasjonen din om du sitter i ro og venter på istiden.

Det er tydelig fra første stund at Endless Legend kommer fra samme utvikler som Endless Space. Presentasjonen er usedvanlig velpolert og moderne, og brukergrensesnittet har mange likhetstrekk med grensesnittet i det flotte romstrategispillet. Spillet henter også inspirasjon fra nevnte Game of Thrones – og da spesifikt fra den lekre, animerte introduksjonssekvensen til TV-serien. Amplitude har brukt denne som utgangspunkt for sin egen, distinkte visuelle stil – og i en sjanger der konkurransen er tøffere enn den har vært siden nittitallet kommer det absolutt godt med at spillet skiller seg ut fra mengden.

En spennende verden

Planeten Auriga har også en uvanlig sterk egenart. Både landskapene og de som bor der er langt unna det vi får i Tolkien og Dungeons & Dragons. De fire fraksjonene som er i spillet nå er også svært varierte. Vi har vandøde insekter som ikke kan drive diplomati, energivesener som vandrer rundt i tunge rustninger, alvelignende og mentalt ustabile skogfolk og et matriarkalsk samfunn – antakeligvis mennesker – som har bodd i bomberom-aktige kolonier under jorden så lenge de kan huske. Totalt skal det være åtte sivilisasjoner i spillet, alle med sine egne unike trekk. I tillegg vil hver fraksjon få skreddersydde oppdrag underveis, som skal være med å forme deres historie gjennom spillet.

Les også
Anmeldelse: Endless Legend
Presentasjonen minner litt om Game of Thrones-introen.

De grunnleggende spillkonseptene minner om Civilization-spillene. Handlingen foregår på et fargerikt verdenskart oppdelt i heksagonale ruter, hvor du bygger byer og sender hærer rundt for å bekjempe andre riker og eventuelle barbarer og monstre som finner på å true landområdene dine. Byene utvikles ved hjelp av stadig mer avanserte bygninger, og underveis forsker du frem teknologier som gir deg tilgang på både nye byggemuligheter, bedre egenskaper og helt nye spillfunksjoner.

Det tar imidlertid ikke så veldig lang tid før spillets særegenheter gjør seg gjeldende. For det første er verden delt opp i regioner, og hver region kan kun huse én by. Disse byene kan du så utvide ved å bygge nye distrikter på rutene rundt dem, slik at du dermed sprer bygrensene og får tilgang på nye ressurser. De fleste regionene har også fjerntliggende ressurser som du kan utnytte deg av utover i spillet, samt en eller flere landsbyer bestående av uavhengige raser. Disse kan være alt fra edderkoppmenn til religiøse ridderordener, og før du har blitt venn med dem eller overvunnet dem vil de være en konstant trussel. Når du har lagt den under deg kan du forøvrig assimilere dem inn i samfunnet ditt for å få ulike fordeler, samt muligheten til å bygge unike enheter.

Interessant kampsystem

Hver hær kan bestå av en viss mengde enheter – avhengig av hvilke teknologier du har forsket frem – og spillet har også heltefigurer med spesialegenskaper og ekstra slagkraft. Når hærene dine havner i kamp kan du velge å la disse utspille seg helt automatisk, eller ta en viss del i kamphandlingene. Om du velger å la dem spilles automatisk kan du fortsatt gi strategiske ordre til styken din, som bestemmer hvordan de skal oppføre seg på slagmarken. Om du tar mer kontroll selv zoomes kameraet inn og de individuelle enhetene i hæren plasseres ut på kartet.

Kampen starter.

Før det hele begynner kan du fritt flytte på dem, for å for eksempel utnytte deg av høyder i terrenget. Du kan også gi dem begrensede ordre, slik som å velge at de skal holde posisjonen sin, være defensive eller offensive. Så ser du noen turer utspille seg foran deg, før du igjen får muligheten til å gi ordre. Jeg er fortsatt litt usikker på hvor godt dette halv-manuelle systemet vil fungere i lengden, men fordelen med denne tilnærmingen er at den gir deg en viss kontroll over det som skjer på slagmarken, uten at du behøver å bruke så mye tid på det.

Kamphandlingene foregår på et begrenset område.

Det finnes helt klart dem som vil ønske et dypere og mer innfløkt kampsystem, men dette er tross alt et imperiebyggespill og da er det fint at fokus er på imperiebyggingen. Omfattende turbaserte kampsystemer ser alltid fine ut på papiret, men når du plutselig bruker en halvtime per tur fordi du må mikrostyre en rekke store kamper går det kraftig ut over flyten. Dette problemet slipper vi i Endless Legend, akkurat som i Endless Space.

Forskning er også et område der Endless Legend skiller seg litt fra resten av sjangeren. Her er det nemlig ikke teknologitrær å forske seg gjennom. I stedet kan du fritt velge mellom en god porsjon tilgjengelige teknologier i ulike kategorier, og når du har forsket frem en viss mengde av dem går du videre til neste teknologiske æra hvor du får tilgang på en rekke nye teknologier. Spillets vri er at for hver teknologi du forsker frem øker prislappen på nye teknologier i samme æra, så selv om du når som helst kan gå tilbake til en tidligere æra for å forske frem teknologier du har hoppet over, koster det betydelige summer samtidig som det ikke hjelper deg å komme deg videre til nye æraer.

Resultatet er at du i praksis ikke kan forske frem alle spillets teknologier. I stedet må du velge hva du vil fokusere på, og dette fører igjen til at de ulike fraksjonene dynamisk utvikler seg i ulik retning og får egne styrker og svakheter. Jeg liker dette systemet – det gjør det viktigere å tenke over valgene du tar underveis, da hvilke teknologier du velger bort kan være med å påvirke utviklingen din i like stor grad som hvilke teknologier du faktisk velger.

Akkurat nå har ikke spillet båter, men de kommer.

Konklusjon

Endless Legend ser ut til å bli et spill alle som liker å bygge virtuelle imperier bør ta en titt på. Det har det samme vanedannende grunnkonseptet som Civilization, men massevis av spennende elementer som gjør at det føles unikt og interessant på sin egen måte. Det er moro å se hvordan denne sjangeren har blomstret i år, og hvordan de ulike nyutgivelsene alle finner egne måter å gjøre ting på i stedet for å klone hverandre.

I skrivende stund er Endless Legend tilgjengelig på «early access»-tjenesten til Steam, men hvis du forbinder «early access» med spill fulle av problemer og ting som må fikses er ikke det et bilde som passer særlig godt med Endless Legend. Her har utviklerne gjort sitt ytterste for å sikre en feilfri og underholdende opplevelse, og det dagens versjon mangler i forhold til den «ferdige» versjonen er primært innhold og funksjonalitet utover de grunnleggende – og allerede temmelig underholdende – spillmekanismene. Jeg har ikke opplevd en eneste åpenbar feil under testingen min, og spillet har heller aldri krasjet for meg.

Det er ikke dermed sagt at jeg vil anbefale deg å hive deg inn i spillet nå – det er jo tross alt langt fra ferdig. Men usikkerheten som ofte preger «early access»-spill eksisterer kun i liten grad her. Fundamentet er bunnsolid, og sjansene for at utviklerne går på trynet regner jeg som svært små. Jeg aner ikke hvor lang tid Amplitude har tenkt å bruke på «early access»-delen av utviklingen, men det jeg har spilt til nå gjør at jeg gleder meg veldig til å se fortsettelsen.

For mer fantasifull imperiebygging kan du teste Warlock II, Age of Wonders III eller Fallen Enchantress: Legendary Heroes.

Siste fra forsiden