Sniktitt For Honor

(Bilde: Ubisoft, montasje Gamer.no)

Brutal og briljant drapsorgie

For Honor kan fort ende opp som tidenes kuleste historieleksjon.

Ubisofts reise gjennom verdenshistorien vil ingen ende ta, og som om ikke Assassin's Creed-seriens merkverdige sprang i tid var nok, har utvikleren nå bestemt seg for å lage en diger, historisk smeltedigel. Resultatet er et spill som er dels slåssespill, dels strategi, men hundre prosent råtøff og brutal drapsorgie.

Vi har testet det merkverdige For Honor, og på sitt aller beste er det et middelaldersk blodbad uten sidestykke.

Heftig historieforfalskning

To vikinger møtes til dyst.
To vikinger møtes til dyst. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Vår tid med spillet begynner derimot relativt rolig: Man får tidlig velge en allianse, enten man heller mest mot brautende vikinger, staute riddere eller mystiske samuraier. Valget man tar har lite å si, og fungerer heller som en slags innføring i de historiske krumspringene spillet byr på underveis. Samuraiene kommer fra det dunkle myrlandet, mens ridderne er på oppdrag, sendt fra borger og festninger høyt til fjells. Midt oppi det hele dukker et vikingtokt opp, og med det er historieforkludringen komplett.

Det er tydelig at utviklerne har tatt mange historiske friheter underveis, men resultatet er til gjengjeld et fortreffelig interessant spill – før jeg i det hele tatt kastes ut i kamp, merker jeg at premisset har grepet meg.

For Honor oser av barsk ståpåvilje fra første stund, og dette merker man kanskje aller mest gjennom måten de tre utvalgte krigerne ter seg på. Disse representeres med all den pomp og prakt man kan forvente, og de er merkbart forskjellige fra hverandre: Vikingen brøler og langer ut med en diger, barbarisk øks, mens den sverdbærende ridderen er avventende og heroisk i sin fremtreden.

Kjennetegnene strekker seg også lenger enn bare det audiovisuelle, og det er betydelige forskjeller på hvordan de ulike krigerne kontrolleres, hvilke egenskaper de har, og hvordan man best går fram for å sikre heder og ære. Den enkleste måten å gjøre dette på er selvfølgelig ved å beseire sine motstandere, og det er stort sett dette For Honor handler om.

Livet på slagmarken er ikke bare bare. Figurene preges visuelt av slåssingen, ofte med dype flenger og blodspor i rustninger og hjelmer.
Livet på slagmarken er ikke bare bare. Figurene preges visuelt av slåssingen, ofte med dype flenger og blodspor i rustninger og hjelmer. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Krigerens ånd

Man kastes tidlig ut i treningskamp mot en tredukke, hvor de grunnleggende teknikkene blir innøvd i tur og orden. I møte med én enkelt motstander må man holde inne en skulderknapp for å gå i duellmodus, hvorpå figuren man styrer får tre konkrete retninger å forholde seg til: opp, høyre og venstre.

Ved å dra styrespaken i én av disse retningene, bestemmer man hvor våpenet man bruker befinner seg, slik av man kan forsvare seg mot angrep som kommer derfra, men også angripe i den retningen selv. Man ser også hvor motstanderen holder våpenet sitt, slik at det skal være mulig å kontre og utmanøvrere fienden. Opponenten kan også bryte ned forsvaret ditt, kaste deg langs slagmarken, samt aktivere ulike spesialegenskaper underveis.

Øving gjør mester.
Øving gjør mester. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Det tok en stund før jeg innså det selv, men på mange måter er For Honor veldig likt et tradisjonelt slåssespill. At hver figur har ulike egenskaper og kombinasjonsangrep, bidrar ytterligere til sammenligningen.

Synsvinkelen, og det utrolig intuitive kampsystemet gjør likevel at det føles svært ulikt de duellene man kastes ut i i spill som Street Fighter og Tekken – for en som aldri helt har klart å lykkes i vanlige slåssespill er For Honor øyeblikkelig både enklere og mer behagelig i aksjon.

Å spille For Honor føles rett og slett veldig godt. Lyden av metall som treffer metall klinger godt for hver suksessfulle blokkering; slagene som faktisk treffer motstanderen er tunge og virkningsfulle; og når duellene først sparker i gang er man nødt til å slåss med både nebb og klør for å overliste fienden. Flere ganger, spesielt i møte med én enkelt motstander, merket jeg at både hjerte og adrenalin pumpet for harde livet, og det å komme seirende ut av noen av spillets mest innbitte fektekamper bringer med seg en enorm mestringsfølelse.  

Forskjellige figurer

Spillet har også masse dybde – det er mye å lære seg her, og selv etter tre-fire timer på slagmarken er det mange ting jeg fortsatt ikke helt forstår.

Det er ikke alltid man går seirende ut av kampen.
Det er ikke alltid man går seirende ut av kampen. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Det endelige spillet skal blant annet inneholde flere ulike varianter av de tre folkeslagene, og det å møte en figur man ikke kjenner til minner meg øyeblikkelig om spill som League of Legends og Overwatch. Dette er begge spill som preges av mange forskjellige personligheter, alle med unike funksjoner og spillestiler, og for å lykkes i kamp er man pent nødt til å lære og forstå hva samtlige figurer kan gjøre.

I denne tidlige prøveutgaven av For Honor kommer hvert folkeslag med to ulike krigere, og jeg merker tidlig at det er mye å henge fingrene i. Å slåss mot vikingtypen «Berserker» er dermed svært ulikt møtet med storebroren «Raider» – førstnevnte er en mindre og raskere viking, og kommer i stedet med to små økser som kan fyre av slag i meget rask rekkefølge. Tilsvarende er «Orochi» en langt mer fleksibel utgave av standardsamuraien «Kensei», selv om de på utsiden ser relativt like ut.

«Orochi» ble for øvrig min absolutte favorittfigur i løpet av tiden i For Honor. Vedkommende stiller med massive, raske sverdslag, og en unik evne til å parere og straffe overivrige motstandere kommer svært godt med.

Samtlige krigere kan utstyres med forskjellige rustninger, farger og symboler. Man kan også velge kjønn på hver figur.
Samtlige krigere kan utstyres med forskjellige rustninger, farger og symboler. Man kan også velge kjønn på hver figur. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Battlefield anno år 1100

Å begi seg ut i spillets flerspillerdel var dermed noe jeg tok med relativt stor fatning. Blant modusene man kan velge i, finner man dueller som foregår én mot én, to mot to, og en egen modus som stiller to lag på fire opp mot hverandre. De to førstnevnte er et godt sted å utforske For Honors grunnleggende funksjoner, mens den siste modusen, «Dominion», er en mer kaotisk smørje.

Her skal to lag kjempe om kontroll over tre områder spredt omkring på kartet. I teorien er dette storslagne kampsituasjoner, situasjoner hvor datastyrte fiender (ala «creeps» i MOBA-sjangeren) løper ut fra hvert lags base og møtes til dyst midt på slagmarken. Spillerne må så hugge disse lettvekterne ned for å ta kontroll over området. Det hele fungerer litt på samme måte som i Dynasty Warriors-serien, hvor man elegant og sømløst danser rundt den spinkle kunstige intelligensen.

Så skjer det jo også at man får øye på en og annen spiller, og da står man fritt til å engasjere vedkommende til duell, ta beina på nakken, eller rope på hjelp fra lagkameratene sine. Disse dynamiske duellene foregår akkurat slik som ellers, og byr på en like spennende, om enn ikke fullt så fokusert fektekamp. Her kan nemlig både datafiender og andre spillere blande seg inn, og det virker som om lagarbeid kommer til å være essensielt i den endelige utgaven av For Honor – å slåss mot to andre spillere samtidig er saktens mulig, men anbefales absolutt ikke.

«Creeps» strømmer til punkt B, mens spillerne kjemper om punkt A og C på sidelinjen.
«Creeps» strømmer til punkt B, mens spillerne kjemper om punkt A og C på sidelinjen. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

For Honor har potensiale til å bli storslagen middelalderkriging når det dukker opp på nyåret. Alt vi har sett av spillet så langt tyder på at utviklerne vet hva de driver med, fra den overhengende barske stilen, til det interessante premisset: For hvem vinner egentlig når en viking, en ridder og en samurai møtes til dyst?

Uansett hvilken krigertype man heller mot, er spillets grunnleggende mekanikker upåklagelig gode. Å blokkere og sende ut angrep om hverandre er både intuitivt og enkelt, og i duell én mot én er det som om de to slåsskjempene danser, dytter og denger hverandre omkring på den virtuelle slagmarken.

Det er viktig å se an motstanderen.
Det er viktig å se an motstanderen. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Spillet slår de tre distinkte folkeslagene sammen på en overbevisende måte, med en visuell stil som både utjevner og setter søkelys på de enorme forskjellene fra kriger til kriger. At det er flere ulike figurer innad i hver rase er også en viktig del av opplevelsen, og at samtlige av disse har unike egenskaper og kombinasjoner gir spillet øyeblikkelig mer dydbe

For Honor er dermed like deler slåssespill som det er strategi, og når man først får en forståelse for de dypere mekanikkene og tankespillene som foregår underveis, er det få andre spill som kan by på like spennende flerspillerkamper.

For Honor har planlagt lansering den 14. februar 2017. I mellomtiden er både Assassin's Creed: Brotherhood og Red Dead Redemption solide fortidsspill.

For Honor PS4

For Honor Windows

For Honor XOne

For Honor PS4 PS4 Windows XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 14. februar 2017
  • Plattform: PlayStation 4
  • Utgiver: Ubisoft
  • Utvikler: Ubisoft Montreal

For Honor Windows Windows PS4 XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 14. februar 2017
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Ubisoft
  • Utvikler: Ubisoft Montreal

For Honor XOne XOne PS4 Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 14. februar 2017
  • Plattform: Xbox One
  • Utgiver: Ubisoft
  • Utvikler: Ubisoft Montreal

Kommentarer (19)

Forsiden akkurat nå

Til toppen