Sniktitt Førsteinntrykk: Darkfall Online

Ubarmhjertig og endeløs krig

Fest setebeltene for en smakebit av hva Darkfall Online har å by på.

Det er umulig å skjule at Darkfall Online først og fremst er myntet på erfarne brukere av massive onlinespill. Her er ikke mange hjørner kuttet for å gjøre plass til de som ønsker seg kortest mulig vei til målet. Darkfall er hardt, røft, utilgivende, tidkrevende og utfordrende.

Nådeløs brutalitet.

Det er nettopp fordi spillet inneholder mange spiller-mot-spiller-entusiasters våte drømmer at Darkfall i stor grad blir slik. I kamp gjør du skade på dine venner hvis du treffer dem, hvis du blir drept kan hvem som helst loppe deg for alt du har på deg, den enorme verdenen er sømløs og mer som en sandkasse enn de fleste andre massive onlinespill og det er spillerne som er verdens ubestridte hovedelement.

Utvikler Aventurine bader ikke i ressurser, noe du spesielt kan se gjennom spillets mangel på markedsføring, mangel på testing, mangel på informasjon, og lange utviklingsperiode, men de forsøker med Darkfall å skape noe unikt som de vet ikke vil fenge alle typer spillere, men i stedet fokusere på å tilfredsstille så mange spillere som de kommer til å ha serverkapasitet til.

Det er godt å ha alt dette klart for deg i tankene før du trer inn i Darkfalls verden, for hvis du ikke gjør dette har du litt av et sjokk i vente.

Rått

Det første som slår deg med Darkfall er alle småtingene. Menyene er rare, gjenstandene er upolerte og har ikoner som stammer fra en annen æra, animasjonene er hakkete og urealistiske og de grafiske omgivelsene er fulle av rette linjer og skarpe hjørner.

En frodig verden.

Det neste du legger merke til er de merkelige kartene, med svært få navngitte personer og steder, som i tillegg er vanskelige å finne. Neste underfundighet er det konstante skifte mellom førsteperson og tredjepersons. Synsvinkelen setter du selv gjennom dine handlinger. Når du løper rundt med bue eller tryllestav ser du verden fra et førstepersonsperspektiv og når du skifter til nærkampvåpen ser du alt fra et tredjepersonsperspektiv.

I tillegg har spillet to forskjellige moduser – en kampmodus og en menymodus. I kampmodus bruker du enten magi, bue, nærkampvåpen eller ressurssamlingsredskaper, mens du må bytte til menymodus ved et høyreklikk hvis du ønsker å se hva du har på deg, hva du har i sekken, hvilke oppdrag du har, hvor sterke evner du har, eller alle de mange andre av spillets menyer som du alle ser i førstepersonsperspektiv. På denne måten blir spillet stykket opp i forskjellige verdener, noe som slett ikke er enkelt å venne seg til med det første.

Neste godt merkbare element er hvordan bruk av evner fungerer. Du må enten lade riktig evne eller riktig redskap eller våpen gjennom en talltast, for så å utføre den valgte handlingen med venstre museknapp. Skal du kaste en formel må du for eksempel først ta tryllestaven i hånden, så lade den formelen du ønsker å kaste og så aktivere den med musa.

I kamp med gobliner.

Tungvint

Du skjønner raskt hvor tungvindt alt er i Darkfall. Det er tungvint å finne handelsmenn på kartet, tungvint å finne en bank hvor du trygt kan lagre dine gjenstander, tungvint å drepe fiender, tungvint å løpe gjennom den enorme verdenen, tungvint å plukke opp utstyr fra falne fiender, tungvint å bruke menyer, tungvint å ordne innholdet en har i sekken, tungvint å samle inn ressurser, tungvint å lage utstyr eller gjenstander selv, og en hel haug med andre tungvinne oppgaver som kan være et slit å utføre.

Det er rundt dette punktet det slår deg at det er nettopp slik spillet er ment å være. Darkfall er ikke som din snille tante som står klar med plaster og blåser på kneet ditt hvis du har slått deg, det er i stedet den slemme onkel som kaster deg ut i det iskalde vannet fra brygga, for å finne ut om du virkelig kan svømme.

I dette spillet står ikke små gobliner lydig og utveksler slag med deg til en av dere er døde. I stedet sprinter de unna deg, skifter fra sverd til bue eller løper for å hente hjelp før det dør for ditt sverd. Dine fienders kunstige intelligens er svært god i Darkfall.

Nådeløst

Det kan være vanskelig å bekjempe selv ganske svake fiender, for de kommer sjelden alene og de bytter taktikk og våpen konstant. Det å helbrede seg selv under eller etter en kamp er heller ikke noen lett sak, så i mange kamper må du være klar til å sprinte unna når som helst for å finne deg et sted å hvile. Å hvile tar tid selv om det helbreder dine skader og din utmattelse, men i Darkfall er det ikke lurt å tømme sin utholdenhet eller bli hardt skadet i en kamp.

Lett og ledig.

For neste lekse Darkfall lærer deg er at det ikke er goblinene, koboldene eller trollene som er dine hovedfiender, det er nemlig de andre spillerne. Det er som oftest lett å unnslippe spillstyrte fiender når du har lite livspoeng igjen, men andre spillere er noe helt annet. Siden verden er helt åpen og hvem som helst kan ferdes stort sett hvor som helst, er det svært få steder du er trygg for andre spillere som er ute etter å drepe deg.

I Darkfall står kamp mellom rasene sentralt og når du møter spillere som ikke er fra din allianse må du være klar for å løpe eller kjempe til døden. Dette er noe jeg lærte raskt i Darkfall, for etter jeg hadde samlet meg opp en god del ok utstyr, våpen og helbredelsesdrikker dro jeg ut for å slakte flere gobliner. Med godt utstyr gikk kampen mye lettere og jeg klarte nå å ta to eller tre av dem om gangen. Jeg samlet meg opp utstyr fra goblinkampene og slaktet dem igjen og igjen.

Midt i en spesielt vanskelig kamp forsøkte jeg å drepe to gobliner før de drepte meg. Det var da jeg hørte en merkelig lyd fra vannet bak meg, men jeg tenkte ikke mye over det og fortsatte kampen mot goblinene. I det jeg drepte en av goblinene snudde jeg meg rundt og så at tre fiendtlige spillere på store leopardlignende ridedyr kom i full fart mot meg. Jeg sprintet det jeg maktet tilbake mot byens trygghet, men ble nådeløst slaktet i løpet av få sekunder og loppet for alt jeg hadde.

Øgle som ridedyr.

Denne leksen lærte meg at jeg var fullstendig hjelpeløs alene. Det var ikke få ganger i starten jeg ble grisebanket av totalt overlegne fiendtlige spillere og ranet for hva jeg hadde på meg. I tillegg til spillere som er naturlige fiender på grunn av sin rase, finnes det også store trusler fra spillere som i utgangspunktet er ment å være på ditt eget lag. For spillere kan med vilje drepe andre spillere fra sin egen rase. Dette gjør dem til lovløse slik at stort sett alt og alle kan angripe dem, men det gjør dem også i stand til fritt å angripe alle som ikke er i deres klan eller gruppe.

I tillegg kan hvem som helst hoppe inn i ditt pilskudd eller sverdslag, slik at de tar skade av det. Dette gjør at hvem som helst kan angripe deg uten negative konsekvenser, så det er best å være konstant på vakt. Etter at jeg hadde lært alt dette var det klart at neste skritt på veien måtte bli å finne meg en klan slik at jeg kunne se mer av hva dette spillet hadde å by uten å bli drept hver halvtime.

Samarbeid

Du kan samle inn ressurser, lage utstyr, lage trylledrikker og gjøre noen små oppdrag rundt hovedbyene alene, men hvis du skal våge deg ut for større bragder må du belage deg på å være et lett bytte hvis du ferdes alene. Darkfall ikke er et godt valg for de som ønsker å være alene det meste av tiden, til det er spillet rett og slett for krevende og vanskelig.

Dette er og blir et spill som i høy grad blir definert gjennom de gruppene og klanene du befinner deg i. Svært mye av spillet vil i lengden dreie seg rundt kamp mellom klaner om territorier og baser. Med dette i tankene gikk ferden til spillets forum for å finne en passende klan. Jeg fant en, registrerte meg, gikk gjennom et langt spørreskjema for å beskrive mine kvalifikasjoner og ventet så på at dagene skulle gå før jeg hørte noe.

Dragen er etter meg.

Etter ikke mange minutter fikk jeg en beskjed inne i spillet fra klanens leder, og det gikk ikke lang tid før jeg møtte hans gruppe med spillere. Av dem fikk jeg våpen, rustninger og helbredelsesdrikker og så løp vi ut for å finne fiender å slakte. Denne gangen var det min tur til å være med i en gruppe godt bevæpnede mordere som overfalt intetanende spillere og loppet dem for alt de hadde, og det var helt klart mye bedre å oppleve spillet fra denne siden av næringskjeden.

Alle mine nye venner holdt til på den andre siden av verden, så hvis det skulle bli lettere for meg å spille med dem burde jeg også ta turen dit. Uten noe ridedyr måtte jeg ta beina fatt, og turen over den enorme sømløse verdenen var en jeg visste ikke ville bli noen spøk. Jeg løp og løp og løp. Etter noe som måtte begynne å nærme seg en time hadde jeg ikke langt igjen til mitt forgjettede mål. Det var da jeg plutselig ble innhyllet i flammer og registrerte at mine livspoeng forsvant som dugg for solen.

Jeg sprintet det jeg maktet og skjønte raskt at jeg hadde fått en drage på nakken. Dragen fløy over meg og sprutet ild med jevne mellomrom. Jeg løp, svømte, gjemte meg under trer og forsøkte febrilsk å riste av meg beistet, men det gav seg ikke og jaktet på meg i mer enn ti minutter. I et siste forsøk sprintet jeg mot min destinasjonsby, men i det åpne landskapet ble jeg grillet som en pølse av den umulige dragen.

Forsiden akkurat nå

Til toppen