Rag Doll Kung Fu: Fists of Plastic

Humørfylt lek med kampsport

En kan ei kjempe med ild i sjelen, hvis en ikke har fått opp ild under kjelen.

Når jeg sier Rag Doll Kung Fu vil kanskje flere erindre å ha hørt tittelen tidligere. Mark Healey, en av grunnleggerne av selskapet Media Molecule, sto nemlig bak en lignende titulert indie-versjon fra fire år tilbake i tid. Spillet så livet takket være Valves distribusjonstjeneste Steam, men er nå visstnok å finne i butikker også. Her skulle man slåss ved å bevege lemmene til en filledukke med musepekeren – en frisk og morsom idé – men som en spillopplevelse virket det høyst eksperimentelt.

Til våren kommer kampsportleken til Playstation Network, med helt ny drakt og klekkelig av forbedringspotensial.

Slapstick i beste velgående

Det første som møter deg i Fists of Plastic er en visshet om at den trivelige humoren fortsatt er intakt. Hvis kung-fu hadde vært en musikksjanger, ville menymusikken sparket deg i ansiktet. Tre kinesiske kampsportfigurer i plast preger toppbildet – den eldgamle og vise lærermesteren med geiteskjegg, den friske og eplekjekke studenten med kung-fu i årene, samt husmoren i kimono som vet å sparke godt fra seg. Alle som har sett en god kampsportfilm vil kjenne den parodiske lukten lang vei, en særdeles sjarmerende odør i dette tilfellet.

Under lasteskjermer vil den stereotypiske lærermesteren komme med lattermilde «visdomsord» og under kampene vil motstandere hyle verre enn hva Bruce Lee presterte i sin storhetstid. Selv det å se slåsskjempen din bevege seg er gjennomført tåpelig, takket være en fin blanding av filledukkefysikk og manøvrerbarhet. Også spillmodusene følger opp den samme koselige dårskapen Fists of Plastic representerer, med aktiviteter som «Capture the Fish» og «Dodgeball».

Plattformbasert slåsskamp

Det hele fungerer veldig forskjellig fra den første versjonen av Rag Doll Kung Fu. De av dere som kjenner til Xbox Live-tittelen Small Arms, eller Super Smash Bros. for den saks skyld, vil umiddelbart skjønne hvordan Fists of Plastic er satt opp. Slagsmålet foregår ikke på ett nivå, men på et lite konsentrert område med flere plattformer.

I dette rommet kan man bevege seg fritt, og fra tid til annen blir det sluppet ned objekter som kan være til fordel i kamp. Øverst på skjermen ser man hver sin helsemåler, og under denne har vi en blå energimåler. Energien kan brukes til spesielle angrep eller meditasjon, men mer om dette senere.

Det som skiller Fists of Plastic fra lignende spill er imidlertid to ting: fysikken og kontrolloppsettet. Som jeg har nevnt tidligere er figurene formet som plastikkleketøy med filledukkefysikk. De er tøyelige, bøyelige og holdes tilsynelatende alle som enhver oppe av usynlige tråder. Du føler i den forstand at du har kontroll over en marionettdukke, og det gir hver kamp et artig snev av uforutsigbarhet.

Slag med firkantknappen og spark med trekant blir aldri helt rett frem, for hvis styrespaken så mye som lirkes i en eller annen retning, vil framstøtet bli påvirket. Her har man fint simulert ideen fra originalspillet, hvor man foretok angrep ved å føre armen eller benet med musepekeren.

Alt utstyr og alle objekter som materialiseres inn i slagsmålet og rundt på brettet har følgelig også fysiske egenskaper, men er tillagt en tyngre og mindre flytende oppførsel. Fintfølende vil nok her trekke paralleller til lekekassen Littlebigplanet, uten at det er en sikker sak om samme fysikkmotor blir brukt. Det er i hvert fall veldig artig å kaste krukker på hverandre, påfulgt av en tilfredsstillende knuselyd og naturlig ødeleggelse, men kanskje enda bedre har Tarsier Studios løst våpendelen.

I den uferdige versjonen som er testet finnes det bare to våpen å boltre seg med, noe som utvilsomt er i minste laget, men de er begge både innovative og befriende. Jeg snakker da om «nunchucken» og kamppinnen. Når man plukker dem opp brukes de ene og alene ved hjelp av høyre styrespak – og dette, kombinert med marionettkontrollen, gir en fin følelse av valgfrihet. Dytt spaken til venstre, og kamppinnen går til venstre. Dra spaken frenetisk opp og ned, og pinnen farer frenetisk opp og ned. Særdeles fine bevegelser kan bli resultatet av vill omgang med styrestikka, og denne illusjonen av mestring kan godt likes.

Øvrig utstyr er som sagt krukker, og innholdet i disse krukkene er enten nudler (helse), kastestjerner eller energistatuetter. Uskyldig, tilgjengelig moro er åpenbart hovedfokus i Fists of Plastic, og det lykkes Tarsier Studios godt med.

Gjensyn med Sixaxis

For å følge opp denne ideologien, får vi i Fists of Plastic stifte et overraskende bekjentskap med Sixaxis-funksjonalitet (navnet på den innebygde bevegelsesteknologien i PS3-kontrollen). Man kan fortsatt sitte igjen med inntrykket av at Sony gjorde et stort feilgrep ved å låne inspirasjon fra Nintendo og deres Wii.

Det er kun en håndfull spill som benytter seg helhjertet av muligheten, mens et stort flertall har implementert det kun for implementeringens skyld. Muligheten er der, men ved også å legge til en mulighet for å fjerne funksjonaliteten, har utviklerne i bunn og grunn selv innrømmet at det funker bedre uten. Dette gjelder ikke i Fists of Plastic, som elegant svinger opp døren til en ny verden av anfallskontroll på din Playstation 3.

Dessverre er denne døren av type svingdør, og slår spilleren frekt på tilbakeveien. Det funker delvis, men ikke alltid. Og selv om 80 prosent av tilfellene går i boks, så vil det likevel gi det et preg av usikkerhet som gjør at man helst tyr til de mer tradisjonelle metodene. Ved å holde inne firkant/trekantknappen og dytte kontrollen til venstre eller høyre, vil du utføre et kraftig slag som sender figuren din i luftlinje («Firefly»). Hvis du holder inne sirkelknappen og dytter ned, gjør du et knuse-angrep («Slam»). Disse to, og spesielt sistnevnte, vil kreve betydelige bevegelser, og føles på sitt nåværende litt for knotete å bruke i kamp – selv om de er effektive nok til å være viktige.

To bevegelser som derimot fungerer bra, er meditasjon og akrobatikk. Snur du kontrollen opp ned, vil figuren din meditere og bruke energi til å fylle opp helsemåleren sin. Vipper du diskret på kontrollen mens du hopper, vil figuren din utfolde seg i saltoer. De er ikke avgjørende for opplevelsen, men fungerer fint som artige ekstra.

Likevel er det dumt at det ikke er bygget inn mulighet for å bortvelge eller sette knapper til disse bevegelsene. De som sitter med annet enn de offisielle Dualshock 2/3 og mangler Sixaxis, vil derfor ikke ha noen mulighet for å bruke disse funksjonene. Da snakker jeg i hovedsak om «Firefly» og «Slam», som kan avgjøre utfallet av en kamp.

Lite kjøtt på beinet

Men selv om det er humørfylt og muntert, og spillet inneholder flere morsomme elementer, så er det likevel en litt tom følelse jeg sitter igjen med. Det er ikke så hektende at jeg kommer tilbake, og heller ikke så dypt at man sitter lenge – disse henger sammen. Og selv om dette kanskje ikke er filosofien bak Fists of Plastic, endres ikke det faktum at det her er altfor lite kjøtt på bena. Et spill kan være lettbent og dypt på samme tid, det behøver ikke være enten heller.

Med altfor få aktiviteter for én spiller og null flerspiller over nett, er det heller ikke et vell med ting å ta seg til. I realiteten er det kun den lokale flerspilleren som gjør seg representativ for spillopplevelsen, selv om noen av enkeltspilleroppdragene er særdeles festlige. Den manglende dybden i kampsystemet setter spillet i stor fare for å være en vits man aldri ler av to ganger, for å sette det på spissen, og det er her den største bekymringen kommer inn i bildet.

Visuelt sett er Fists of Plastic en fryd for øyet, med lekkert utformede brett og fine bakgrunner. Der Littlebigplanet fokuserte på den rette tekstile fremstillingen av materialer, har vi her mer fargesterke overflater og godteripreget grafikk, selv om begge deler et snev av samme stil. Man leker tross alt med actionfigurer, og det er upåklagelig fremstilt.

Konklusjon

Rag Doll Kung Fu: Fists of Plastic kan bli veldig gøy. I toppen en halvtime av gangen. Om du er flink til å samle to eller tre kompiser i sofaen, kan det bli enda morsommere. Har ingen av vennene dine sansen for slike kosespill i det hele tatt, finnes det ei noen mulighet for å spille over nett, og av enkeltspilleroppdrag er det sparsommelig.

Akkurat nå er Fists of Plastic er artig konsollversjon av Rag Doll Kung Fu, som er brølende gøy et par ganger, før det raskt ebber ut i ingenting. Et kampsystem som lett dreier slagsmålene ned i pølen av å gjøre det samme om og om igjen, kan raskt oppveies av flere kreative anslag i modusseksjonen. Den testede utgaven er visstnok på uferdig stadium, så alt er mulig.

Og husk: «Never pick a fight, let the fight pick you»

Diskuter artikkelen på forumet

Forsiden akkurat nå

Til toppen