Sniktitt

Anarchy Reigns

Det høres unektelig kult ut å banke folk fra verden over.

LOS ANGELES (Gamer.no): Platinum Games er spillindustriens svar på hva musikkbransjen kaller en supergruppe. De har samlet hjernene bak kritikersuksesser som Ōkami, Resident Evil, God Hand, Devil May Cry og så videre. Dette er en gjeng som har peiling på actionspill, noe de har bevist med utgivelser som Bayonetta, Vanquish og MadWorld.

For øyeblikket jobber de med noe helt nytt – et massivt onlineslåssespill. Ja, det høres veldig nytt og rart ut. Så vi dro på besøk til Sega under årets E3-messe, for å forsøke å få en forståelse for hva de ønsker å selge oss neste år.

Språkvansker

Skjortekragen blir bittelitt trangere når jeg entrer rommet til en pressevisning og ser minst to japanere foran TV-en. Nå må du ikke tolke det som fremmedfrykt. Sjansene tilsier bare at en av dem er en tolk, og jeg vet av erfaring at svært mye kan forsvinne i oversettelsesprosessen. Særlig hvis det er snakk om forholdsvis alternative spill..

Jeg har vært på flere presentasjoner hvor jeg omtrent ikke forstod noe som helst, fordi sjargongen rett og slett er veldig annerledes fra språk til språk. Starten av Anarchy Reigns-fremvisningen bar veldig preg av dette, og det skulle gå en god stund før jeg engang forstod hva dette var.

Det til tross for at Sega hadde hyret inn en britisk PR-person som forsøkte å formidle dette så europeisk som mulig. Men det er altså snakk om et slåssespill i tre dimensjoner. Forskjellen fra andre utgivelser i sjangeren er først og fremst hvem du kan slåss med, og hvor mange samtidig. Her skal det bys på en virkelig massiv skala.

Hoveddelen av vår presentasjon er likevel en gjennomgang av enspillerdelen, som følger den sedvanlige slåssespillstrukturen. Det vil si at man har små vignetter mellom hver kamp, som prøver å gi mening til det å banke dusinvis av mennesker. Dette er kjent, kjær og velprøvd oppskrift. Når du kjøper et spill som handler om å bokse folk i fjeset så bør det også stå i sentrum.

Brutale saker

Det gjør det etter alle solemerker. Det hele startet med utdrag hvor vi styrer Jack fra MadWorld i sitt mest grinete humør. Vi blir forklart at dette skal være et veldig grunnleggende slåssespill i bunnen, sentrert rundt slag og spark. Selv de mest avanserte kombinasjonsangrepene skal være mulige å lære seg med et lite minutt alene med stikka.

– Flesteparten av onlinefokuserte actionspill handler om å fyre løs fra avstand, bak dekning. I vårt spill er utfordringen å komme seg helt opp i motstanderen for å gjøre skade, sier spillets produsent til de oppmøtte.

Det er et brutalt men flytende kampsystem vi får se, og Jack har ingen problemer med å ta i løpefart og hamre begge beina i brystkassa på motstanderen. Alt er skildret med en myk og behagelig grafisk stil som heller ikke skuffer rent teknisk. Dette er et pent konsollspill, og det ser ikke ut til å berøre ytelsen videre.

Å bli spjæret fra skrittet og opp av en av Jacks håndmonterte, doble motorsag er nok desto mindre behagelig. Men det er bare ett av mange triks vår mann med det allminnelige navnet har på lur. Noen ganger får han seg en lusing for mye selv, og da må vi hamre en bestemt knapp for å få ham på beina igjen.

Rivaleri

Kampene adskilles gjerne med mellomsekvenser, og det er vel trygt å si at de er av det uhøytidelige slaget. Her står humoren i sentrum. Etter hvert som du mørbanker flere folk i enspillerdelen så belønnes du også med nye spillfigurer, som også kan benyttes når du spiller mot andre på nettet.

Om Jack er spillets amerikanske alibi, så er rivalen Leo hans østlige motsvar. Med lang lugg, staselig heldrakt i skinn og glorete sverd er han en kjappere, mer finurlig figur enn konkurrenten sin. Man kan også spille som denne herren i historiedelen, og spillestilen hans ser ut til å være tunge Jacks rake motsetning.

Vi får etter hvert se en kamp mellom de to rivalene, som innledes av en munnrap mellomsekvens fylt med banning og barnslig vås, akkurat slik slåsskamper har en tendens til. De to tøffingene skal forsøke å jule opp hverandre nede ved en havn, og omgivelsene er herlig detaljerte. Jeg lar meg imponere av noen mikroskopiske turbiner i det fjerne som tydelig spinner. Unødvendig? Kanskje. Men artig er det.

I praksis er dette et typisk slåssespill av typen Street Fighter eller Tekken, bare at flere kan slåss samtidig og alt foregår i tre dimensjoner. Når man ser hvor mye arbeid utviklerne har lagt i detaljerte omgivelser så kan det virke som om de ønsker å tilby en mer helhetlig og omfattende historiedel enn 2D-storebrødrene.

Salig kaos

Enspillerdelen skal visst havne på rundt 10 timer om vi skal tro Platinum Games' utsendte, men gjenspillingsverdien ligger nok i flerspillerdelen. Den har fokus på at man enkelt skal kunne hoppe inn, få unna en kjapp kamp og legge spaken ifra seg igjen. Og det er jo ikke akkurat noe nytt for et slåssespill. Sjangeren er vel grovt sagt bygd rundt dette.

Brettene er utformet slik at en hel drøss av spillere skal kunne spille samtidig, enten det er i «deathmatch» eller den samarbeidsorienterte overlevelsesmodusen. Felles for dem alle er at man flakser rundt på det samme spillbrettet, bokser hverandre i munnen og knuser de porøse omgivelsene.

Man får også anledning til å skreddersy spillestilen sin etter hvert. Det gjøres med et figurutviklingssystem som direkte påvirker evnene dine. En ferdighet kan for eksempel gi deg større sjanse til å treffe med kasteangrep. En annen kan gjøre at «killer moves», som er knep som også skader deg selv, suger mindre helse.

Jeg skulle ønske at vi fikk se mer av flerspillerdelen. For selv om fundamentet vi får se er godt, er det her kjerneopplevelsen ligger. Ofte fungerer kampanjedelene av slike spill som rene treningsdeler, og selv om Anarchy Reigns tilsynelatende skal satse mer på historieformidling så har vi flere spørsmål enn svar.

Konklusjon

Anarchy Reigns er pent, kjapt og brutalt. Det er tre ålreite grunnpillarer for et slåssespill, og mindre forventes ikke av Platinum Games. Japanerne er eksperter på actionspill, og deres evne til å lage smidige og solide kampsystemer vises tydelig.

I rollen som Jack og Joe skal vi slåss vår vei gjennom en ti timer lang enspillerdel, og det vi har sett av den så langt ser ut som en forholdsvis gjennomført affære hvor man leker seg med kampsystemet. Problemet med å få et slikt spill fremvist er at alt avhenger av hvordan det føles i hendene.

Konseptet til Anarchy Reigns er artig, jeg liker tanken på et massivt onlineslåssespill hvor man kan disiplinere eklinger fra verden over. Jeg ønsker likevel ikke å kommentere kvaliteten på et slikt spill all den tid jeg ikke har prøvd det selv. Såpass godt kjenner jeg slåssespillsjangeren. Anarchy Reigns bør være på radaren til fans av slåssespill og Platinum Games, så får vi se hvor bra det blir.

Spillscener fra E3 2011.

Anarchy Reigns utgis i løpet av januar 2012, til Xbox 360 og PlayStation 3.

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen