Sniktitt

Apache: Air Assault

Frister det å bombe Afghanistan sønder og sammen?

LONDON (Gamer.no): Når man er ute og farter en del som spilljournalist så får man oppleve hele spekteret av spillpresentasjoner: de totaloverbevisende æresrundene, middelmådighetene og de spillene som aldri kan bli noe annet enn ren møkk. Men en sjelden gang får man også oppleve de surrealistiske inntrykkene som ikke umiddelbart kan fordøyes.

Ute på tokt.
Ute på tokt.

Apache: Air Assault begynte slik for min del. For etter å ha stått fast i London-trafikken i en times tid ankom jeg en bunker under London Bridge, midtveis i en hårreisende spekulativ presentasjon. Her stod nemlig Ed Macy, tidligere Apache-pilot og forfatter av boka «Apache» og messet og gryntet over en video som viste systematisk bombing av afghanske mål. Rockemusikken fylte selvsagt lokalet, og jeg lurte på hva i alle dager jeg hadde forvillet meg inn i.

Heldigvis bød en times tid alene med spillet på en langt mer fornøyelig opplevelse.

Virkelighetsnært

Apache: Air Assault er det siste spillet fra Gajin Entertainment, som nok er mest kjent for å ha utviklet det siste tilskuddet til andre verdenskrig-serien IL-2 Sturmovik, Birds of Prey. I dette spillet svinger settingen blant annet innom det moderne Afghanistan, og man inntar rollen som kamphelikopterpilot. Som tittelen antyder så er det det klassiske Apache-helikopteret som har hovedrollen her, men man får også utforske en katalog av andre luftdoninger.

I kjølvannet av kontroversier rundt spill som Medal of Honor og den uhyggelige Wikileaks-filmen har utviklerne av dette spillet valgt å gjøre oppdragene fiktive, og det trenger nok ikke å være dumt. For selv om man får ta en tur inn i hodet til deltakerne i svært virkelighetstro operasjoner så er det selve moroa med å styre et kamphelikopter som står i sentrum.

Da jeg var liten drømte jeg om å sitte på Airwolf.
Da jeg var liten drømte jeg om å sitte på Airwolf.

Her skal vi få farte rundt og sprenge stort og smått i en omfattende enspillerdel med en overhengende historie eller kveste ting sammen med en kompis. Vi fikk dessverre ikke prøve flerspillerdelen av spillet under denne økten, men vi bet oss i det minste merke i at det skal være mulig å ta kontroll over digre kamphelikopter sammen med en kamerat i sofaen.

Saftig arsenal

Vår spilløkt ble innledet med en solid læringsdel, hvor det skulle terpes på styringen av de tidvis uregjerlige helikopterne. Nå er ikke dette et simulatorspill, selv om det heller mer mot det enn arkade, men det å fly helikopter er altså ingen lek.

Det kan nemlig bli litt av en sjongleringsøvelse å bevare høyden samtidig som man skal disponere motorkraften til fremdrift og faktisk holde korrekt retning også. Derfor var det nok artig for de andre tilreisende journalistene å se en stakkars trønder som ikke engang har billappen treffe fjell og ørkensanda med jevne mellomrom.

Jeg kom meg likevel av gårde etter hvert, og etter å ha temmet flyvebeistet kunne jeg endelig få leke meg så smått med arsenalet. Det gikk på bekostning av en hel bråte folk, som alle måtte håndteres med hvert sitt våpen. Helt i starten var det den hissige AGM-114 Hellfire-missilen som skulle til pers, og dette er nok det mest letthåndterlige våpenet. For å knaste stridsvogner og andre bakkemål med disse trenger man nemlig bare å markere de med siktet, så tar automatikken seg av resten av moroa.

Nå drømmer jeg mest om å bli rik. Kanskje tar jeg helikopterlappen da.
Nå drømmer jeg mest om å bli rik. Kanskje tar jeg helikopterlappen da.

Videre fulgte det mest fornøyelige, og samtidig forstyrrende våpenet – den digre mitraljøsen. Det har seg nemlig slik at man kan benytte denne ved å enten fly andrepilot for en kompis eller ved å få andrepiloten din til å ta seg av styringen av helikopteret.

Ubehagelig intimt

Deretter entrer du en egen modus hvor du kan velge mellom et ordinært våpenkamera og et varmesøkende sådan. Ved hjelp av god optikk kan du formerlig se buksebretten til infanteriet på bakken, og når skuddsalvene løsner og spruter opp grusen rundt de stakkars soldatene er det vanskelig å ikke få verdens mest maskuline gåsehud. Og dårlig samvittighet.

Det er nemlig vanskelig å ikke umiddelbart trekke assosiasjoner til videoen nevnt innledningsvis. For selv om dette er et TV-spill i en fiksjonell setting hvor man utelukkende knerter bekreftede fiendtlige mål, så greier du ikke å riste av deg følelsen av at du leker Gud, og at det ikke er okei.

Den følelsen lettet likevel noe da man skulle tilintetgjøre en konvoy av pickuper med det siste våpenet, et rakettbatteri. Her sikter man enkelt og greit ved å rette helikopterets front og siktesystem mot det ønskede målet, eller noe i front av det hvis det beveger seg, før man lar det stå til. Krig skal ikke være gøy, men i spillform er det nå endelig det.

Treningsdelen var ikke lengre enn som så, men ble etterfulgt av et av de ekte oppdragene. Her hadde en lokal skurkebande systematisk terrorisert lokalbefolkningen og truet livet til utenlandske aktører i området. I rollen som kamppilot for et innleid paramilitært selskap som kanskje er ment å representere velkjente Xe/Blackwater USA skal du deretter dele ut juling og beskytte klientene dine.

Nervepirrende saker

Historien fortelles med en innledende mellomsekvens såvel som dialog under oppdraget og en tekstbasert briefing, men den føles aldri som noe annet enn enkel kontekst for handlingene dine. Det er likevel helt ålreit – vi får jo fly helikopter!

Eksplosjoner er en viktig del av alle spill.
Eksplosjoner er en viktig del av alle spill.

Og du verden som vi skal få fly også. Det hele begynner nemlig med at en rekke stridsvogner, lettere kjøretøy og bakkemannskap inntar en by i midten av ørkenen. Det blir din rolle å kue dette angrepet, som skjer fra to sider samtidig.

På grunn av de ulike fiendetypene blir flyveferdighetene dine satt på prøve, ettersom du må veksle mellom å kjapt ta ut rakettinfanteri og å knuse stridsvognposisjoner. Det var likevel en overkommelig oppgave, og turen bærer videre gjennom en dal for å pulverisere en konvoy og bistå en vennlig base i nærheten.

Her får man sjansen til å bryne seg på noe mer utfordrende flyving i trange dalstrøk, i tillegg til å være årvåken for å oppdage de skjulte bakkemannskapene som vil skyte en ned. Resultatet blir en overhengende følelse av paranoia der man må klemme av raketter mot bilene som kjapt beveger seg mot vennene våre, samtidig som en alltid må ta seg tid til å peile landskapet med det varmesøkende kameraet.

Så snart det var gjort så var oppdaget over, og siden spilløkten vår var begrenset til to oppdrag så jeg mitt snitt til å spille de begge igjen på den mer realistiske modusen. Forskjellen var ikke knusende stor, men det å ha begrenset med ammunisjon og å se på antiluftskyts som en virkelig, virkelig stor trussel bød på en helt ny nerve, og blir nok utvilsomt den mest aktuelle måten å spille på for min del.

Konklusjon

Vi har kun fått se en bitteliten del av et stort spill, og prøvde kun et par oppdrag av kampanjemodusen, men det gjør det aldeles ikke umulig å gjøre seg opp et inntrykk. Dette spillet er nok både for nisje og lavbudsjett til å kunne ploge seg frem til en behagelig posisjon på salgslistene, men det byr på nok adrenalinpumpende våpenføring og hektiske helikoptermanøvre til at det eier livets rett.

De fleste guttevalper drømmer nok om å være pilot en eller annen gang i barndommen, og det er akkurat denne ståpelsfremmende spenningen som gjør at dette spillet fungerer så godt. Det er ikke så farlig akkurat hvilken konflikt du bretter opp ermene for, eller hva fiendebildet er – her er det overordnede målet å kose seg med en guttedrøm. Og det er gøy.

Kommentarer (17)

Forsiden akkurat nå

Til toppen