Sniktitt Bayonetta

Voldsporno med glimt i øyet

Dette spillet er så hektisk at jeg blir svett.

KÖLN (Gamer.no): Hovedpersonen i kultromanen A Clockwork Orange, Alex, populariserte begrepet «ultravold», som er vold tatt så langt at ordinære ord ikke er dekkende. Spillverdenen har også sin ultravold, noe actionspill som Ninja Gaiden-, God of War- og til en viss grad Devil May Cry-seriene har bevist.

Her er ikke blod, avkapping av lemmer og generelt moralsk forfall virkemidler, men snarere ryggraden i spillet.

Bayonetta har vinger, men er definitivt ingen sommerfugl.
Bayonetta har vinger, men er definitivt ingen sommerfugl.

Platinum Games, som blant annet står bak den nevnte Devil May Cry-serien er tilbake med nye sprell, og dette er «hack and slash» i turbomodus. Velkommen til ultravoldens ultravold.

– Kjappere, større og bedre

Det kan ofte være vanskelig å sette spill i denne sjangeren i en definert bås, og da er det fryktelig godt at Segas utsendte PR-mann tar ansvar og hjelper oss på vei:

– Vi kaller Bayonetta et klimatisk action-spill. Dette er kjappere, større og bedre enn alt du har spilt av action-spill. Det lover vi!

Om det ikke innfrir på alle de nevnte punktene så er det i hvert fall utrolig hektisk og kjappere enn det meste jeg har spilt innen sjangeren. Og der andre titler setter visse grenser tar Bayonetta det hele tilsynelatende ti hakk lenger. Dante i Devil May Cry hadde pistoler. Bayonetta kunne ikke ha brydd seg mindre, hun har én festet til hver støvel og bazookaer på innsiden av lårene. Dette i tillegg til å mane frem monster fra håret sitt og å veive det rundt som en pisk. Hele konseptet er fryktelig absurd, erkejapansk og surrealistisk, men gud så moro!

Dette spillet har også lekre mellomsekvenser. Og damer.
Dette spillet har også lekre mellomsekvenser. Og damer.

Det er likevel ikke så rart at vår kvinnelige hovedperson har et og annet ess i ermet, hun er tross alt en eldgammel demonheks. Som gamle damer flest blir hun fryktelig grinete når hun vekkes uten videre fra søvnen sin, som varte i drøyt 500 år og foregikk i en kiste. Det går ut over en stakkars beiler kalt Luca. Han er en fjollete jålebukk som er på hælene hennes. Dessverre lever de i ulike verdener, og han kan bare merke hennes tilstedeværelse. Det hindrer ham likevel ikke fra å komme med flåsete kommentarer og være en kronisk fløtepus, samtidig som hun må forsvare ham mot veldig reelle trusler kun hun kan se.

Hvilken bakgrunnshistorie de har fikk vi dessverre ikke vite, men det er definitivt et forhold som kommer til å være viktig for historien i Bayonetta. I tillegg til å knøvle engler, selvsagt.

Til å bli svett av

Etter hvert får vi en guidet tur gjennom et av brettene i spillet, og det er spennende saker. Den første tanken er at det minner mye om Devil May Cry-spillene, og det er selvsagt verken overraskende eller dumt. Dette spillet er likevel, som jeg ikke får presisert nok, tatt veldig langt.

Bazookaer festet til lårene hører med.
Bazookaer festet til lårene hører med.

Splittspark på hendene som skyter med de lårmonterte bazookaene til hver side? Check. Rundsparking av digre brumlebasser inn i en giljotin som du på magisk vis maner frem ut av intet? Check. Kasting av fiender inn i en jernjomfru som selvsagt også dukker opp ut av intet? Check. Alt dette kombinert med hektisk sprelling rundt omkring der man skyter eklinger med skopistolene sine er gøy, gøy, gøy. Når man på toppen av det hele kan løpe på vegger og i tak er det klart at man har mye spennende å ta for seg når ermene skal brettes opp og rettferdigheten skal seire.

I tillegg til de mer ekstravagante spesielangrepene har man selvsagt også en rekke kombinasjonsangrep med ulike våpen, som spruter magi og farger og gud vet hva rundt overalt. Det mest imponerende er likevel hvor dynamisk slåssingen er. Når du kommer over den befriende korte orienteringsprosessen og får lært fingrene hvordan det hele henger sammen, så er det som å flyte av gårde, og både kompliserte kombinasjoner og enkle angrep som kun krever et par knappetrykk ser og føles bra ut.

Du liker vel ikke engler? Flott. Her får du karnøfle en drøss av de.
Du liker vel ikke engler? Flott. Her får du karnøfle en drøss av de.

For å forsterke den myke læringskurven finnes det også et alternativ om du føler at det blir for kinkig, nemlig en automatisk modus som lar deg styre hele spillet med kun én knapp. Her skal du kun fokusere på timingen av angrep, så tar spillet seg av posisjonering og alt det dilldallet vi mer dedikerte spillere gjerne bruker altfor mye tid på å perfeksjonere.

Denne modusen er igjen delt inn i to vanskelighetsgrader, og forskjellen på de er at den ene gjør det omtrent umulig å dø ved å fylle opp helsen din jevnlig. Disse modusene kan skrus av og på når som helst, og er ment som en slags fasit eller hjelpende hånd om du står fast.

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen