Sniktitt BioShock 2

Tilbake til Rapture

Undervannsbyen Rapture har ikke akkurat blitt tryggere siden sist.

I mine øyne var BioShock et svært godt spill, selv om det kanskje skuffet dem som hadde håpet på en opplevelse mer i stil med System Shock 2 (som BioShock ble sett på som en «åndelig oppfølger» til). Først og fremst likte jeg friheten jeg fikk til å løse de individuelle situasjonene som jeg selv ønsket det. Utviklerne gav meg mange forskjellige verktøy som jeg kunne gjøre bruk av, og jeg tok grådig for meg av mulighetene. Men nesten like viktig var den herlige undervannsverdenen Rapture, som var ulik det meste annet vi har fått servert av spillomgivelser. Raptures tragiske stemning var til å ta og føle på, og i tillegg var det en fryd å utforske en verden som var så forskjellig fra alt annet spillmediet har å by på.

Velkommen tilbake.
Velkommen tilbake.

Nå er BioShock 2 like rundt hjørnet. Som forgjengeren er det et førstepersons actionspill med enkelte rollespillelementer, og nok en gang får du besøke undervannsbyen Rapture. Som du sikkert husker er Rapture en by i forfall; opprinnelig var det meningen den skulle være en slags Utopia for sterke individualister som kunne skape sin egen lykke uten å være avhengig av andre.

Byen var også et paradis for vitenskapsmenn og -kvinner, som følte seg hemmet av moralske normer og regler på landjorden. Det tok ikke lang tid før man begynte å drive med genetisk manipulasjon, og ved hjelp av et stoff som het ADAM fikk man etter hvert muligheten til å forandre menneskene selv. Dermed kunne folk med god råd gi seg selv spesielle egenskaper. Det var bare én ulempe: Hvis man ikke stadig fikk ny tilførsel av ADAM ville både kropp og intellekt gradvis degenereres, og det viste seg etter hvert at man ikke hadde nok ADAM til alle byens innbyggere. Resultatet ble stadig mer kaos, etter som innbyggerne ble mer og mer degenererte og mer og mer desperate etter ADAM. Fra å være et Utopia forandret Rapture seg gradvis til et rent mareritt.

Ti år senere

I BioShock 2 fortsetter dette marerittet. Handlingen foregår i 1970, ti år etter originalspillet. Du spiller en «big daddy», altså en mann som har gått gjennom omfattende operasjoner for å bli en slags forsvarer av Raptures «little sisters». Dette er genetisk manipulerte småbarn som høster ADAM fra døde kropper, og lagrer det i deres egne mager slik at det kan brukes igjen. Med tanke på at disse beveger seg rundt i omgivelser fulle av muterte mennesker med et desperat behov for ADAM skjønner du sikkert hvorfor de trenger beskyttelse.

Raptures innbyggere er like gale som før.
Raptures innbyggere er like gale som før.

Du har imidlertid ikke noen liten søster å beskytte. I stedet har du noe de andre store fedrene ikke har, nemlig fri vilje. Av en eller annen ukjent grunn er du ved full bevissthet, og dermed legger de gjenlevende maktpersonene i Rapture raskt merke til deg. Dr. Tenenbaum, som du kanskje husker fra forrige spill, ber deg om hjelp til å redde de stakkars «little sisters», mens den kalde og kyniske Sofia Lamb, som har tatt over makten i Rapture, oppfatter deg som en fiende og ønsker å ta deg av dage.

Det at du kontrollerer en «big daddy» får ikke så stor innflytelse på måten du spiller spillet på som en kanskje skulle tro. Du beveger deg like raskt og smidig som en vanlig spillhelt, og i starten virker det som den eneste forskjellen er at du nå har tilgang på den ikoniske drillen, som du kan bruke som et kraftig nærkampvåpen. Ellers kan du bruke både skytevåpen og ulike «plasmids», altså spesialangrep du skaffer deg gjennom genetisk manipulasjon (inkludert elektriske angrep og telekinese). Dette fungerer slik som i originalspillet; de to trigger-knappene på kontrolleren styrer hver sin hånd; i den ene har du et våpen og den andre bruker du til spesialangrep.

I tillegg til drillen er du utstyrt med dykkerdrakt, noe som betyr at vannet ikke er like farlig for deg som det var i originalspillet. Faktisk kan du på flere steder vandre rundt på havbunnen, og studere Rapture utenfra. Disse delene av spillet er slående vakre, og er gode avbrekk fra de ofte klaustrofobiske innendørsomgivelsene. Samtidig føler man seg plutselig litt ekstra utrygg når man ikke har tak over hodet, og ser haiene svømme rundt.

Hard nøtt.
Hard nøtt.

Store likheter med originalen

Generelt er likevel BioShock 2 veldig likt originalspillet. Det både ser og føles ut som originalen, og likhetene er faktisk så store at det i starten føles mer som en utvidelse enn en skikkelig oppfølger. Det er ikke nødvendigvis en negativ ting; hvis du elsket stemningen og måten BioShock fungerte på kan du glede deg til mye mer i samme stil. Nivåene er like intrikate og fulle av herlige detaljer som før, og du oppfordres fortsatt til å utforske hver eneste krok for å få med deg skjulte hjelpemidler og historiebiter i form av lydbånd.

En ting som har blitt endret er hackesystemet. Som før kan du hacke alt fra sikkerhetskameraer til helsedispensere, for å gjøre livet lettere for deg. Et hacket sikkerhetskamera vil for eksempel sende ut angrepsdroner for å ta knekken på fiendene dine, på samme måte som i originalen. Men selve hackingen er annerledes denne gangen. I stedet for det Pipemania-aktige minispillet fra det første spillet har du et timing-basert system hvor du må trykke en knapp på riktig tid for å lykkes. Det minner generelt veldig om det systemet som ofte brukes for å kontrollere slaget i et golfspill.

Jeg synes det nye systemet fungerer, men det er ikke like underholdende som systemet i originalspillet. Fordelen er at det tar mye mindre tid å hacke ting nå, så hvis du ble lei av hackingen i originalen er endringen en god nyhet. Selv hadde jeg kanskje foretrukket noe litt mer mentalt utfordrende – kanskje man kunne lånt hackesystemet fra 8-bit-klassikeren Paradroid eller noe slikt.

Moro under vannet.
Moro under vannet.

Ganske tidlig i BioShock 2 møter du en ny fiende, nemlig «big sister». Jeg oppfattet henne egentlig bare som en relativt vanlig «boss», og ikke like minneverdig som «big daddy»-ene var i originalen. Men noe sier meg at vi får se mer til henne i løpet av spillet. Utenom dette har jeg stort sett møtt de samme fiendene som i originalen. Vanlige «splicere» ser ut til å være litt smartere nå, og flinkere til å bevege seg i skjul i kamp, men endringene er ikke massive.

Utviklerne av BioShock 2 lover et langt bredere spekter av moralske valg enn vi fikk i originalen, og det skal også være mulig å ta flere valg som påvirker historiens gang. Dette ønsker jeg velkommen, selv om jeg ikke har sett så mye til det i den tidlige delen av spillet. Det var mye snakk om de moralske valgene i originalspillet, men når alt kom til alt var de litt for enkle. Valget mellom å redde eller drepe «little sisters» var i alle fall ikke særlig vanskelig for meg; det kunne selvsagt aldri falle meg inn å drepe dem, så jeg hadde egentlig ingen reelle valgmuligheter. Det blir spennende å se om oppfølgeren blir litt mer nyansert.

Omfattende flerspiller

Det er forresten en annen nyhet som også må nevnes, nemlig flerspillermodusen. 2K Games har hentet inn hjelp fra Digital Extremes (et kjent navn for de som har fulgt med på Unreal Tournament-serien) for å lage en interessant flerspillerdel for BioShock 2. Her foregår handlingen ett år før hendelsene i originalspillet, og du får rollen som en av flere unike figurer som må kjempe mot hverandre i ulike arenaer.

Flerspillerdelen blir spennende.
Flerspillerdelen blir spennende.

Det interessante her er at flerspillerdelen er historiedrevet. Det hele starter med en prolog, hvor du får en introduksjonssekvens og så får mulighet til å utstyre figuren du har valgt i ditt eget hjem. Så slippes du løs i kamp mot andre spillere i fem forskjellige spilltyper. I starten har du kun tilgang på noen få våpen og «plasmids», men jo bedre du gjør det, jo mer får du tilgang på. I tillegg får du gradvis oppleve du historien om Raptures borgerkrig.

Jeg har ikke mye erfaring med flerspillerdelen enda, fordi det var vanskelig å finne noen å spille med. Men det jeg har sett virker spennende. Kombinasjonen av normale våpen og spesialangrep gjør spillfundamentet interessant og unikt, og du får også flere artige muligheter. Blant annet kan du hacke utplasserte forsvarsvåpen slik at de forsvarer deg og angriper fiendene dine, og du kan også legge feller på de ulike salgsautomatene som spillerne bruker til å kjøpe hjelpemidler underveis.

I tillegg dukker det ved jevne mellomrom opp en «big daddy»-drakt et sted på brettet, og får du tak i denne forvandles du til en «big daddy». I enspillerkampanjen får du egentlig ingen følelse av å være en skikkelig «big daddy», men i flerspiller er det annerledes. Om du husker «big daddy»-delen av originalspillet vet du hvordan det fungerer her; du blir omtrent forvandlet til en levende stridsvogn. Treig, men utrolig dødelig.

Konklusjon

BioShock 2 følger tett i originalspillets fotspor, og ser ut til å levere en finpusset og spennende fortsettelse uten å gjøre noe radikalt nytt. Det å få mulighet til å bevege seg på havbunnen utenfor byen er selvsagt en spennende nyhet, men utenom dette ser det ut som utviklerne har satset mer på å bygge videre på originalens elementer fremfor å forsøke seg på innovasjon. Det ser ut til å være en oppskrift som fungerer, for jeg liker definitivt det jeg har sett til nå. Flerspillerdelen kan forresten bli svært interessant, takket være spillernes mange spennende egenskaper og den historiebaserte oppbyggingen.

Kommentarer (11)

Forsiden akkurat nå

Til toppen