Sniktitt

Dishonored

Dette kan bli snikespillet vi så sårt har ønsket oss.

KÖLN (Gamer.no): Det høres kanskje ut som en teit påstand all den tid Assassin's Creed-serien har eksplodert, og blitt Ubisofts definitive flaggskip. Jeg synes likevel at spillmarkedet har mye å gå på når det kommer til gode, dype spill med snikmord i fokus. Thief 4 er ingen steder å se, Hitman-serien er midt mellom to spill og sjangerens utsikter kunne ha sett dystre ut.

Hvalskip.
Hvalskip.

Heldigvis deler jeg og en gjeng veteranutviklere synet på akkurat dette. Franske Arkane Studios, med Arx Fatalis og Might & Magic: Dark Messiah på samvittigheten, annonserte nylig at de jobber på førstepersonsspillet Dishonored. Dette kan bli riktig så bra.

Ulikt noe annet

Hovedpersonen Corvo var keiserinnens mest betrodde livvakt en gang i tiden, inntil hun ble brutalt drept på ordre fra Lord Regent. Tingen er at det finnes minst et dusin folk man heller får som uvenner enn snikmordere med superkrefter og lojalitet opp til halsen.

Vi møter vår mann for første gang nede i kloakken i den «steampunk»-aktige byen Dunwall, hvor vi skal geleides gjennom et oppdrag. Allerede ved første øyekast merker vi at denne verdenen har et snedig preg, og det bekreftes når det første vi ser et tankskip som gli forbi med en gigantisk hval festet på dekk. Lenge leve surrealismen.

Utviklerne forteller oss at de ikke har dratt direkte inspirasjon fra noe univers, verken i spill eller annen underholdning, og at Dishonoreds stil er helt unik som følge av det. Jeg vet ikke om jeg vil si meg fullstendig enig i det, men det vi får se er i det minste gjennomført, annerledes og interessant.

Rå makt

Akkurat dette oppdraget går ut på å knerte advokaten Arnold Timish, uten at det forklares hvorfor han fortjener å gi avkall på livet. Corvo tvinges i hvert fall til å hugge sin vei ut av kloakken, og opp på et nærliggende skjul for å unngå patruljerende vakter. Lord Regents bevæpnede håndlangere er overalt, og brer en fascistisk tyngde over den ellers idylliske byen.

Snike litt, bare.
Snike litt, bare.

Bygatene kan minne en hel del om hvordan filmer forteller oss at London og New York så ut for hundre år siden, og en imponerende grafikkmotor kaster lekkert lys over brosteinen. Idyllen får derfor en betydelig kontrast når hovedpersonen tvinges til å ta frem en diger dolk og likvidere intetanende vakter.

Etter hvert anskaffer han seg også en flintlåspistol fra etterlevningene til en av de falne vokterne. Denne bæres uten problemer sammen med det machete-lignende våpenet Corvo allerede har i høyrehånden, og man kan bruke de to våpnene på likt.

Mye frihet

Vakten som bar skytevåpenet var en del av en patrulje som holdt et øye med en nærliggende strømport, ment å stenge uvedkommende ute fra en del av bykjernen. Det er flere måter å deaktivere denne barrieren på, og vi får først beskjed om at vi mangler en spesifikk ferdighet for å deaktivere porten direkte.

Da er det kjekt at man like greit bare kan røske ut batteriet og la logikken ta kontroll over situasjonen. Spillets produsent sier at Arkane Studios er veldig opptatte av å simulere innhold heller enn å forhåndsbestemme det, noe som gir en mer dynamisk og naturlig måte å spille på.

Jeg hater folk med lange bein.
Jeg hater folk med lange bein.

En slik port vil for eksempel måtte få strøm fra et sted, og om man greier å identifisere strømkabelen er det bare å kappe den. Denne tankegangen gjennomsyrer mange aspekter av spillet, og er noe av det som gjør Dishonored så spennende. Problemer har mange løsninger, og man skal blant annet kunne finne mange ulike veier til målene sine. Ser man en fasade med elementer som tilsier at man kan klatre på den, skal det være mulig.

Of Mice and Men

Dunwalls mange rotter brukes flere ganger som et eksempel på dette. Noen ganger løper de inn i et strømgjerde og blir redusert til en blodig pøl. Andre ganger kommer en flokk svermende for å spise opp liket til en myrdet vakt. De er en del av byens naturlige symbiose.

Det er også skurkene. På vei mot målet vårt kommer vi over et trekløver med onde hensikter, som har valgt en stakkars kvinne som kveldens leketøy. Hun er godt avkledd når vi bestemmer oss for å avslutte seansen, og ser sitt snitt til å løpe for livet idet vi tiltrekker oss bandittenes oppmerksomhet.

At løsgjengerne har på seg bukseseler, bowlerhatter og finklær hindrer oss slettes ikke fra å både snitte struper og ploge flintlåspistolens innhold i mageregionen deres. De nevnte rottene er kjapt på plass for å overfalle falne fiender, og det blir et salig kaos inne i den trange bakgaten.

Man må banke en og annen luring.
Man må banke en og annen luring.

Akrobatikk

Deretter bærer turen nok en gang opp i høyden. Denne gangen for å sprette fra hustak til veranda til balkong til altan i jakten på Timish. Til tross for at spillets fremtreden er er rimelig typisk for et førstepersons actionspill, virker det smidig og overkommelig å navigere oppe i høyden. Det er også ytterst nødvendig når man er en ettersøkt skumling.

Det blir aldeles ikke færre vakter etter hvert som man nærmer seg det viktige målet, og etter hvert ser vi oss nødt til å ta frem en armbrøst for å lette på arbeidet. Corvo har mange triks på lur, og det er tydelig at han har stoppet eksistensen til en og annen skurk tidligere.

Viljestyrke og folkeskikk er likevel å foretrekke, gitt at man bryr seg om hvordan man oppfattes og behandles, da. Jo flere personer man dreper, jo mer kaos skaper man. En egen graf måler hvor mye oppstyr man skaper, og dette skal ha stor innvirkning på hvordan spillet utvikler seg.

Saftige kombinasjoner

På vei gjennom bygatene og de mange bygningene som tilbyr midlertidig dekning, trekker tankene mine kjapt til BioShock Infinite. Det er veldig mange ulikheter også, men det er noe med det optimistiske uttrykket og hvordan det stadig krangler med at byen er dekket med skittfolk som skaper en veldig spennende stemning.

Skjermbilde fra Thief, som en av hjernene bak Dishonored har vært med å lage.
Skjermbilde fra Thief, som en av hjernene bak Dishonored har vært med å lage.

Omgivelsene forteller også en egen historie, enten det er i form av monumenter og ikoner til ære for det tyranniske statsoverhodet eller ikke fullt så flatterende grafitti som også omhandler lederen. Det er ikke så mye å lese mellom linjene i «give us fucking food».

Samtidig er det nok av perspektiver å absorbere byen gjennom. På ett punkt må man utføre et spesielt, ekstra langt hopp og samtidig bruke en formel som teleporterer en litt fremover for å komme seg over et gap. En annen gang måtte man gjøre seg om til en rotte og krype gjennom ventilasjonsanlegg.

Mektig surpomp

Man beveger seg mot gåsehudgrensen når Corvo virkelig får sinnafjeset og bestemmer seg for å gå amok. Det er virkelig grunn til å undre over hvorfor man snek og lurte i starten, når vår eks-livvakt og sjefsgærning gjør opp med Timish og livvaktene hans.

Etter å ha sneket oss inn i og gjennom luksusboligen hans, tittet i noen nøkkelhull, overhørt et par artige samtaler og kjempet vår vei til kontordøren hans, blir det nemlig full fres. Rommet er fullt av livvakter, men det hjelper ikke stort når man har evnen til å fryse tiden og snitte strupen på folk i fred og fordragelighet.

Advokaten selv var heller ingen utfordring, og bare sekunder etter at dolken luktet på innsiden hans var vår hovedperson i fritt fall fra verandaen hans. På vei ned til kloakken blir det selvsagt enda mer slåssing, hvor høydepunktet nok er hvordan man kan mane frem en sverm av rotter til å ta seg av illsinte vakter.

Disse gutta har også laget kultspillet Arx Fatalis.
Disse gutta har også laget kultspillet Arx Fatalis.

Konklusjon

Dishonored gir meg en god følelse i magen. Spillet ser på ingen som helst måte ultrafantastisk ut, ei heller gjør det egentlig så veldig mye nytt. Det har likevel et uttrykk som appellerer veldig, og jeg har sansen for utviklernes innstilling om at mest mulig skal simuleres.

Den mest nærliggende, forståelige sammenligningen er kanskje å kalle dette en hybrid mellom Thief og Bioshock. Utrykket er som i et førstepersons skytespill, men dybden later til å være upåklagelig. Her er det nok mye som skjuler seg i kulissene.

Det finnes nok av actionspill med kjipe, påklistrede snikeelementer, men det vi har sett av Dishonored tenner en ny glød og optimisme. En oppriktig tro på at arven av klassiske Thief er i ferd med å bli videreført i en ny og tidsriktig ham.

Dishonored utgis neste år, til PC, PlayStation 3 og Xbox 360.

Kommentarer (18)

Forsiden akkurat nå

Til toppen