LOS ANGELES (Gamer.no): Et av spillene jeg hadde høyest forventninger til i år var Dishonored. Det er utviklet av Arkane Studios, som lagde Arx Fatalis og Dark Messiah of Might and Magic, og har imponert mange med sine flotte trailere og tilsynelatende endeløse valgmuligheter. Nå har jeg både sett og spilt spillet selv, og dette er dommen sålangt.
Spilleren sitter i førersete
Filosofien bak spillet er enkel. Utviklerne ønsker å lage et spill hvor det er spilleren som skriver sin egen historie. Ved å legge til rette mange ulike stier og en rekke forskjellige krefter og egenskaper håper Arkane at du som spiller skal komme opp med unike og spennende måter å løse oppdragene på. De forventer å se spillere gjøre mange ting som de selv ikke har tenkt på.
Utviklerne ønsker altså sette deg i førersetet, og har skapt et nydelig ramme for opplevelsen. Den visuelle stilen er rett og slett svært appellerende. De uttalte selv at de ønsket å skape et bevegelig maleri, og de er nok ikke så langt unna. Den gammeldagse steampunk-stilen kombineres elegant med Half-Life-lignende teknologi, levert av Viktor Antonov.
Spillets protagonist er Corvo Atano, en av keiserinnens tidligere livvakter, nå på flukt anklaget for hennes mord. Som en del av historien i spillet har han fått en rekke superkrefter han kan bruke. Han har også en mekanisk maske som gir ham bedre syn og på et vis beskytter ham mot epidemien som herjer spillverdenen og spres gjennom rottene.
Jeg får se et skittent byområde langs en elvebredd. Rottene, som preger hovedhistorien, løper rundt i gatene. Uniformerte vakter som er lett inspirert av den kongelige vaktstyrken til Dronning Elisabeth, trasker frem og tilbake på utkikk etter trøbbel. Målet mitt er å snike meg inn i et badehus, The Golden Cat, og ta livet av to tvillingbrødre.
Det er åtte ulike veier inn i huset. Jeg velger å forsøke å snike meg inn. Jeg lusker meg forbi den første vakten og holder meg langs strandkanten. Det ser ut til at jeg kan klatre meg oppover veggen, men jeg kommer til et punkt hvor jeg må hoppe et stykke for å komme meg videre. Det er få spill som får dette skikkelig til i førsteperson, og jeg ender opp med å feilberegne hoppet mitt totalt. Jeg deiser ned i bakken hvor et kobbel av vakter kommer løpende mot meg.
Kaotiske kamper
Her får jeg mitt første møte med kampsystemet til Dishonored. Spillet er bygget opp rundt sniking og finurlig bruk av de mange kreftene Corvo har. Med kniven i hånda er det vanskelig, men ikke umulig, å ta knekken på flere fiender. Dersom du er en spilljournalist hvis store planer om å snike seg stillferdig inn i bygget nettopp gikk i dass, er det kanskje naturlig å få panikk og trykke vilt på dengeknappen. Det fungerer dårlig. Skal du komme ut av en nærkamp med livet i behold må du planlegge angrepene dine godt. Du må slå til når fienden er i ubalanse eller lader skytevåpenet sitt.
Dishonored er ikke rent lite brutalt og blodig. Selv om kniven til Corvo ser liten ut, kan den virkelig lage hakkebiff av fiendene hvis den blir brukt riktig. Med et brutalt sving kan du hogge hodet av en vakt, eller beinet hans for den saks skyld. På den korte tida jeg hadde med spillet klarte jeg ikke å sette meg godt nok inn i nærkampens finesser og derfor virket dette litt klumsete. Jeg håper det blir litt mer raffinert enn mitt første møte skulle tilsi.
Morsomme superkrefter
Om det ikke var så lett å mestre kniven var det enklere å bruke superkreftene til Corvo. En av kreftene er «Blink», som gjør at han på magisk vis kan hoppe usynlig fra et sted til et annet. Dette er en god måte å komme seg fra et skjulested til et annet uten å bli oppdaget, eller en måte å komme seg over til et område du ellers ikke ville nådd. En annen superkraft er «Possession». Denne lar deg ta kontroll over andre skapninger som rotter eller fisker. Dette er en fin måte å komme seg gjennom trange ganger eller forbi vakter. Dersom man mestrer denne evnen vil man også kunne ta kontroll over mennesker, inkludert de du skal henrette.
Andre krefter du har er «Windgust» som sender ut et kraftig vindkast fra fingertuppene dine. Dette kan potensielt slenge fiender og objekter veggimellom. Du har også «Devour» som tilkaller en horde med rotter til å angripe en fiende, «Dark Vision» som lar deg se gjennom vegger, og til slutt en evne som lar deg stoppe tiden. Disse evnene var lette å bruke og det var spennende å eksperimentere med dem for å finne ulike kreative løsninger.
Corvo har også et arsenal av dippedutter, blant annet en armbrøst som kan ta livet av eller bedøve folk fra lang avstand. Et utvalg av granater hører også med, blant annet en type som klistrer seg til det den treffer. Dette er praktisk for å ta ut de langbeinte vaktene som undertrykker massene og holder orden i gatene.
Lite er så kreativt som mord
Etter at jeg har klart å knekke alle vaktene som stormet mot meg kan jeg igjen sette kursen mot målet mitt, The Golden Cat. Uten noen vakter å bekymre meg for kommer jeg meg lett inn. Her inne kan jeg spionere på de mange folkene som frekventerer badehuset. Jeg kan kikke gjennom nøkkelhull, eller bare ligge i skjul å overhøre samtaler. Gjennom å høre på en diskusjon mellom to kunder finner jeg ut av at en av brødrene jeg skal drepe sitter i dampbadet i kjelleren. Jeg sniker meg ned dit og finner ham sammen med en kvinne.
Nå er det mange muligheter. Jeg kan stjele til meg nøkkelen til dampbadet fra ei vertinne, låse meg inn og drepe dem begge. Jeg kan ta kontroll over kvinnen med min «Posession»-kraft, få henne til å åpne døren og så bevege seg bort slik at målet mitt sitter ubeskyttet og alene igjen. Jeg kan også velge å bruke omgivelsene til å oppnå målet mitt. Jeg kan sperre døra slik at de ikke kommer ut og skru opp dampen slik at de dør en fæl død. Valget er mitt og dette er noe av det som appellerer mest med dette spillet. Jeg står fritt til å stake ut min egen sti og løse ting på min måte.
Dersom jeg dreper kvinnen som befinner seg sammen med målet mitt, vil spillet huske dette. Hun er for uskyldig å regne, og dersom man dreper mange uskyldige vil det få konsekvenser. Det er ingen synlig moralsk målestokk, men hvordan du spiller vil påvirke slutten av spillet.
Mitt siste mål befinner seg i toppetasjen i et utsiktsrom. Jeg hopper ut et vindu og klatrer opp bygget på utsiden. Når jeg når den øverste balkongen kan jeg kikke inn på målet mitt. Også han har med seg ei uskyldig dame. Her kan jeg bruke kreftene mine til å ta ham ut. Jeg bruker «Posession» til å ta kontroll over målet mitt. Under min kontroll spaserer han ut på balkongen, lukker døren bak seg og stiller seg opp på kanten av balkongen for å nyte utsikten. Da slipper jeg kontrollen over ham, sender et lite «Windgust» mot ham og vips fyker han over rekkverket og ned i havet. Oppdraget er over og jeg kan bevege meg videre til neste oppdrag.
Konklusjon
Dishonored er et lekkert spill. Det er kanskje ikke det spillet med flest polygoner eller med den mest naturtro grafikken. Like fullt har de skapt seg en unik visuell stil som kombinerer fortid, nåtid og fremtid i en lekker miks. Vakter med musketter og høyteknologiske robotbein sier vel det meste om kombinasjonen. Det vi har sett så langt fungerer svært bra, men jeg er spent på å få utforske hele den åpne verdenen. Klarer de å opprettholde den visuelle stilen, og samtidig variere nok til at det ikke blir for ensidig?
Spillet virker å være bygget rundt sniking og at man skal unngå å bli oppdaget. Dette er en tilnærming jeg synes er mye mer spennende enn å drepe alt i min vei. Kanskje er det nettopp på grunn av dette fokuset at selve kampene føles litt knotete. Det kan godt være at dette systemet får en polering etter hvert, men min strategi kommer fortsatt til å være å holde meg i skyggen, utenfor alles åsyn.
Det beste med spillet er muligheten til å velge sin egen sti og løse ting på sin egen måte. Skal jeg påpeke noen svakheter må det være at spillet tilsynelatende ikke tilbyr noe dialog. Corvo virker til å være en stum herremann, og jeg ville satt pris på at det å prate med folk også kunne være en mulig måte å løse ting på. Jeg undres også om bevegelsene til hovedpersonen er smidige nok til den typen spill som det legges opp til. Jeg skulle gjerne sett at Corvo forserte vegger som i Mirror's Edge, men i stedet virker han like lite dynamisk som spillerens figur i Skyrim.
Som nevnt er det noen utfordringer å jobbe med fortsatt for Arkane Studios. Det overordnede bildet er likevel svært positivt. Etter å ha prøvd spillet en liten stund hadde jeg mest lyst til å røske med meg hele maskinen som var stilt opp og ta den med tilbake til hotellet. Jeg ønsker å utforske mer av verdenen utviklerne har skapt. Men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves heter det. Jeg venter gladelig en stund til på Dishonored så sant resten av spillet er like bra som det jeg har sett til nå. Dette kan bli et av årets aller beste spill.
Dishonored kommer i salg 12. oktober, for Xbox 360, PlayStation 3 og PC.
Les også: Disse spillene gleder vi oss til i 2012
Les også: Se Uncharted-studioets nye storsatsing
