Sniktitt

Dishonored

Dette ligger an til å bli noe du absolutt ikke vil gå glipp av.

KÖLN (Gamer.no): Arkane Studios tar sjansen på noe mange av oss gjerne skulle sett mer av: En splitter ny spillserie. Etter å ha sett det solide arbeidet Arcane gjorde med brettdesignet i BioShock 2, var det faktisk utgiver Bethesda som kom til utvikleren med idéen om et snikmorderspill. Derfra og inn har derimot Arkane fått frie tøyler, og når spillet nå endelig er spillbart, ser det hele ut til å ha blitt et solid stykke spillhåndverk.

Hold deg i skyggene.
Hold deg i skyggene.

For de uinnvidde er Dishonored et førstepersons action/eventyrspill, med flere klare rollespillelementer og et gjennomført fokus på sniking. Etter å ha jobbet med å designe omgivelsene i Bioshock 2, er dette nå Arkanes første store spill-blockbuster, og etter å ha hatt de klamme fingrene våre på kontrollen en stund, ser debuten absolutt lovende ut.

Rått rammeverk

Industribyen Dunwall; grå smog henger over den skitne brosteinen, rotter piler forskremt langs veggene, fillete pestoffre raver forstyrret rundt i de lange skyggene, og langt der borte, på andre siden av den grumsete kanalen, kan du skimte en høyreist stankelben-robot du helst skal holde deg langt, langt unna.

Dunwall er en slags krysning mellom et tidlig 1900-talls Jack the Ripper-London, og steampunk-versjonen av Herman Melvilles Nantucket. Legger man til store sosiale forskjeller, et alvorlig tilfelle av pest, og et politi- og militærvesen med Orwellske tendenser, har man en pakke det bare er å nyte. Omgivelsene er nemlig noe av det mest tiltalende ved Dishonored; settingen, byen, arkitekturen, våpnene, klærne, de mekaniske steampunk-robotene – hele det omstendelige rammeverket skaper en total verden du virkelig føler at hele tiden bevarer en estetisk konsekvens. Dunwall byr rett og slett på følelsen av en gjennomført, fullendt verden.

I denne verdenen spiller du som den maskerte kappekledde Corvo Atano. Corvo er den tidligere livvakten til keiserinnen, og er dermed også en ekspert i det aller meste som har med dreping, sniking, skyting, hopping, knivstikking, slåssing, klatring og magi å gjøre. Han har en skummel og trøblete fortid, som på en eller annen måte endte med at han ble offer for en konspirasjon og feilaktig utpekt som skyldig i mordet på keiserinnen. Dette tvinger ham ut i en hevndrevet leiemordergesjeft for å gjenopprette sitt gode navn og rykte. Hva gir deg vel bedre navn og rykte enn å myrde masse folk for betaling.

Stylter vs kniv.
Stylter vs kniv.

Pest og klassekamp

Mitt oppdrag var enkelt nok: infiltrer et av overklassens maskeradeball, finn en viss Lady, og gjør henne død. Jeg blir i ly av natten fraktet med en liten lastejolle ned den grumsete kanalen som renner gjennom byen. Etter å ha glidd stille inn til en av trappene som leder opp mot bryggekanten, sniker jeg meg opp trinnene, og ut på Dunwalls triste, brostensbelagte gater, der jeg får mitt første møte med den særegne pesten som herjer Dunwalls fattigste.

Settingen i denne falmende industribyen bygger i stor grad på et betydelig klasseskille mellom rik og fattig. Dette skillet har sine røtter i nettopp denne pesten, som spres hurtig via byens tusener på tusener av rotter, og gir folk aggressive zombienykker og i det hele tatt forvandler dem til utrivelige typer. Det er de fattige som rammes av denne pesten, mens det rike borgerskapet i frykt for smitte isolerer seg ytterligere fra resten av samfunnet. Samtidig bruker styresmaktene pesten for å rettferdiggjøre et autoritært styresett, og en tydelig klassedeling trer frem.

Ugjestmilde innfødte

Uvitende om hva denne pesten faktisk gikk ut på, så jeg to skygger stavre rundt på brosteinen under det gule lyset av en gasslampe ikke langt foran meg. Jeg nærmet meg med forsiktighet, undrene på om jeg – som Robin Hoods skumle steampunk-tvilling – var ansett som de fattiges beskytter eller ei. Svaret var ei, og det kom i form av utagerende veiving, gurglende skrik og et kaldt nakkegrep. Jeg ble nødt til å roe ned hele situasjonen med Corvos dolk, og holdt meg etter dette til skyggene, dolk i hånd.

Corvos våpen inngår nemlig i hele denne dystre London anno 1900-sfæren. I din høyre hånd har du dolken – stille, skarp, og nå også full av blod. I din venstre har du en slags liten armbrøst – til denne kan du velge hvilken type pil du skal bruke. De typene jeg fikk til rådighet var sovepil, brannpil, og vanlig stålpil. Sov-pilen ble til slutt min definitive favoritt, og er hendig om du, som meg, er av typen som på død og liv skal gjennom snikespill uten å hverken bli sett eller drepe noen.

Kaia i Dunwall
Kaia i Dunwall

Dishonored legger opp til at du selv i størst mulig grad skal kunne velge på hvilke måter ting skal skje. Da jeg midt i oppdraget fikk meg til å kikke spottende bort på okseneseringen til fyren som satt ved siden av meg, kunne jeg ikke unngå å legge merke til at han var på et sted jeg aldri befant meg i løpet av min tid med demoen. Han romsterte rundt i noen katakombeaktige haller og ganger jeg aldri fant frem til. Selv tok jeg en litt annen rute inn til maskeradeballet – jeg klatret.

Snik på gesimsen

Corvo kan mer enn å åpne syke fattige med dolk. Denne kostymefesten var godt inngjerdet for å holde sånne som meg på utsiden, og det er her du blir nødt til å improvisere deg opp og ned Dunwalls mange klatrebare fasader. Det er ingen Mirror's Edge-frihet det er snakk om, men Corvo er likevel meget kapabel på hoppe- og slenge- og klatrefronten. Jeg hoppet opp på noen kasser, og kom meg via en gesims og over et lufteanlegg ned på en veranda, stikkende ut av fasaden på motsatt side av gaten.

Når du balanserer på en kant, for eksempel på rekkverket langs en veranda, låser Corvo seg til aktuelle rekkverk, slik at du kan konsentrere deg om andre ting mens du balanserer. Du kan også nå relativt høye kanter uten videre problemer, hoppe fra balkong til balkong, eller sette deg inne i vinduskarmen på vinduer, pluss sikkert en hel del mer jeg ikke var kreativ nok til å finne ut av.

Rotter liker ikke lys.
Rotter liker ikke lys.

Vel ferdigsneket inne på dette kostymeballet, får jeg en smak på rollespillelementene som blir å finne i Dishonored. I god Bethesda-stil får du samtalealternativer å velge mellom når du prater med personer du måtte møte. Du vil også kunne levle opp, ta moralske valg, velge hvilke evner du vil være rammest i og liknende. Det du måtte finne på å si til de du møter kan også få store konsekvenser for både deg og oppdraget ditt, noe jeg fikk nøye demonstrert for meg i det jeg på en eller annen måte klarte å prate meg inn i en klassisk pistolduell med en av maskefestens mange bourgeois-pamper.

Snik i gangene

Ettersom man er spaner i visse scenarioer, som på dette maskeballet, får du klar beskjed når du beveger deg inn i et område du ikke får lov til å være i. For å finne ut hvilken Lady det var jeg egentlig skulle la avgå, måtte jeg snike meg opp i den forbudte annenetasjen for å snoke i dagbøker og liknende. I en slik situasjon har du en del hendige triks å ta i bruk.

For det første er du i stand til å kikke rundt hjørner. Denne mekanikken så ut til å gjenkjenne vinkelen på hjørnet du kikket rundt, og styrte deg i en perfekt bue rundt hjørnet etterhvert som du lente deg mer og mer til siden.

Ikke bare sniking.
Ikke bare sniking.

Du har også en indikasjon på om fiendene som patruljerer rundt omkring kan se deg eller ikke. Om noen skulle oppdage deg, høre deg, eller bli distrahert av en flaske du har kastet for å avlede oppmerksomhet, dukker det opp et ikon over hodene deres som lar deg vite hvilken tilstand de befinner seg i. Om vaktene kun har hørt noe, roer det hele seg ned til slutt. Det roer seg ned til slutt om du blir oppdaget også, men dette tar lengre tid, og kan fort skje først i kjølevannet av din død.

Konklusjon

Om inntrykket du sitter igjen med er av noe annet: For meg er Dishonored en klar favoritt fra årets Gamescom-messe. Den solide London anno 1900-settingen parret med en distinkt visuell stil legger en gjennomført grunnmur for det gode gameplayet, som med en sunn blanding av førstepersonsaction og rollespillelementer skaper både engasjement, innlevelse, og god underholdning – samtidig.

Du får en rekke snikerelaterte våpen å leke deg med, en rekke magiske evner å eksperimentere med, og en haug av forskjellige måter å takle oppdragene på. Valgfriheten skal visstnok bli stor i det endelige spillet, og du skal ha muligheten til å skape din egen fremgangsmåte enten du måtte være blodtørstig eller snikehungrig.

Av det vi fikk oppleve var det lite å sette fingeren på, og vi får håpe at Arkane ikke snubler for mye i innspurten frem til oktober, slik at vi heller ikke trenger sette våre fettete fingre på så mye i det endelige spillet heller. Til da er det bare å stikke dolken i kalenderen og vente – alt peker i retning av at vi tross alt venter på noe godt.

Dishonored kommer 12. oktober til Playstation 3, Xbox 360 og PC

Les også: Din spillestil avgjør lengden på Dishonored
Les også: – Med DayZ kan spilleren lage sine egne historier

Klarer ikke laste video

Kommentarer (23)

Forsiden akkurat nå

Til toppen