Sniktitt

DmC: Devil May Cry

Stygt språk og ungdommelig overmot – gjenfødelsen er et faktum.

KÖLN (Gamer.no): Det er et tydelig tegn på at et eller annet har skjedd når en langvarig spillserie plutselig slutter å bruke tall etter tittelen. DmC: Devil May Cry er nemlig en vaskekte gjenfødelse av spillserien som siden 2001 har vært blant de fremste i hakk-og-deng-sjangeren.

Ikke mye gotisk.
Ikke mye gotisk.

Tross denne suksessen gambler Capcom på å kaste ballen i hendene på Heavenly Sword-utvikler Ninja Theory, og forøvrig separere hele gjenfødelsen fra samtlige av de tidligere utgivelsene.

Dette betyr at Ninja Theory har måttet være kreative i utviklingsprosessen. For eksempel har de forklart det faktum at spillet ikke har noe med resten av serien å gjøre ved å la det foregå i et parallelt univers. Dermed kan de gjøre mer eller mindre som de vil. Dessuten har de gjort det hele til en såkalt forløper, noe som betyr at alt foregår kronologisk før samtlige av de andre spillene i serien, og Ninja Theory slipper dermed å forholde seg til for mye av den tidligere historien.

Dante, gjenfødt

Dante er nå i tjueårene, noe Ninja Theory understreker ved å la ham gå rundt og være frekk i kjeften og vise fingeren til folk, slik vi i begynnelsen av tjue gjerne gjør. Med overdimensjonert selvtillit, et gangelag større enn livet selv, og seende ut som et Linkin Park-medlem er det en ung og uerfaren Dante vi skal lære å kjenne.

I det hele tatt er det en ungdommelig vri over det aller meste i DmC, faktisk i såpass stor grad at det er legitimt å i det minste mistenke Ninja Theory for å bedrive skamløs ungdoms-exploitation. Hip street-art, dubstep, reality-TV, urbane områder og en generell mistro mot det etablerte ispedd flere bråkjekke tilfeller av «f*ck you» – den rastløse tjue og noe-åringen i meg føler seg unektelig i målgruppen, om enn ikke helt overbevist.

Dagens verden

Det hele foregår i den suspekte byen Limbo City, hvis innbyggere verken er klare over at byen styres av demoner, eller at de blir konstant overvåket. Denne byen skal signalisere den nye, mer moderne stilen Devil May Cry nå har tatt, og dette vil reflekteres også i tematikken som tas opp.

Tøff i trynet.
Tøff i trynet.

I DmC vil temaer som undertrykkende fascist-myndigheter og tabloid presse være sentrale. Det er til og med introdusert en egen mediepersonlighet-skurk, Bob, som ser ut til å være lettere basert på vår alles favorittkommentator Bill O'Reilly.

Limbo City er i det hele tatt en moderne by som låner mye fra dagens verden og nåtidens dilemmaer. Ikke bare er byen nye omgivelser for Ninja Theory å leke seg med, men selve byen blir også et kjerneelement i DmCs gameplay.

Byen imot deg

Forbi er tiden da arkitekturen i Devil May Cry var gotisk og skummel. Ungdommen er i byen, og Limbo City må ta konsekvensene. Derimot forsvinner kaffe latte-omgivelsene raskt i det Dante blir sett av et av de mange overvåkingskameraene demonene har sett seg nødt til å installere. Da får nemlig Dante ikke kun demoner på nakken, men selve byen jobber mot ham. Hele virkeligheten forvandles i psykedelisk Silent Hill-aktig stil, særdeles spenstige omgivelser brer om seg, og Dante fanges i en parallell dimensjon han er nødt til å finne veien ut av.

Dante i action.
Dante i action.

Gater skråner, smug stenges, vegger knuses mot hverandre, og byen selv blir i det hele tatt hovedhinderet Dante må ta seg over. Dermed har Ninja Theory adoptert et fokus på omgivelser serien ikke tidligere har hatt. Viktigheten av omgivelser var hovedsakelig tankegangen bak valget om å bruke Epics Unreal Engine til fordel for motoren som skapte Devil May Cry 4. Dette gir seg utslag i at omgivelsene ser herlige ut, og med tilsynelatende mye større variasjon enn i tidligere spill.

Hakk og deng

Vi fikk også et godt inntrykk av slåssemekanikken, der DmC igjen tar seg nogle friheter i visshet om at den tross alt er en gjenfødelse. Uten videre narrativ redegjørelse fant Dante seg fjes til fjes med ei svær, puppeaktig monsterkjerring hengende slimete og feit ned fra taket av en slags lava-hule. Etter et par «f*ck you»s og minst én vist finger er det fritt frem for Dante å kappe klørne av dette noe.

I utgangspunktet er slåssingen relativt gjenkjennelig. Derimot er du i DmC i stand til å endre modus i kampteknikken din. Med skulderknappen kan du gå inn i enten demon- eller engel-modus. Her har du en rekke alternative måter å angripe på. I demonmodus blir for eksempel pistolene dine byttet med en slags kjetting-pisk. Du må bytte mellom disse modusene også i henhold til hvilke fiender du møter, ettersom noen må tas i en viss modus.

Pistolene er tilbake.
Pistolene er tilbake.

Traurig barndom

Denne demon/engel-mekanikken symboliserer det at Dante begynner å bli klar over sitt heller uvanlige opphav, i og med at det i DmC gjøres klart at han har en engel til far, og en demon til mor. I tillegg til demon/engel-kampmekanikken har du selvfølgelig også den sedvanlige berserk-knappen, eller «devil trigger», som lar deg – etter du har fylt opp tilhørende meter – gå ape i retning hva det nå er som plager deg. God stemning.

I DmC har Ninja Theory også implementert et nytt vansklighetssystem, som er utviklet for å gi deg akkurat den dengen du fortjener. Er du virkelig med på leken og eier alt og alle, vil du også få smake steken i form av vanskeligere fiender som både er kjappere og som tar mer liv.

I det Dante sakte men sikkert prosesserer denne skrikende puppe-skapningens hender og klør ser spillet i det hele tatt unektelig raft ut, og jeg begynner å lure på om dette ungdomsfrieriet jeg konkluderte med tidligere kun var et noe uheldig førsteinntrykk. Så kicker dubstepen inn.

Konklusjon

Det er liten tvil om at DmC: Devil May Cry er en gjenfødelse. Capcom har bestemt seg for et nytt, britisk utviklerstudio, som igjen har bestemt seg for et nytt, ungdommelig Devil May Cry. Selv om Dante er tilbake er det mulig mange må omstille seg til hans nye ungdommelige hybris og minst en av hans to langefingre.

Mannen med ljåen.
Mannen med ljåen.

Kampmekanikken er oppgradert med mange flere valg, og økt variasjon i det allerede velkjente Devil May Cry-gameplayet. Omgivelsene er det som muligens vil bli den største forandringen, ettersom du blir nødt til å manøvrere en interessant by som både direkte motarbeider og prøver å drepe deg. Du vil finne deg i haugevis av kreative og psykedeliske omgivelser som alle ser imponerende ut. Tåler du dubstep har du til å med enda mer å glede deg til.

Det er faktisk mulig å stille spørsmålstegn ved hvorvidt Dante faktisk står i fare for å kunne tippe over fra å bli en oppviglersk punker, til bare å ende opp som et platt rasshøl. I den endelige versjonen får vi nok svaret på både dette, og resten av tingene vi gleder oss som unger til å finne ut av, som for eksempel hvorfor de har brukt liten m i DmC. Til da, for å sitere Dante, «f*ck you».

DmC: Devil May Cry kommer 15. januar 2013, til PlayStation 3, Xbox 360 og PC .

Klarer ikke laste video

Kommentarer (12)

Forsiden akkurat nå

Til toppen