Stilige omgivelser
Det var ikke bare Goodsprings som ble fremvist denne vårdagen, ved hjelp av disse jukseknepene utviklerne sitter på fikk vi hoppe fra sted til sted langs den omfattende vestkysten av USA. Og om de stedene vi ble fremvist er betegnende for den generelle kvaliteten på omgivelsene i dette spillet så ser de ut til å gå Fallout 3 en høy gang.
Her får man nemlig leke tulling rundt en rekke svært spennende landområder, som består av alt fra sedvanlig retroreklame langs den forfalne motorveien til en gigantisk dinosaur med en trappeoppgang til kjeften sin. Vel oppe i reptilmunnen kunne man for øvrig sette seg ned med en semiautomatisk skarpskytterrifle og enten beundre utsikten eller være ufin mot de som måtte være dumme nok til å befinne seg i åpent lende.
Den beliggenheten jeg satte mest pris på var likevel en gigantisk berg- og dalbane i tre. Her var det fullt mulig å gå langs sporene og knerte skumlinger fra høyden, og det var smått imponerende å se det massive byggverket bli traversert. Noe av det jeg likte minst med ødemarka i Fallout 3 var at den virket å ta mer seriøse og selvhøytidelige vendinger i forhold til forgjengerne, og det at Obsidian-gjengen har valgt å ta turen tilbake til mer absurde omgivelser er noe jeg helt klart setter pris på.
Det var likevel slik at man også fant steder som godt kunne ha befunnet seg i det forrige spillet, blant annet det digre radaranlegget Black Mountain. Dette fjellet er befolket av to generasjoner av mutanthæren til The Master fra originale Fallout, og ser ut til å være et sted av viktighet for historien i dette spillet. Nå skal jeg ikke røpe altfor mye om hvordan ting foregikk med fare for å tråkke på tærne til de aller mest spoiler-allergiske der ute, men bruddstykket av et oppdrag vi fikk oppleve med mutantene lovet svært godt.
Stikkord som kan nevnes er bølleringing med andres radio, muligheten til å sette mutantbander med mindreverdighetskomplekser opp mot hverandre og en maskingeværgranatkaster!
Egen barskingmodus
Det er for øvrig ikke bare slik at man her utelukkende finner nye våpen, de som stilles til disposisjon kan også oppgraderes på en rekke måter. Ekstrautstyret kan gjøre ting som å øke skuddtakt eller magasinkapasitet, og de fleste variantene gir våpenet en veldig tydelig utseendeforandring. Dermed kan du både se og føle deg som Mad Max der du snurrer rundt i ørkenen og deler ut rettferdighet.
Skulle du være skikkelig dyktig til å sette folk på plass så vil det gi deg et fordelaktig rykte i forskjellige byer, noe som kommer godt med når du vandrer alene rundt. Noe av det som gjorde to første spillene i serien så populære og dype var et velutviklet og omfattende ryktesystem som påvirket alt fra folks oppfatning av deg til spillenes mange slutter. Og greier Avellone og resten av utviklerne å gjenopplive dette systemet med verdighet så kan det alene være et svært kjærkomment tilskudd.
En annen funksjon som helt sikkert gir Fallout New Vegas god, gammeldags relevanse er en «Hardcore»-modus for de mest masochistiske ringrevene. Denne modusen tråkker deg velvillig ned i grøfta med økte utfordringer, slik som at du må ta hensyn til bærevekten på ammunisjonen din, passe på å drikke vann og at medisinske gjenstander fungerer over tid kontra umiddelbart. Dermed tyder mye på at det å være mutters alene i ødemarka kanskje blir enda litt kjipere om du ønsker det.
Har du et våpen eller to til overs så kan du selvsagt gi disse til kompanjongene dine, som det angivelig skal være et flott utvalg av. For å gjøre jobben med å styre din egne leiesoldatbande enklere så får du også tilgang til et kumpanjonghjul som lar deg sende enkle kommandoer i farta. Nå ønsker jeg gjerne at håndlangerne mine er glupe nok til at jeg kan konsentrere meg om mine arbeidsoppgaver alene, men muligheten til litt finstyring skal en jo selvsagt ikke kimse av.
Med fokus på historien
I et hav av ulike finjusteringer, nyvinninger og selvstendige tilskudd til det nå svært omfattende Fallout-universet er det likevel én ting som gjør meg aller mest spent på Fallout: New Vegas – historiefortellingen. Skipper Chris Avellone har jo bakgrunn som produsent for legendariske rollespill som Fallout 2 og Planescape Torment, hvor sistnevnte ofte anses for å ha tidenes mest velskrevne spillhistorie.
Derfor gleder det et nerdehjerte å oppleve at allerede fra første sekund ser både dialogene og den mer generelle historien ut til å ha blitt hevet et godt hakk fra Fallout 3. Blant annet merker jeg tydelige tendenser til at den kullsorte og erkesarkastiske fremføringen fra de to første spillene i serien ser ut til å være mer fremtredende. Eier du ikke galgenhumor så varer du ikke lenge i den postapokalyptiske hengemyra som er dette universet, og her skal de moralske verdiene ens gjerne utfordres jevnlig.
Da er det også flott at en har valgfrihet rundt hvordan man vil løse ulike oppdrag, og viktigere – hvilke konsekvenser de ulike løsningene har. Dette ble strålende eksemplifisert av et oppdrag som gikk ut på å gjenopprette strømtilgangen til et digert solkraftanlegg. Når du omsider har slåss deg gjennom en fabrikk på området og fått tilgang til en sentraldatamaskin så vil du kunne velge hvordan du vil fordele energien blant de omringende byene.
Den klart deiligste løsningen i mine øyne er likevel å gå blaffen i byene rundt og heller aktivere et digert hemmelig våpen på området, som viser seg å være kontroll over en gigantisk laserstråle fra oven. Da kan det være helt fantastisk å bruke en supergigastor laser som retorisk hjelpemiddel.
Konklusjon
Rollespillsjangeren kan være en kinkig sak å gjøre rettferdige sniktitter på, fordi industristandarden med massive mengder innhold gjør det vanskelig å være konkret og treffende når man må oppleve små bruddstykker av gangen. Det er likevel en klase svært lovende forbedringer fra høyst populære Fallout 3 å spore her. Obsidians dyktige utvalg av industriveteraner ser virkelig ut til å ha gitt Fallout: New Vegas en sjarm og glød som skiller seg ut.
Men selv om utviklerne ofte har gått sin egen retning, tilsynelatende mest i forhold til dialogene og omgivelsene, er det veldig vanskelig å ikke se på dette som en svært tydelig og inspirert videreføring. Det ser ikke ut som at Obsidian har tatt altfor mange skritt bort fra Bethesdas tolkning av universet, så får vi heller bite i oss spenningen og se hvorvidt det endelige produktet greier å forsvare det særs populære merkenavnet.
Fallout: New Vegas kommer i salg i løpet av årets tredje kvartal, for Xbox 360, PlayStation 3 og PC.
