Sniktitt

Fuse

Samarbeid blir nøkkelen til suksess.

STOCKHOLM (Gamer.no): Insomniac Games fyller 20 år i 2014 og har i løpet av årenes gang utviklet like mange spill. Flere av titlene står igjen som klassikere, Spyro the Dragon, radarparet Ratchet & Clank og Resistance: Fall of Man er titler de aller fleste har hørt om.

Overstrike 9 gjør seg klar til å angripe.
Overstrike 9 gjør seg klar til å angripe.

Nå står et flunkende nytt spill på trappene. Den amerikanske utvikleren kan for første gang lage et spill som ikke er eksklusivt til PlayStation, og de forsøker å gå en litt annen sti i sin debut på Xbox 360.

Det nye spillet heter Fuse, men tidligere het prosjektet Overstrike 9, oppkalt etter laget spillets helter tilhører. «Fuse» er en fornybar energikilde som stammer fra verdensrommet. En organisasjon med mørke hensikter har fått kloa i dette stoffet og ønsker å bruke det til sine lite hederlige formål.

Utfyller hverandre

Spillet er designet spesielt for å spille samme med andre. Opptil fire personer kan slå seg sammen og samarbeide om å bekjempe skurker og sørge for at «Fuse» ikke blir misbrukt. Det som gjør at spillet skiller seg litt fra de fleste andre skytespill, er at hver av de fire figurene på laget har hvert sitt spesielle våpen og unike egenskaper.

Laget består av Dalton Brooks, Naya Deveraux, Isabelle Sinclair og Jacob Kimble. Alle har roller som i tradisjonelle massive rollespill på nett, og det er våpnene som i stor grad bidrar til å definere oppgavene. Dalton er lederen av laget og har et våpen som kalles «Mag Shield». De engelskkyndige har nok allerede skjønt at dette våpenet har noe med et skjold å gjøre. Dalton kan nemlig framkalle et stort skjold som tar imot skade og beskytter lagkameratene mot fiendtlige prosjektiler. Fordelen er at de andre på laget kan skyte gjennom skjoldet bakfra. I World of Warcraft ville herr Brooks hatt rollen som «tank».

Isabelle «Izzy» Sinclairs våpen kalles «Shatter Gun» og krystalliserer fiender om hun treffer med nok skudd. Skytes det på disse krystalliserte fiendene går de i tusen knas. I tillegg har hun utstyr som kan helbrede seg selv og de andre på laget om de skulle slite med helsa. Det andre kvinnelige medlemmet i laget, Naya Deverauxs, har et våpen som kan gjøre fiendene om til sorte hull som sprer seg og lager nye sorte hull av fiender som står for nære. Lagets siste medlem er Jacob Kimble. Han er med for å gjøre skade på avstand med sin «Arcshot».

Oppfordrer til samarbeid

Massive rollespill på nettet er en spillsjanger hvor det ofte er lagt opp til at man skal spille sammen. Likevel velger flertallet å heller spille alene uten å ha interaksjon med andre spillere. Leder for spillsamfunnet i Insomniac Games, James Stevenson, har klokkertro på at folk vil velge å spille Fuse slik det er ment.

En fiende imploderer og blir til et svart hull.
En fiende imploderer og blir til et svart hull.

– Vi tvinger ikke noen til å samarbeide, men vi oppfordrer sterkt til det, og belønner det godt. Jeg synes vi oppfordrer til samarbeid ved å gi mer poeng når man samarbeider, og jeg tror de tingene oppmuntrer til å gjøre nettopp det. Man vil alltid finne noen på nettet som vil kjøre solo og løpe fra laget, men de kommer sannsynligvis til å dø og ødelegge for de andre, forklarer Stevenson.

For hver fiende som går i bakken får man erfaringspoeng og det deles ut mer poeng om man samarbeider. Hvis for eksempel Dalton har skjoldet oppe og Jacob skyter en fiende gjennom det, får spilleren som kontrollerer Jacob mer poeng for det enn hvis han hadde skutt utenom skjoldet. I tillegg får Dalton poeng for å legge til rette for et trygt angrep for laget. Ettersom man går opp i nivå låser man opp forbedringer. Jeg fikk dessverre ikke noe godt innblikk i dette progresjonssystemet under demonstrasjonen, fordi figurene allerede var på høyeste nivå og hadde alle oppgraderingene.

Mest moro sammen

Hvis man ikke er fire personer til å fylle alle rollene kan man ved to tastetrykk bytte figur, og til en hver tid kontrollere den man vil. Jeg spilte både alene og sammen med andre, og det er definitivt mest underholdning i å ha noen å jobbe sammen med. De spesielle våpnene er uten tvil de kuleste, og når et våpen gikk tomt for ammunisjon byttet jeg figur og tømte det neste. Da alle våpnene var tomme måtte jeg ty til de mer konvensjonelle våpnene og spillet ble som et alminnelig skytespill. Sammen med en makker fokuserte jeg mer på handlinger som først og fremst gagnet laget. Følelsen av å være en del av et lag, og at andre er avhengig av at du fyller rollen du er satt til er oppildnende. Et fungerende samarbeid er morsommere enn å være en ensom drapsmaskin.

Dalton beskytter lagmedlemmene med skjoldet.
Dalton beskytter lagmedlemmene med skjoldet.

Smakebiten jeg fikk prøve startet med at laget skulle ta seg inn i et sikkerhetstårn. Jeg fikk umiddelbart sansen for Jacob, som kunne skaffe noen enkle hodeskudd og rydde unna fiender mer effektivt enn jeg følte jeg kunne med de andre. En av oppgraderingene til Daltons våpen gir muligheten til å fyre en trykkbølge som er svært effektivt mot en klynge av fiender som står nære. Ulempen er at dette naturligvis koster fryktelig mye ammunisjon og som nevnt er det ikke like kult å bruke de vanlige våpnene.

Våpnet som krystalliserer fiendene høres kult ut. Men når en fiende blir krystallisert dør han ikke med mindre han blir knust. Får de stå urørt lenge nok smelter krystallene, og fiendene lever igjen. Skal Isabell gjøre noen nytte med sitt spesialvåpen må man altså enten ha hjelp av en medspiller, eller skifte våpen hele tiden. På høyere vanskelighetsgrader kan jeg se for meg at dette våpenet blir overflødig om man spiller alene. I et skikkelig samarbeid er man avhengig av hverandre, men i dette laget er den eneste som virkelig avhenger av de andre Isabell. Dalton, Jacob og Naya kan faktisk klare seg selv. Å gjøre fiender til sorte hull er også veldig kult i teorien, men å utføre det gir ikke helt den store tilfredsstillelsen man kanskje hadde sett for seg.

Etter å ha tatt over sikkerhetstårnet bar ferden videre mot et indisk palass. Det rant over av fiender på et mer åpent område, og Jacobs langdistansevåpen kom enda mer til sin rett. Demonstrasjonen ble avsluttet med en lang kamp mot en tøff sjef i et Transformers-inspirert kostyme. Det latet ikke til å være noen spesiell taktikk for å bekjempe ham, utenom å skyte i hans generelle retning og holde seg unna rakettene. De spesielle våpnene oppførte seg som helt vanlig våpen, og rakettene ødela for samarbeidet ved at laget måtte spre seg utover for at bare én kunne bli truffet om gangen. Siden spillet er laget for samarbeid synes jeg det er skuffende at sjefskampen ikke krevde at man jobbet mer som et lag. Kampen var herlig hektisk og isolert sett underholdende, men en tanke lang.

– Helt fra starten av utviklingen ville vi fokusere på samarbeid, og det er vanskelig å få til et skikkelig velfungerende samarbeid når alle skal gjøre det samme. Hvordan man kombinerer forskjellige egenskaper er det som gjør et samarbeid interessant. Vi ville lage et spill som var designet for samarbeid, og kanskje det beste samarbeidsspillet noen sinne laget. Og det tror jeg vi har klart ganske bra, sier Stevenson selvsikkert.

Fiender kommer fra både høyt og lavt i Fuse. I bakgrunnen skimtes en krystallisert fiende.
Fiender kommer fra både høyt og lavt i Fuse. I bakgrunnen skimtes en krystallisert fiende.

Ved siden av kampanjen og historien har Insomniac Games laget en klone av «Horde»-modusen fra Gears of War. Denne modusen kalles «Echelon» og her blir samarbeidet enda viktigere enn i kampanjen. I motsetning til «Horde» kan man ikke bare sitte på samme sted og forsvare det. I «Echelon» må man aktivt angripe for å ta ut fiendene.

Ifølge James Stevenson i Insomniac Games består hver runde av tolv omganger og forskjellige oppdrag som kommer i tilfeldig rekkefølge. Jeg fikk ikke inntrykk av at det var noen forskjell på oppdragene. Til syvende og sist dreide det seg om å ta livet av alle fiendene som dukket opp. Kanskje var det en begrensning i demonstrasjonen som gjorde at det bare var ett oppdrag. Vi får bare stole på at forskjellene blir tydelige når fullversjonen av spillet kommer. Også denne modusen kan bli underholdende om man spiller sammen med samarbeidsvillige kompiser.

James Stevenson er stinn av selvtillit når han snakker om spillet. Han skryter også av progresjonssystemet fordi erfaringspoengene og nivåene man oppnår gjennom kampanjen overføres til «Echelon» og vice versa.

– Det er ikke mange skytespill som har sånne progresjonssystem i kampanjedelen, og enda færre lar spillere koble det mellom kampanjen og flerspillerdelen. Det er ganske unikt, sier Stevenson.

Blir det mer?

Han forteller også at de vurderte å lage en modus hvor to lag spilte mot hverandre, men at det ble med tanken.

I likestillingens navn to av fire medlemmer på laget kvinner.
I likestillingens navn to av fire medlemmer på laget kvinner.

– Vi tenkte på det ganske lenge. Vi så for oss fire mot fire, og man spilte på lag og måtte jobbe bedre sammen enn det andre laget. Men vi har laget noe som er så bra for kampanjen. Designet er godt, kampene er tøffe og kontrollene føles bra, hvorfor ikke bygge på de styrkene? «Echelon» er gøy, og har kommet dit fordi den bygger på det som allerede virket, sier Stevenson.

Kanskje er en slik modus noe for en eventuell oppfølger. På spørsmål om Fuse 2 allerede er påtenkt verken bekrefter eller avkrefter Stevenson noe.

– Vi jobber fremdeles med å få ferdig dette, og det kommer ut til våren. Jeg vet ikke, men jeg håper vi kan lage mer av det. Det er et ganske stort sprang fra spill en til spill to hvor man kan putte inn masse nye saker. Hvem vet hva som skjer? Sier han kryptisk.

Konklusjon

Jeg er redd Fuse ikke kommer til å gå så bra som James Stevenson ønsker å gi inntrykk av. En kompisgjeng kan nok fint ha det moro med dette i noen timer, men for de ensomme ulvene blir nok dette som et helt alminnelig skytespill hvor man kan veksle mellom fire figurer. «Echelon» kommer nok til å utvide spilletiden noe, men jeg sliter med å se at dette kan bli veldig engasjerende i lengden. Jeg fikk ikke inntrykk av at belønningene man får av å spille «Echelon» i timesvis virker å være verdt bryderiet.

Insomniac Games er sannsynligvis inspirert av Gears of War i utviklingen av Fuse. Spillet spilles på samme måte, med mange fiender, skyting fra dekning og ikke minst Echelon. Problemet er at å gå inn og ut av dekning ikke på langt nær går like flytende som i Epics serie. Jeg klarer ikke helt å sette spissen på hva det er som mangler, men demonstrasjonen jeg fikk prøve klarte ikke å oppsluke meg slik Gears of War gjorde for noen år siden.

Tanken bak fire roller og våpen som utfyller hverandre er god og orginal innen sjangeren. Men jeg kan ikke se for meg at dette blir en av titlene som om noen år kan betegnes som en klassiker. Det virker på meg som at Insomniac Games forsøker å fylle et tomrom som ikke er der. Og da er nok ikke en halvgod kopi av et annet spill veien å gå.

Sjekk også ut kritikerroste Borderlands 2 dersom du liker spill som fokusere på godt samarbeid.

Klarer ikke laste video

Les også: Neppe flere enspilleropplevelser fra Insomniac

Fuse kommer i salg i løpet av årets andre kvartal. Vi prøvde spillet og foretok intervjuet på et pressearrangement i Stockholm. Reisen dit ble betalt av Electronic Arts.

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen