Sniktitt

Hunted: The Demon's Forge

Det klassiske action-rollespillet skal gjenoppfinnes – med uinspirerte klisjeer.

LONDON (Gamer.no): Du står i en mørk hule. Det flakkende lyset fra fakkelen avslører beinrester som ligger strødd rundt føttene dine. Vegger og tak er dekket av spindelvev og du hører at noe kryper rundt i nærheten. Du finner en trang tunnell og løper avgårde, desperat for å komme ut, for å finne ut av hvorfor du er her. Det viser seg snart at det hele bare er en drøm. Eller er det egentlig det?

Hunted: The Demon's Forge er et tredjepersons actionspill med stor vekt på samarbeid mellom to spillere. Spillets to hovedpersoner må kjempe seg gjennom klassiske fiender i en mørk fantasiverden for å finne en relikvie som Caddoc har sett i en drøm.

Platte stereotyper

Caddoc, en av spillets to hovedpersoner, er en skallet og svært muskuløs mann. Han kan benytte seg av store våpen som sverd og øks, i tillegg til at han bruker skjold og har en armbrøst til å skyte med. Han virker som en ganske typisk kriger og fremstår som svært naiv, om ikke rett og slett dum. Hovedstyrken hans ligger i slagvåpen og det er åpenbart han som skal være den som stormer først frem mot fienden og tar støyten.

Hans kompanjong og motstykke er E'lara. En sexy alvekvinne som foretrekker å bruke pil og bue, men har også tilgang på sverd og skjold. Hun er latterlig lettkledd til å være en kriger, men har bein i nesa og virker som den mest sympatiske av de to karakterene.

Hunted skal være en klassisk actionbasert «dungeoncrawler» og dynamikken mellom de to hovedpersonene står i sentrum. Man må utnytte begges styrker samtidig, både i kamp og i gåteløsning. Ondskaper skal bekjempes, gåter skal løses og krystaller og andre skatter skal samles inn. Vi kjenner oppskriften, vi har spilt det før.

Lagarbeid i fokus

Opplevelsen av å være en sverdsvingende barbar og en pilskytende femme fatale er heldigvis ganske forskjellig. Og det er nettopp poenget. Når du kontrollerer Caddoc blir spillet en hack'n'slash-opplevelse, mens når du bruker buen og hele tiden må holde deg unna farene, minner spillet nesten litt om Gears of War. Mange plasser i spillet finner man også magiske steiner som gjør at man kan bytte hvem som styrer hvem, og dette åpner for variasjon dersom man ikke ønsker å spesialisere seg med en karakter.

Magi hører selvfølgelig med og også denne er spesifikk til figuren. Det er gjennom å bygge ut dine magiske evner at rollefiguren din utvikler seg. De ulike valgene du får gir deg muligheten til å spesifisere hvordan du ønsker å spille. Dersom du som E'lara ønsker å hjemme deg og skyte få, men kraftige piler kan du satse på dette. Men du kan også gi henne bedre fart og muligheten til å tåle mer skade.

Målet med spillet er å ta en klassisk sjanger som alle kjenner igjen, og gjenoppfinne måten den spilles på gjennom en ny samarbeidsopplevelse. Når jeg spilte følte jeg dessverre ikke at jeg var vitne til noe særlig revolusjonerende. Spillet kaster store mengder fiender på deg, og jeg kan definitivt spore en mestringsfølelse når kampen er over og marken rundt deg er dekket med beinrester. Likevel føles det som om jeg har gjort dette mange ganger før.

Brettdesign blir avgjørende

Les også
Anmeldelse:

Kampene er også klart best på de områdene som åpenbart er designet til store slag. Her finnes det dekke å hjemme seg bak, ulike høydenivåer, og de åpner for flere taktiske valg. Når du møter fiender langs en sti, blir kampene mer banale og disse føles mer som smuler på veien mot den store kaka.

Omgivelsene som jeg fikk se var heller ikke spesielt inspirerende. Man må virkelig legge sjela i det for å få kilometervis med huler til å virke interessante. Det har ikke utviklerne i inXile Entertainment klart å få til. Skoger og gamle ruiner står også på menyen, men også disse føles dårlig designet. Det må jo være noe galt når spillet har kun en sti man kan følge, men man likevel sliter med å finne ut hvor man skal gå. I stedet for å fikse dette problemet har de lagt til en veiviserfunksjon som den vi kjenner fra blant annet Fable. Denne passer godt inn i en åpen verden, men i et spill som dette burde det strengt talt være unødvendig.

Gåteløsningen man må gjennom er også klassisk eller utdatert alt etter hvilket ord man foretrekker. Du kommer til en stor dør, men for å åpne denne må du samle sammen fem runer av ulike farger som ligger spredd rundt forbi i landskapet. Når alle er samlet kan du skyte en pil på knappen over døra og så kan du gå videre. Høres det ikke kjent ut?

Det fremgår vel ganske klart at jeg ikke ble spesielt overbevist av det jeg fikk prøve i London. Men er det noe som kan gjøre at jeg likevel kan kose meg med dette spillet? Dersom de delene jeg ikke fikk prøve har bedre design på nivåene, og det vartes opp med flere storslagne kamper så er det fortsatt håp. Ut fra det jeg har sett har jeg ikke noen tro på spennende personligheter og en god historie, men det er jo dessverre regelen i stedet for unntaket i denne typen spill. Samarbeidsfokuset er det store salgspunktet for dette spillet, men også her trengs det litt arbeid før jeg føler meg rimelig fornøyd. At det foreløpig ikke er fokus på delt skjerm er ganske uforståelig. Det ligger et potensiale her, men det er mye som må gjøres før spillet slippes i juni.

Konklusjon

Det første spillet som inXile Entertainment utviklet var 2004-utgaven av The Bard's Tale. Den gang lyktes de i å lage interessante omgivelser og en gøyal atmosfære, men bommet etter min mening med selve kampene i spillet. Hunted: The Demon's Forge fremstår i dag som den rake motsetning. Mye tid er lagt ned i å komme opp med et spennende kampsystem, men alt annet ser ut til å ha kommet i andre rekke.

Spillet ønsker å gå tilbake til røttene i «dungeoncrawling»-sjangeren og ber oss derfor akseptere de platte og stereotypiske karakterene som en del av denne opplevelsen. Jeg forstår ikke helt hvorfor de ønsker å gjenoppfinne måten en spiller disse spillene på, men fortsatt må ha de samme uinspirerte klisjeene. Dette gjelder både karakterene og det jeg fikk se av historien. Det er umulig for spilleren å forstå motivasjonen til personene i spillet. Hva er det som driver dem? Vi kan jo håpe at det kommer mer kjøtt på dette beinet når man får spille mer.

Til syvende og sist er jeg skeptisk og jeg mener at det skal mye til for at dette blir det spillet vi håpet at det skulle bli. Det er enda tid til noen endringer og det er jo alltid en mulighet for at det utvalget jeg fikk se ikke viste spillet fra sin beste side.

Hunted: The Demon's Forge kommer i salg 3. juni, for Xbox 360, PlayStation 3 og PC. Spillet er testet i London, og reisen er betalt av Bethesda.

Siste fra forsiden