Sniktitt Just Cause 2

En fabelaktig lekeplass

Til våren kommer det mer gripende action fra Sverige.

STOCKHOLM (Gamer.no): Just Cause 2 er som sin forgjenger et åpent og utforskende sandkasseactionspill, heftig inspirert av Robert Rodriguez-filmer som Desperado og Once Upon a Time in Mexico, selv om protagonisten synes å ha mer til felles med popikonet Ernesto «Che» Guevara enn filmenes Antonio Banderas.

Tempoet føles raskere i oppfølgeren.
Tempoet føles raskere i oppfølgeren.

Denne gangen er vi derimot situert på ei lita øygruppe i Sørøstasia, du vet, bare fordi, og flere kjente fjes kan støtes på i vår klappjakt for å styrte den onde diktatoren Baby Panay og i samme slengen ta kverken på vår gamle mentor Tom Sheldon.

Det først spillet led litt av syndromet som Far Cry 2 og Fuel også skulle vise seg å ha, nemlig det å være litt for stort for sitt eget beste. Men Just Cause 2 synes å ha en annen tilnærming til overgangen mellom historie- og sideoppdrag, som kan bidra til å skape mindre dødtid for spilleren.

Der Mercenaries 2 og ikke minst Prototype kan ha mettet deler av sandkaosmarkedet, fremstår Avalanche Studios andre forsøk som en penere, morsommere og mer kreativ affære. På besøk hos dem i Stockholm fikk vi både en lengre presentasjon av spillet og halvannen times personlig tid med 360-utgaven.

Keiserens nye verktøy

Seniorprodusent Daniel Willfor tok oss først gjennom en kjapp introduksjon til spillet. Igjen spiller vi som Rico Rodriguez, en harry, mexicansk machohelt, og i et av de syv store historieoppdragene skal vi her etablere kontakt med (og til syvende sist redde) en forfylla medagent av The Agency. Willfor viser hvordan Rico kan bruke sin videreutvikla gripekrok til å skalere skyskraperhotellet medagenten befinner seg på toppen av.

Det blir ikke mer «over the top» enn dette.
Det blir ikke mer «over the top» enn dette.

Just Cause 2 er om mulig et mer vertikalt spill enn forgjengeren. Rico kan feste seg til bortimot alle overflater innen rekkevidde, for så rulle seg inntil fort som svint. Like nedfor patruljerer soldater fra militærjuntaen, mens en rolig flyt av sivile kjøretøy passerer forbi.

Gripekroken fungerer litt annerledes enn i Bionic Commando, da den ikke brukes til å svinge seg fra hengefeste til hengefeste. En krok skytes ut, Rico snurper seg inn, og skyter så neste krok – hvilket det finnes uendelig av, og aktiveres ved et lett trykk på venstre skulderknapp – i det som kan oppfattes å være et litt stakkato tempo.

For å kompensere benytter produsenten seg av Ricos fallskjerm, som i tandem med gripekroken viser å være et langt bedre verktøy. Rico griper overflaten, drar seg frem mot den, kaster ut fallskjermen – som spilleren også har uendelige mengder av – og skyter ut en ny krok for å skape momentum og oppdriv. Det ser unektelig stilig ut, men Willfor bedyrer at dette er langt fra den beste biten.

Rico tar en en velfortjent pustepause fra hotellklatringa.
Rico tar en en velfortjent pustepause fra hotellklatringa.

Og sannelig har han rett. I det Rico henger rett opp og ned fra en gangvei førtito etasjer over bakken, skyter han sin krok mot en intetanende Panauansk korporal. Men noe er annerledes. Kroken fester, og korporalen blir forfjamset, men så fester produsenten krokens andre halvdel til en pilar som henger utfor rekkverket. Vips henger soldaten opp ned inntil hotellvinduet hvor han lett kan prekeveres av Ricos pistol. Det er vanskelig å ikke trekke på smilebåndet.

Corny historie

Dette opptrinnet tiltrekker selvfølgelig mye oppmerksomhet, et lite ikon i høyre hjørne sier oss at Rico har oppnådd ett «Heat». Rico bruker gripekroken til å skyte på en vegg over rekkverket, og vipper seg opp på beina. Plutselig er han omringet av skyteglade, kamokledde fyrer, som via supercorny, asiatisk-engelsk aksent roper «He iz here! Vee got him nov!»

Soldatene er selvfølgelig ingen match for Rico, og Willfors kombo av granater, maskingevær, gripekrokteknikker og håndangrep for å gjøre slutt på dem virker nesten litt for enkel å utføre (senere skulle jeg finner ut at det bare viste hvor god demonstratøren vår var).

«Det helikopteret er mitt!»
«Det helikopteret er mitt!»

Ikke engang et angrepshelikopter får produsenten til å lette på øyebrynene. Rico bruker bare gripekroken til å tjore seg fast til helikopteret, og som en slags Alex Mercer kidnapper han helikopteret i lufta ved å kaste piloten ut via en kontekstavhengig knappesekvens. Ganske smertefullt, og med ett er oddsen snudd.

Gjennom mellomsekvenser får vi fortalt at den fordrukne medagenten sitter fast mellom barken og veden i gangveien vi nylig hang under, og med helikopterets mitraljøser utjevner vi sjansene litt. Rico hopper så ut av helikoptret, og zoomer seg inn til medagenten gjennom et knust vindu med gripekroken. De to har en opphetet diskusjon seg i mellom der granater flyr veggimellom, men medagenten bøyer av i det vodkaflaska hans knuser, og han og Rico hopper utfor gangveien i det skjermen går til svart.

Suicidal journalist

Willfor forteller at dette er bare en av mange lokaler en kan besøke i dette over tusen kvadratkilometer store spillet. Ser du en oase eller en landsby bortfor horisonten kan du dra dit hvis du vil, uten noe form for lastekjermer. Den visuelle presentasjonen ser da også særdeles pen på avstand, spesielt er eksplosjonseffektene særs minneverdige, men teksturene på kloss hold har lite å stille opp mot denne sesongens trippel A-titler. Just Cause 2 gjør imidlertid mer enn nok opp for dette i innhold.

Dette er hva som skjer når journalister ikke lytter.
Dette er hva som skjer når journalister ikke lytter.

Når jeg selv endelig får litt alenetid med spillet står jeg på toppen av et lite fjell og landskap mange hundre kilometer unna kan lett tydes ut. Jeg blir fortalt at demoversjonen jeg får teste her er noen måneder gammel og laget spesielt for slike demonstrasjoner. Derfor er det ingen opplæringssekvens, og produsenten vil at vi skal prøve å interagere med omgivelsene før vi begynner med selve spillet.

Til helvete med det, tenker jeg, og i et suicidalt anfall, som sannsynligvis lander meg tittelen «problemjournalisten», kaster jeg Rico utfor nærmeste stup. Og som Keanu Reeves i «Point Blank» gyver Rico mot bakken i en forrykende fart før han i siste sekund drar opp sin reddende fallskjerm. «… eller så kan du bara gjøre det der», sier Willfor, tydelig litt stolt og fortørnet på samme tidspunkt.

Jeg merker meg tidlig at sikteikonet og figuren beveger seg uavhengig av hverandre, da siktespaken fungerer som kamerakontroll også i et trekk ikke så rent ulikt Lost Planet. Jeg knoter litt med å komme meg dit jeg skal, men etter litt pistolprat og motorsykkeltjuveri ender jeg opp i den militærstyrte landsbyen produsenten ville jeg skulle til.

De ba om kaos. De fikk kaos.
De ba om kaos. De fikk kaos.

Kaotisk spetakkel

Kaos er spillets valuta, og dette er Just Cause 2s nyvinning. Starter du nok kaos får mer penger til å bruke på svartebørsen for å kjøpe objekter som skaper mer kaos. Det er en evigvarende, destruktiv og høyst underholdende sirkel. Svartebørsen er til en hver tid tilgjengelig via et lastehelikopter signert The Agency. Jeg ber om en granatkaster, og for noen dollar som Rico satt på fra før slenges en pakke ut til meg.

For å få tilgang på historie- og sideoppdrag må jeg starte nok kaos og skaffe nok anseelse av geriljaen som hører til i det området jeg befinner meg i. Jeg beslutter meg for å blåse militærjuntaens bensinstasjon til himmels, og opplever at jeg kan bruke maskingeværet i ene handa og granatkasteren i den andre. En helt fantastisk dødelig kombo når soldatene dukker opp i sine pansra kjøretøy. Just Cause 2 har nemlig ikke noe coversystem, men spillets tempo tillater egentlig ikke at en stopper opp for mer strategisk kamp.

Kommentarer (10)

Forsiden akkurat nå

Til toppen