Sniktitt

Killzone: Shadow Fall

Nye Killzone tar et par lovende krumspring vekk fra seriekonvensjonene.

LOS ANGELES (Gamer.no): Mine minner fra Killzone 2 og 3 er preget av dystre, mørke omgivelser og sjelløs Hellghast-slakting i lineære brett. Serien har alltid sett bra ut, men har hatt en viss tomhetsfaktor som den aldri helt har greid å riste av seg.

At Killzone: Shadow Fall derfor utpekte seg som et av de mer interessante spillene under E3-messen kom derfor litt overraskende på meg. I sterk kontrast til PlayStation 3-spillenes gråsvarte og dystre omgivelser, får jeg snike meg rundt i grønt gress og vakker natur. I motsetning til trange korridorer utforsker jeg et brett med flere veivalg og avstikkere. Kan hende Guerilla Games ble like lei som oss andre av dystre korridorskytere?

Ut med det gamle, inn med de nye

Etter Helgans fall i Killzone 3 har de overlevede helganerne fått innpass på planeten Vektan, og lever nå som naboer med sine tidligere opponenter. Det som bokstavelig talt skiller de to gruppene fra hverandre er en høy vegg, utvilsomt inspirert av Berlinmuren i Tyskland under den kalde krigen. Ingen av partene stoler på hverandre, og stemningen er spent.

Sammen med den grafiske overhalingen har utvikleren kastet Sev, Rio og resten av den gamle ISA-gjengen ut av vinduet. Killzone: Shadow Fall tar sted 30 år etter den endelige finalen i Killzone 3, og setter fokus på en ny hovedperson kalt Lucas Kellan. Lucas er en såkalt Shadow Marshal – Killzone-universets variant av den følelseskalde snikeagent-stereotypen.

Figurskiftet gjør også at spillestilen er helt ny. Der de forrige Killzone-spillene kjørte standardløpet for førstepersonsskytere helt ut, legger Shadow Fall fokuset mer på tusling i skyggene og taktisk planlegging. Ikke misforstå – du plaffer fremdeles ned fiender i øst og vest, men du kommer mye lenger om du legger en slagplan til grunn.

I oppdraget vi får prøve blir vi bedt om å holde en så lav profil som mulig, mens vi eliminerer helganske vaktpatruljer. Målet er å finne en gjeng vennligsinnede soldatkompiser som er strandet ute i skogområdet. Som enhver snikeagent med respekt for seg selv har Lucas pakket med seg et par godbiter som hjelper vaktslaktingen.

Planlegging med duppedingser

En ekkopuls røper fiendenes nærliggende posisjon, og gjør det lett å følge med på hva som skjer bak kampesteiner og i skogkratt. En robotisk flyvedings, kalt OWL, kan sendes ut for å bistå med kryssild, samt flanke og forvirre motstanderen.

Mer spennende er kanskje den mobile zipline-vaieren som du kan skyte ut for å komme deg raskt ned. I ren Batman-stil firer Lucas seg ned, og hopper gjerne av for å plante en militærstøvel i trynet på nærmeste Helgan-vakt – noe brettet demonstrerer effekten av i løpet av de første sekundene.

Alle disse duppedingsene plukkes fra et valghjul, noe som kanskje ikke er så spennende i seg selv. Guerilla prøver dog å slenge litt grillkrydder på det konvensjonelle duppedingshjulet ved å ta i bruk PlayStation 4-kontrollerens berøringspanel. Hver gadget er knyttet til en av de fire himmelretningene, og du trenger bare sveipe for å skifte mellom dem.

Selv om berøringspanelbruken i Killzone: Shadow Fall minner mest om det obligatoriske Sixaxis-fjastet fra de første PlayStation 3-spillene, er det overraskende lett å venne seg til. Det revolusjonerer ingenting, men fungerer like godt som en tilsvarende knappe- og analogstikkekombo.

Ellers er kontrollene stort sett ved der samme. Sikt, skyt og løp slik du alltid har gjort. Ta dekning, og plant en jumbokniv i trynet på nærmeste helganer som om det var det mest naturlige i verden. Nye DualShock 4 egner seg minst like godt til førstepersonsskytere som PlayStation 3-kontrolleren, så det er heller ikke noe å være redd for.

Konklusjon

Killzone: Shadow Fall er et reinspikka skytespill, uten å prøve å være noe annet. Det bryter neppe ned etablerte sjangerkonvensjoner, og har tilsynelatende heller ikke noe ønske om å gjøre store krumspring.

Snikeagent Lucas Kellan tar riktignok serien i en ny og spennende retning, med mer fokus på manøvrering og situasjonsplanlegging enn dødelig presisjon og reflekser. Akkurat hvor åpent det endelige spillet blir gjenstår å se, men om Guerilla har implementert flere semi-åpne brett av den typen vi fikk prøve er det udelt positivt.

Det ingen kan ta fra Killzone: Shadow Fall er at det skilter med imponerende grafikk. Tro meg, det er noe helt annet å se spillet i aksjon fra et direkte videosignal enn å se det i sin komprimerte form via Internett. Skogområdet vi fikk utforske flommer over av detaljer – og det hjelper at utvikleren kjører et betydelig mer unikt og tiltalende konsept enn seriens tidligere innslag.

På mange måter er Killzone: Shadow Fall det perfekte lanseringsspillet for Sony. Det hinter til hva neste generasjon kan bringe, uten å fyre av på alle sylindere med en gang. Litt mer spenstige designvalg hadde dog ikke vært å forakte, men de nye snikekrumspringene gjør det betydelig mer spennende enn nok et reinspikka Killzone-spill.

Mens du venter på Killzone: Shadow Fall og konsollen det kommer til, kan du jo sjekke vår anmeldelse av Killzone 3.

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Til toppen