Sniktitt Lost Horizon

Eventyr, fiender og dårlige gåter

Klarer ei god og klassisk eventyrfortelling å overleve et grusomt angrep?

Vi har tittet på Lost Horizon tidligere, men denne gangen fikk vi spille mye lengre enn den lille smakebiten vi ble servert sist. Min kollega la et godt grunnlag i sin første sniktitt, og jeg kommer nå til å bygge videre på dette for å unngå unødige gjentagelser.

Ei dør i trynet og ei bølle med pistol.
Ei dør i trynet og ei bølle med pistol.

Lost Horizon virker som et underholdende eventyrspill. Det utspiller seg på 30-tallet, hvor nazistene er ved makten i Tyskland, men krigen har enda ikke brutt ut. Akkurat som de velkjente Indiana Jones-filmene kan vitne om, ligger det masse muligheter for spektakulære eventyr i en slik setting, for de «onde» og de «gode» driver en kald krig som enda ikke har nådd kokepunktet.

Og dette eventyrspillet er nesten en blåkopi av en Indiana Jones-film, med kun få forskjeller. Uheldigvis for Lost Horizon er de fleste av disse forskjellene negative.

Stilige omgivelser

Spillets grafikk er av det ganske merkelige slaget. Den hopper nemlig hele tiden frem og tilbake mellom å være realistisk og tegneserieaktig. I det ene øyeblikket kan vi se en realistisk og uhyre detaljert Messerschmidt pepre oss med kuler, i det andre kan vi se tegneseriekarikaturen av en Triade-bølle.

Selv om spillet ikke klarer å bestemme seg for et rent visuelt uttrykk, er grafikken likevel detaljert og vakker nok til å skape en fin stil og en god stemning. Det er et klassisk eventyr utvikleren ønsker å servere oss her, og det lykkes grafikken med å bidra til.

Så, la oss se om spillet har med alle de andre bærebjelkene for et ekte actioneventyr: En rappkjefta, optimistisk og modig helt med en mystisk fortid? Jepp. Ei vakker og alltid klagende heltinne som gjennom hele historien nekter for å like helten (men som hun selvfølgelig egentlig gjør)? Jada. Et farefullt oppdrag som må redde menneskeheten? Å ja. Eldgamle artefakter og kunnskap som kan misbrukes hvis de havner i feil hender? Jupp. Onde fiender som ikke skyr noen midler for å nå sine mål? Det kan du banne på. Sjefsskurkinnen er til og med gal forsker med stramme blonde fletter og fan av hakekors.

Den deilige skurkinnen, grevinne Hanna von Hagenhild.
Den deilige skurkinnen, grevinne Hanna von Hagenhild.

Lost Horizon stapper inn alle disse og rundt ti andre klisjeer fra perioden for å skape sin Indiana Jones-kopi. Lost Horizon låner også skamløst både sin tittel og mye av sin handling og tema fra boka med samme navn som kom ut i 1933, så originalitet virker ikke å bekymre utvikleren en smule. Men all denne uoriginale kopieringen gjør egentlig ikke så mye. Det kan være gøy med slike eventyr, og hvorfor skal ikke et dataspill ha lov til å bruke dem også?

Spillet fungerer nemlig kjempefint som film store deler av tida. Du får fortalt fortellingen på en involverende måte. Personene er interessante og morsomme. De gamle legendene er mystiske og magiske. Fienden er veldreid og har en upåklagelig tysk aksent. Så hvem liker vel ikke litt lett underholdning i form av et spennende eventyr, selv om vi har hørt historien mange ganger før?

Spillmessig amatørisme

Selv om disse filmtrekkene er både underholdende og vellagede, fungerer Lost Horizon dårlig som filmspill. Eventyrspillmekanikkene bidrar nemlig ikke til å styrke historien eller personene, for utvikleren har ikke greid å få gåtene til å passe inn i historien. De danner i stedet sitt eget lille avlukke hvor de finner på alle mulige dumme ting som svekker helheten. Som om du drev et avslapningskurs basert på rolig hvalsang i huset ditt, mens broren din holdt på med atomprøvesprengninger i kjelleren.

Som seg hør og bør er også dette eventyrspillets hovedmekanikk gåteløsing. Gåtene følger den klassiske modellen hvor du plukker opp alt du finner, for så å forsøke å kombinere alt du har og deretter bruke det på alt du ser.

Gresskaret kan overvinne alt krigsmaskineri.
Gresskaret kan overvinne alt krigsmaskineri.

Dette er i og for seg helt greit (nå kommer en liten spoiler), men begeret rant over for meg når jeg fløy mitt transportfly og ble angrepet av et tysk jagerfly. En kamp som kan sammenlignes med et møte mellom et benløst hengebuksvin og en skrubbsulten tiger. Så hvordan løser jeg floken? Jeg går selvfølgelig bak i flyet, plukker opp et gresskar, fyller det med vann og mel og kaster gresskarbomben ut bakdøra slik at det treffer cockpiten på jagerflyet. Piloten kan da ikke se og flyet hans krasjer hjelpeløst.

Slik har en ulogisk, latterlig og meningsløs gåte blitt dytta inn i en underholdende sekvens, bare for å skape interaksjon. Hadde Wallace og Gromit vært ombord ville jeg ikke klaget et sekund, men når scenen før gresskarfadesen er en god, seriøs og viktig samtale mellom spillets to hovedpersoner, blir gresskargåten like passende som paikasting under Nürnbergprosessen.

Jeg er rett og slett drittlei av å se spill hvor forfatterne og tegnerne gjør en fin jobb mens spilldesigneren er han i hjørnet som sitter og sikler i en kopp. Det er nettopp han som skaper mekanikken og interaksjonen som skiller dataspill fra filmer eller bøker, men i Lost Horizon gjør han den ene gigantiske blunderen etter den andre.

Det er nemlig haugevis av slike gresskar-eksempler i spillet, og de bidrar alle til å forminske spillopplevelsen i et ellers veldig bra eventyrspill. Det er kanskje en unnskyldning at mange andre eventyrspill også faller i akkurat den samme fella, men jeg tror jeg aldri har sett et spill hvor den fine historien får styggere arr av gåtene.

En virkelig god spilldesigner ville brukt gåtene for å bygge opp under og forsterke viktige hendelser i fortellingen eller trekk ved personene, men her blir de i stedet brukt som kurukefyllmasse i ei ellers så deilig sjokoladekake.

Å koke suppe på søppel er selvfølgelig den beste måten å unnslippe ei underjordisk hule.
Å koke suppe på søppel er selvfølgelig den beste måten å unnslippe ei underjordisk hule.

Det hjelper i hvert fall at ingen av gåtene er alt for vanskelige, at du har en hendig mekanikk som viser deg alle punkter av interesse i hvert område og at du alltid kan få tips som hjelper deg på rett vei. Slik går gåteløsingen ganske raskt, så du kan bruke det meste av tiden på å nyte den fine historien, personlighetene og omgivelsene.

Konklusjon

Det har vært gøy å spille denne sniktittversjonen av Lost Horizon. Historien er god, grafikken fin og personene er interessante, så jeg har veldig lyst til å se hvordan fortellingen slutter. Det er derfor spesielt vondt å se hvordan spillet maltrakteres av helt utrolig tåpelige gåter. Jeg klarer ikke å fatte og begripe hvordan utvikleren kan ha trodd slikt slett spilldesign kunne være verdig det gode spillet. Og nei, det er ikke en god nok unnskyldning at utvikleren er tysk.

Både boka og filmen ved navn Lost Horizon er begge gode og viktige eksempler på stor fortellerkunst. Dataspillet er fortsatt den talentfulle men umodne ungdommen, som snekrer sammen en nydelig kommode, for så å bæsje i en av skuffene fordi han tror det er gøy, i stedet for å fylle dem med visdom eller skjønnhet.

Lost Horizon er ventet i salg i løpet av 2010.

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen