Sniktitt Lost Horizon

Jakten på Shangri-La?

Tibet skjuler eldgamle mysterier, og nazistene vil gjerne ha kloa i dem.

Jeg har sikkert sagt det før, men en ting jeg liker veldig godt med eventyrspillsjangeren er hvor utrolig variert den er. På den ene siden har vi Telltale Games og humørfylte serier som Sam & Max og Tales of Monkey Island. På den andre siden har vi utviklere som Jonathan Boakes og uhyggelige grøsserspill som Dark Fall. Og mellom disse ytterpunktene har vi ting som spioneventyr i Mata Hari, historiske mysterier i Nostradamus: The Last Prophecy, kriminalmysterier i Still Life 2 og konspirasjonsteorier i Secret Files-serien.

Ditt trofaste fly.
Ditt trofaste fly.

Overtroiske tyskere

Nå er Animation Arts, som har vært med å utvikle Secret Files-spillene, på vei til å gi oss et nytt eventyrspill, og denne gangen er inspirasjonen hentet fra Indiana Jones. Spillet heter Lost Horizon, og det virker knakende godt. Verden er på vei inn i andre verdenskrig, men før tyskerne sparker det hele i gang er de på jakt etter eldgamle, magiske gjenstander som kan gi dem en fordel i den kommende krigen. En av ekspedisjonene deres tar dem dypt inn i hjertet av Tibet, som fortsatt i stor grad er uutforsket. Kanskje er det mytiske Shangri-La de er på jakt etter? Spillets tittel hinter i alle fall om det.

Du får rollen som den britiske piloten (og deltidssmugleren) Fenton Paddock, og målet ditt blir utvilsomt å redde verden fra disse tyskerne – men akkurat det vet du fortsatt ikke. I stedet er oppdraget ditt å finne en tidligere kollega og venn som har reist til Tibet med en britisk ekspedisjon. Ingen vet hva som har skjedd med ham, men det at du settes på saken er et tegn på at britene er desperate. Du ble nemlig avskjediget i vanære fra den britiske hæren noen år tidligere.

Lost Horizon starter på en glimrende måte, og det er tydelig at utviklerne har latt seg inspirere av filmmediet. En herlig introduksjonssekvens sparker det hele i gang, og det tar ikke lang tid før du løser nøtter med livet som innsats. Mysteriet hekter umiddelbart, og den fabelaktige stemningen gjør også sitt til å bygge opp under opplevelsen. Detaljnivået er strålende, med flotte håndtegnede bakgrunner og massevis av animasjoner. Du skjønner raskt at dette er et spill utviklerne har lagt mye ressurser i.

Britenes hovedkvarter.
Britenes hovedkvarter.

Hvem trenger vel enkle løsninger?

Skaperne av Lost Horizon har som sagt jobbet med to andre eventyrspill, nemlig Secret Files 1 og 2. Dette er solide spill som har mange tilhengere, men de har også visse svakheter. Jeg mener nøttene er deres største problem. På den ene siden forsøker de å gi oss en spennende og voksen historie, på den andre siden har de nøtter som like godt kunne vært hentet fra Sam & Max. Hindringene er ofte ulogiske og dumme, og det samme er løsningene du må bruke for å komme forbi.

Secret Files 2 er spesielt skyldig på dette området, med flere situasjoner som er så latterlige at det rett og slett gjør vondt. Hvis du har fullført spillet husker du sikkert sekvensen i Paris, hvor en av største hindringene dine er et ekstremt lokalt regnvær. Målet ditt, situasjonen i seg selv og måten du løser det hele på er som kokt opp i noens villeste feberfantasi, og hører absolutt ikke hjemme i et spill som forsøker å levere en seriøs historie. Det blir bare alt for dumt.

Så hva med Lost Horizon? Vel, det er litt skyldig i det samme. Spillet startet på en herlig filmatisk måte, men – og her kommer det en liten «spoiler» – det tok ikke så veldig lang tid før jeg febrilsk forsøkte å få tilgang på en gressplen hvor det var en ball i et tre, som jeg trengte for å distrahere en katt slik at jeg kunne få fred til å fange noen fluer som skulle fungere som flaggermusåte for at jeg skulle kunne bytte til meg lommeboken min. Og dette er den nedkortede versjonen som ikke forteller hva det er som må til for å oppnå de forskjellige leddene i løsningen.

Action!
Action!

Dermed forsvant mye av følelsen av å være den heroiske hovedpersonen i en actionfilm. Denne sekvensen kom akkurat i det spillet virkelig begynte å engasjere, men så måtte plutselig alle de spennende eventyrene jeg hadde foran meg vente for at jeg skulle gjøre en serie stadig mer usannsynlige ting bare for å få tilbake lommeboken min. Og så var det ikke penger i den, en gang.

Det fungerer likevel

Når det er sagt, var i alle fall løsningene på disse situasjonene rimelig greie å tenke seg frem til, og hadde det ikke vært nettopp for den spennende og voksne historien hadde jeg sannsynligvis ikke reagert like kraftig på dem. Når denne sekvensen var over fortsatte spillet dessuten i det gode sporet som det hele startet i, med rikelig av action og mysterier. Resten av sniktittversjonen gav meg generelt mye av optimismen tilbake, og jeg gleder meg veldig til å oppleve fortsettelsen. For å si det enkelt: Jeg har langt større forhåpninger til Lost Horizon enn jeg hadde til Secret Files 2 etter tilsvarende lang spilletid.

Nøttene virket generelt logiske, selv om de til tider er usannsynlig omstendelige. Utviklerne har også implementert to funksjoner som hjelper godt. Den ene er en knapp du kan trykke på for å få en fortellerstemme til å gi et kort sammendrag av situasjonen du er i, og hva som er målet ditt. Her røpes ingen konkrete løsninger, men det kan likevel hjelpe å pekes litt i riktig retning om man sitter fast. Den andre funksjonen er en knapp som viser nøyaktig hva du kan manipulere i omgivelsene. Dermed slipper du å drive pikseljakt med musepekeren for å finne den lille (men livsnødvendige) tingen du har oversett – og takk og lov for det.

Spillets andre hovedperson.
Spillets andre hovedperson.

En ting jeg likte veldig godt med sniktittversjonen var personene i spillet. Spesielt Fenton Paddock selv ser ut til å ha en dypere personlighet enn tradisjonelle spillhelter, og det er klart at han har sine demoner å stri med. Ved å titte på dokumenter, avisutklipp og bilder fikk jeg gradvis bygd opp et bilde av Fentons fortid, og det at han i det hele tatt har en fortid gjør ham automatisk to hakk mer interessant enn de vanlige «blanke ark»-heltene vi ofte får servert i sjangeren.

Fenton er forresten ikke den eneste spillbare personen i Lost Horizon. Mot slutten av spille min tid med spillet stiftet jeg bekjentskap med spillets kvinnelige hovedperson, Kim. Som i Secret Files 2 kan du veksle mellom de to hovedpersonene, som ofte befinner seg på forskjellige steder. Samtidig kan de møte hverandre og gi hverandre ting, slik at de på den måten kan hjelpe hverandre. Dette ser ut til å fungere godt.

Konklusjon

Lost Horizon virker så langt som et spennende eventyrspill med høye produksjonsverdier. De håndtegnede bakgrunnene er herlige, og animasjonene er svært profesjonelt utført. Historien er dessuten overraskende spennende, og figurene i spillet virker interessante og sympatiske. Jeg håper utviklerne klarer å holde seg unna fristelsen til å putte inn haugevis av kunstige hindringer for å forlenge spillopplevelsen, men selv om det var en viss tendens til dette i den første delen av spillet har jeg høye forhåpninger til fortsettelsen. En ting er i alle fall sikkert: Jeg ergret meg veldig da sniktittversjonen var over og jeg ikke fikk fortsette spillet, og det er utvilsomt et godt tegn.

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen