Sniktitt

Need for Speed: The Run

Hva i alle verdens dager er dette for noe?

LOS ANGELES (Gamer.no): Need for Speed: The Run skapte mildt sagt en del oppstyr under pressekonferansen til EA under årets E3-messe. Bilserien har skapt kontroverser tidligere, men man må nok helt tilbake til Need for Speed Underground for å finne et spill som skiller seg såpass mye ut ifra seriens spede begynnelse.

Det arkadeaktige racingspillet har blant annet mellomsekvenser som krever at du taster inn de rette knappesekvensene. Disse forekommer når du beveger deg ut av bilen, og er som en slags interaktiv film. Det er vanskelig å se noe Need for Speed i det hele tatt her, og skepsisen har vært særs utbredt. Vi har fått se det litt rare bilspillet med egne øyne.

Teknisk avansert

Ålreit, så vår hovedperson Jack har kommet opp i pengetrøbbel i hjembyen sin San Francisco. Han kommer frem til at den enkleste måten å løse knipa på, er ved å vinne et kappløp til den motsatte kysten av USA. Destinasjonen er New York, og på veien må han knive med over 150 datastyrte sjåfører, samt politi og gangstere gjennom byer som Las Vegas og Chicago.

Spillet er laget med DICEs svært kraftige spillmotor Frostbite 2.0, som også benyttes i det svært lekre og kommende skytespillet Battlefield 3. Det gjør at det for all del ser fryktelig fint og polert ut, og de lysrike nattomgivelsene vi blir fremvist gir absolutt følelsen av å frese gjennom en levende by. De har også noen andre ess i ermet.

– Vi ville at dere skulle føle alle Jacks følelser og uttrykk, og innså at vi ikke hadde teknologien til det enda. Derfor dro vi til filmindustrien og lånte teknologien som benyttes i Avatar. Det er et system som fanger alle bevegelser med ett apparat, noe som blant annet lar oss vise tre ganger så mange ansiktsmuskler som andre spill, sier spillets produsent.

Det bedyres likevel at mellomsekvensene og historien kun opptar drøye ti prosent av spillet, og skal fungere som «broer» mellom de ulike billøpene. De insisterer også på at det ikke er mellomsekvenser, men at man skal føle at man styrer Jack når han er utenfor bilen. Det vet jeg rett og slett ikke om jeg svelger, for disse delene ser svært dirigerte ut.

Utrolig kjapt

– Need for Speed: Hot Pursuit er arkadeaktig. Need for Speed: Shift er omtrent en simulator. Vi ville finne en mellomting. Dette skal være tilgjengelig, slik at man ikke kræsjer hvert tredje sekund. Vi vil ikke simulere hvordan det er å kjøre disse bilene, men hvordan folk tror at det er å kjøre dem, forklarer produsenten videre.

Dette er for øvrig det første Need for Speed-spillet hvor man har gjenskapt ekte byer. I vårt eksempel er det storbyen Chicago som fremvises, og selv om jeg aldri har vært i Illinois-byen så ser den både detaljert og troverdig ut. I økten vår skal vi rømme fra ulike elementer, i tillegg til å kjøre om kapp med resten av vennene via «Autolog»-systemet.

Sistnevnte ble først introdusert i Need for Speed: Hot Pursuit, og er et genialt overliggende konkurransesystem hvor dine rekorder til enhver tid måles opp mot vennene dines kjøreprestasjoner. Det gjør at selv enspillerdelen blir en slags flerspillerdel, selv om du kun kjører mot datamaskinen eller alene.

I tillegg til hastigheten på de isolerte løpene så påminnes man stadig om hvor lang vei det er til New York. Man har jo tross alt svært dårlig tid. Jeg blir regelrett stressa av presentasjonen vår, og det varierer mellom å være på «oi, så kult»-viset og «dette blir rett og slett for mye»-måten. Særlig mellomsekvensene ser ordentlig ivrige ut.

Unikt på feil punkter

Likhetene med kremspillet Hot Pursuit er i det hele tatt ganske tydelige, selv om dette spillet utvikles av et helt annet studio (Skate-gjengen EA Blackbox) med en annen spillmotor og har blitt det i 2,5 år nå. Nå er det selvsagt noen svært betydelige forskjeller, slik som historiedelen og perspektivet, men de virker forholdsvis like i kjernen – dette er uformell og svært kjapp bilkjøring.

Spillet ses en hel del nærmere enn den nevnte broren, og perspektivet legger seg omtrent rundt hekken til bilen din. Dette kan nok sannsynligvis endres, men det er tydelig at de vil gi deg en intim kjøreopplevelse. Her er det krappe svinger og høy hastighet gjennom byer med mye trafikk og tette gater.

Plutselig blir vi truffet i siden, og da må hovedpersonen hive seg ut av bilen og løpe opp på et hustak i nærheten. Dette gjøres ved å følge filmklippet helt til skjermen instruerer deg til å trykke på «x» så kjapt du kan, og plutselig så både løper og hopper du. Interaktiviteten ser neglisjerbar ut, og det er vanskelig å slå seg til ro med at dette er noe som er tilfredsstillende gjennom 10-20 timer.

På sitt aller beste, som da vi veltet på trafikerte jernbanespor, virket det riktignok ganske spennende. Det stilles likevel store krav til at Black Box virker greier å snekre spennende slike sekvenser over mange timer. Jeg skal ikke fullstendig svartmale deres kapasitet til å gjennomføre dette, men det virker ikke veldig sannsynlig.

Konklusjon

EA Black Box sier selv at de vil finne en balanse mellom Shifts simulatoregenskaper og Hot Pursuits lettbente arkadestruktur, og i utgangspunktet kunne det nok ha vært en passende beskrivelse på Need for Speed: The Run. Det er før man kalkulerer med de uforståelige mellomsekvensene som skal oppta drøye ti prosent av opplevelsen.

Her har man svært turbulent og kjapp kjøring, som hyppig piskes ut i en slags filmvisning hvor du forsøkes å involveres uten videre hell. Spillet er pent og kvaliteten på mellomsekvensene ser ut til å være god, men det er et langt viktigere spørsmål hvorvidt dette faktisk er artig å spille. Skal jeg dømme ut ifra det jeg har sett så blir det sannsynligvis ikke det.

Som bilspill kan det virke som om Hot Pursuit har mer å by på i form av spenningen av å leke «politi og røver». The Run forsøker heller på å spille på følelsen av å bli jaktet på gjennom trange bygater, og det ser ikke like artig ut som å ha Onkel Blå hakk i hæl på motorveien. Så langt virker ikke spillet underholdende.

Presentasjon av Need for Speed: The Run på E3 2011.

Need for Speed: The Run kommer i salg 17. november 2011, for PC, Xbox 360, PlayStation 3 og Wii.

Kommentarer (28)

Forsiden akkurat nå

Til toppen