Sniktitt

Rage

Mystikken er borte og igjen står et veldig solid konsept.

SALT LAKE CITY (Gamer.no): I lengre tid var det vanskelig å få hodet rundt hva id Software egentlig ville med Rage. Skulle det ha fokus på bilkjøring? Hvor sentrale var rollespillelementene? Hvor åpen er spillverdenen? Var det like tradisjonelt som deres andre spill? Utviklerne nøt nok den mystiske boblen som omringet prosjektet sitt, men den måtte penetreres før eller siden.

Vi så spillet under Gamescom-konferansen for to år siden, og ble veldig imponert da. Nå har vi endelig fått sjansen til å spille det selv. Rage er kanskje ikke så nytt og grensesprengende som det virket ved første øyekast, men du verden hvor solid det ser ut.

Destruction Derby

Alt tyder på at Rage vil bli et digert spill, både i forhold til spilletid og størrelse. Det er mye å vise frem og begrenset med tid, så id gjorde nok lurt i å la oss kverne gjennom fem ulike smådemonstrasjoner som alle viste nye aspekter av spillet. Til tross for det så følte de samtidig at det var nødvendig med en halv times presentasjon før vi gjorde noe som helst. Et stort spill, altså.

Du får ikke styre disse, de er skurker. De skal du drepe med en venn.
Du får ikke styre disse, de er skurker. De skal du drepe med en venn.

Utviklerne ville blant annet belyse flerspillerfunksjonaliteten. Dette har også vært et usikkert punkt tidligere, og vi kan endelig melde om at det blir både lokal flerspiller og muligheter til å konkurrere over nettet. Uheldigvis ser det ut til at vi må spille eget, isolert innhold i denne delen av spillet.

Én modus er for eksempel «Rage Combat Rally», hvor du skal knuse vennene dine bak rattet på en rustholk. Bilene er selvsagt utstyrt med våpen, slik at det blir et hissig oppgjør om kontrollpunktene. Målet er nemlig å kjøre over ulike poster, som multipliserer poengsummen du får for å knuse de andre bilene. Hvis du greier tre på rad og så sprenger en motstander så får du tre poeng.

Vår fremvisning fant sted på en vrakplass fylt med biler og annet skrot, hvor en forfallen motorvei strakk seg over spillområdet. Det var morsomt å se hvor god jobb de har gjort med å omforme stilen fra enspillerdelen til funksjonelle flerspillerområder, uten at gameplayet blåste oss av stolen.

Kreativ historiefortelling

Den andre flerspillerdelen fokuserer på samarbeid og gleden av å dele på massakren. Navnet er «Legends of the Wasteland», og dette er i utgangspunktet en typisk lokal samarbeidsmodus. Det er likevel ikke den ordinære spillhistorien som skal pløyes gjennom. I stedet har utviklerne laget egne samarbeidsoppdrag som er ment å supplere hovedhistorien.

Disse er også skurker. Drep dem om du vil.
Disse er også skurker. Drep dem om du vil.

Oppdragene finner sted i de samme områdene som ellers, men de er sperret av i større grad, og du vil få noe enklere oppgaver. I et av disse oppdragene må du og en kamerat for eksempel desarmere en rekke bomber i byen Wellspring. Banditter har lyst til å sabotere det lokale vannmagasinet, og det går jo ikke.

Dermed har du en god grunn til å løpe galing i gatene med maskingevær i hendene, og det er jo egentlig ikke så ille. Fiendene har inntatt ulike posisjoner, og angriper deg med alt fra radiostyrte bilbomber til håndgranater. Du eller kumpanen din kommer garantert til å gå tom for helse på et punkt, og da må man løpe opp og gi personen et sjokk i ryggen før man er klar til kamp.

En artig ting med disse småoppdragene er at de skal gi deg et annet perspektiv på hendelser i hovedhistorien. I enspillerdelen kan du for eksempel høre en oppdragsgiver nevne et oppdrag to ukjente menn har utført, før du og en venn kan spille duoen selv. Dette er en artig måte å nyansere historiefortellingen på, og redder nok på mange måter en ellers platt modus.

Varierer oppskriften

Av innholdet vi selv fikk prøve var det hovedsakelig enspillerdelen som skulle til pers. id Software har alltid vært eksperter på bunnsolide skyteopplevelser, og deres tidligere spill i serier som Doom og Quake har alle hatt kreative arsenal og en skytefølelse få andre skytespillserier kan skilte med. Derfor var jeg veldig spent på hvordan Rage føyer seg inn i rekken.

Omgivelsene er intet mindre enn imponerende.
Omgivelsene er intet mindre enn imponerende.

Det er ingen hemmelighet at dette antageligvis er det største og mest kreative steget de Texas-baserte utviklerne har tatt på en stund. Kanskje noen gang. Nå har du blant annet oppdragsgivere å forholde deg til, i tillegg til ting som ulike typer ammunisjon og et inventarsystem. Det er langt ifra et rollespill, men inspirasjonen er glassklar.

Et av oppdragene mine finner sted i en gammel garasje, hvor jeg skal stjele noen bildeler for en ukjent oppdragsgiver. Essensen av oppdraget er selvsagt at jeg skal dra inn i dette komplekset og knerte alle de ekle skurkene jeg finner, noe som nødvendigvis skjer, men mer spennende er det kanskje hvordan jeg må løse små utfordringer på veien.

På et punkt møter jeg for eksempel en låst dør, og ender opp med å lete meg grønn etter en nøkkel uten hell. Etter en stund kommer jeg på å ta turen inn i inventarsystemet, hvor jeg får anledning til å kombinere noen skraprester jeg har funnet rundt omkring. De lar seg ombygge til en roterende liten sak som skjærer hull i låsen. Vips så har jeg fri bane!

En spade

Man har også andre kuriositeter, slik som de fantastiske oppdragsgiverne. Som nevnt tidligere så er stilen i dette spillet uhyre gjennomført, og dette merkes særlig godt på de ulike personlighetene man møter. Id-gjengen har gjort seg særs flid med de ulike figurene, og de detaljerte og kreative kostymene akkompagneres av fantastiske animasjoner.

De ulike figurene har masser av karakter og egenart.
De ulike figurene har masser av karakter og egenart.

I kombinasjon med spennende omgivelser, slik som den klaustrofobiske men varme underjordiske byen Subway Town, gjør det at spillet får en forunderlig og flott stemning. Post-apokalypse har på mange måter vært «flavor of the month» de siste par årene, men jeg synes ingen spill har greid å gjøre stilen så overbevisende som Rage.

Det er også en nødvendighet, for spillet virker nok mye dypere ved første øyekast enn hva det er i praksis. Dette er et skytespill, og brorparten av tiden tilbringes med et gevær i hendene og et hode i siktet. Id gjør fortsatt en fantastisk innsats med skytefølelsen, hvert våpen føles som å dra opp en villørret og har masser av sjel, men ikke forvent noe annet enn et velkrydret skytespill.

Du har riktignok spennende variasjoner over den gamle oppskriften, slik som muligheten til å bruke artige verktøy. Håndgranater, mekaniske edderkopper med maskingevær og radiostyrte bilbomber er for eksempel noen av de kreative verktøyene du får til disposisjon. Men fortsatt – dette er et skytespill.

Variert opplevelse

En rekke morsomme øyeblikk byr spillet likevel på. Ta for eksempel det bisarre realityprogrammet «Mutant Bash TV», hvor du skal drepe en horde av mutanter for TV-underholdning. De morbide tivoliaktige omgivelsene får god hjelp av urovekkende sirkusmusikk til å skape en gyselig men morsom stemning.

Mutant Bash TV er passe sadistisk.
Mutant Bash TV er passe sadistisk.

Jeg vet også å sette pris på hvordan man møter fiender med vidt forskjellige styrker. Det er mange som vil drepe en i Rage, og du må lære deg å vite hvordan de ulike fiendene oppfører seg. Noen har en hang til å storme deg med en machete i hånda, andre har plasmaskjold som må penetreres før du kan etterlate bly i magesekken deres.

Opplevelsen krydes også med ulike sluttbosser, som spenner fra å være av cirka samme størrelse som de vanlige fiendene til å være store som bolighus. Det krever selvsagt at du benytter litt større hjelpemidler også, og det kan være greit å ha noen skuldermonterte raketter klare til å avfyre mot trynet til de verste skurkene.

Noen ganger får du også sjansen til å bruke disse verktøyene for å løse delmål. Et av oppdragene vi spilte tok oss inn i et industrikompleks, hvor massive ståldører holdte oss unna målet vårt. Ved å bruke disse radiostyrte bilbomene kan man farte gjennom luftekanaler og sprenge generatorer, som igjen nødåpner dørene. Dette gjør underverker for variasjonen.

Konklusjon

Jeg tror id bevisst har spilt på uvissheten i promoteringen av Rage. Bilelementene ser for eksempel ut til å være sterkt overdrevet, og er krydder til det som i bunn og grunn er en skytespillopplevelse. Det er kanskje like greit, for den bilkjøringen vi har tatt del i føltes noe malplassert og påklistret for å støtte opp om «Mad Max»-inspirasjonen.

Dette er sannsynligvis det minst «id Software-aktige» spillet vi har sett fra superveteranene, uten at de har mistet helt kontakt med røttene. Det fungerer feiende flott som skytespill, og har samtidig løsing av smågåter og fantastiske rollefigurer som avbrekk fra det å drepe mennesker med skytevåpen. Det fungerer godt.

Jeg har ingen tro på at Rage blåser markedet tilbake og blir et nytt Doom eller Quake, det skal tross alt godt gjøres. Mye tyder likevel på at dette kan bli et formidabelt skytespill om man går inn i det med et åpent sinn og er bevisst på at dette i bunn og grunn vil være et dypt skytespill i en svært gjennomført setting.

Vi så spillet på et arrangement i Salt Lake City, USA. Turen dit og oppholdet ble betalt av utvikler Bethesda Softworks.

Kommentarer (23)

Forsiden akkurat nå

Til toppen