Sniktitt Red Dead Redemption (flerspiller)

Vi har prøvekjørt flerspillerdelen

Hva hadde vel Ville Vesten vært uten muligheten til å plaffe ned vennene dine?

LONDON (Gamer.no): Under vårt nylige besøk hos bautaene Rockstar var det ikke bare rollen som ensom ulv som ble utprøvd. Dag to av oppholdet vårt ble nemlig egenhendig dedikert til å snøre fast saltaskene, stramme pistolbeltet og traske ut i ørkenen for å se hvem som var den røffeste kugutten. Flerspillerdelen stod nemlig for tur, og skulle by på en særs fornøyelig opplevelse.

Her har visst gutta havnet i et bakhold.
Her har visst gutta havnet i et bakhold.

Et uskrevet blad

Da vi satte oss ned i et i overkant hett og bekmørkt møterom med lovnader om å få ri sammen ned i solnedgangen, så var det et saftig antall rådville ansikter å spore. Flerspillermulighetene til Red Dead Redemption har vært et uskrevet blad opp til dette punktet, og med tanke på hvordan andre utviklere av western-spill har løst flerspillerdelene sine så er det ingen hemmelighet at det hersket en viss skepsis også.

For faktum er at sandkasseformatet er tilnærmet rykende ferskt hva western-spill angår, hvis man ikke regner med GUNs halvhjertede forsøk. Når basispremisset for Red Dead Redemptions magi da er at man skal kunne flakse rundt i åpne landskap, stilles det også krav til at det integreres på sømmelig vis i flerspillerdelen. For vi husker vel alle hvor vemodig det var å flakse gjennom spill etter spill i GTA-serien uten muligheten til å avskjære kompisen i et veikryss og plante noen kuler i hjulene hans.

Da vi, en bande av spilljournalister og PR-ansatte på til sammen tolv mann, omsider fikk sette oss ned med spillet, viste det seg at samlingsstedet vårt var midt i ørkenen. Mine første tanker var at dette var en småharry og unødvendig krevende lobby for å samle spillere før kamp, men det ble kjapt åpenbart at det gjemte seg mye mer bak fasaden. Her har man nemlig hele det originale spillområdet fra enspillerdelen til disposisjon.

I full galopp mot grønnere beitemark.
I full galopp mot grønnere beitemark.

Vandre fritt i villmarka

Den delen av spillet vi skulle utfolde oss i denne gangen var den meksikanske ørkenen, og før vi gjorde noe halvveis fornuftig fikk vi en liten halvtime å slå oss løs på. Med et rikt arsenal tilgjengelig fra første sekund tok det ikke lang tid før det brøt ut heftig krig hvor ingen, uavhengig av fraksjon, var trygg. Og som man har lært seg å forvente av skytespill, tok det ikke lang tid før noen fant de mest lukrative og utspekulerte åsene å ligge på med skarpskytterbørsa.

Da vi omsider hadde sprellet fra oss ble det tid for å se hva denne ødemarka kunne by på, og vi plystret på hver vår gamp og fulgte kompasset mot en bandittleir. Det er dessverre ikke slik at man kan gjøre oppdrag fra hovedhistorien i denne flerspillermodusen, men det er heldigvis nok av andre ting å slå ihjel tiden med. Blant disse er vel kanskje de morsomste situasjonene man skaper selv, med verdenen som et bakteppe for ens egne, personlige rollespill. Men også ting som jakt og å raide disse bandittleirene er ting man kan kose seg med.

Når man først ankommer en slik leir er det massemord som er det overordnede målet, og det blir stor stemning av å stå side om side med elleve andre karer og skape kaos i andres hjem. Kulene flyr rundt hodet ditt, kanskje får du deg også en og annen salve fra en venn i låret, men det er ustyrtelig morsomt.

Det knives om verdiene i modusen Gold Rush.
Det knives om verdiene i modusen Gold Rush.

Det er vanskelig å gi noen god evaluering av denne frimodusen uten å investere et solid antall timer i den, og vi hadde andre ting på tapeten.

En ting verdt å nevne før vi fortsetter: Frimodusen og de mer låste spillmodusene har to ulike rangeringssystem. Man får penger for å utføre oppgaver, drepe fienden og slike ting, og disse brukes igjen på nye antrekk, våpen og slikt. Dette åpner også opp nye erfaringsnivå, som viser motstanderen hvor garva du er. Det er jo ikke et flerspillerskytespill uten slike skrytegrafer!

Intense skuddvekslinger

For i tillegg til denne åpne spillmodusen byr Red Dead Redemption også på en rekke mer klassiske flerspillermoduser, hvor varianter av typiske moduser som for eksempel «deathmatch» selvsagt er med. Men før man kan gjøre noe som helst så må man ta del i en klassisk western-duell i stor skala, hvor man enten skal eliminere motstanderlaget eller stå igjen som sistemann.

Når dette er overstått begynner kampen direkte, og vinneren av oppgjørene vinner egentlig ikke mye annet enn heder, ære og retten til å gni nederlaget inn i trynet på de man spiller med. Men er ikke det egentlig mer enn nok?

Som dere ser øverst i bildet så finnes det en meksikaner-kanon. Neida.
Som dere ser øverst i bildet så finnes det en meksikaner-kanon. Neida.

Vi fikk prøve en rekke heftige spillmoduser og -brett i løpet av den intensive økten vår, og det ser ut til at dette spillet kan by på en særs heftig opplevelse med venner med tiden. En av de mest spennende variantene av spillet var en modus kalt «Gold Rush», som går ut på at gullsekker plasseres rundt omkring på spillbrettene. Disse skal igjen plukkes opp og returneres til ulike kister som er plassert i ulike deler av brettet. Knivingen etter posene ble etter hvert ekstremt intenst, og tunge sukk bredte seg over rommet i de øyeblikkene hvor en spiller var nær kista med den siste gullposen sin.

Denne, og de mer typiske «drep alle du ser»-modusenene, foregikk alle på forholdsvis trange spillområder hvor viktigheten bestod av å rulle mye og utnytte topografien til ens fordel. Det å være i midten av hele smørja poengterte de feiende flotte effektene av skuddvekslingene, med intense lyder og en flott illusjon av at det faktisk er du som avfyrer en seksløper.

Og det stopper ikke der.

Digre spillområder

Den modusen jeg satte aller mest pris på var en alternativ vri på den typiske «fang flagget»-modusen, hvor hvert lag har en base på hver side av brettet. I stedet for et flagg har man nå gullsekker som det endelige målet, og disse må hentes fra fiendens base og returneres til ens egen.

Det er mange spennende figurer å velge mellom.
Det er mange spennende figurer å velge mellom.

Her var det digre områder med flere alternative stier som stod for tur, og det ble stilt større krav til nyttig verktøybruk. Hester spiller selvsagt en stor rolle her, men mindre man ønsker å snike seg frem så stille og diskret som mulig. Et verktøy med større underholdningsfaktor var den gedigne kanonen som var sentralt plassert på brettet vi spilte. Dermed dekket den også den raskeste veien mellom de to basene, og å erobre den ble et viktig taktisk stikk.

Siden hestene er tilbake i denne modusen er den også et fantastisk utstillingsvindu for de fortreffelige kampene fra hesteryggen, og det er noe veldig spesielt med å ri i formasjon over knusktørre ørkenlandskap for så å bli overumplet og tvunget ut i en heftig skuddveksling to meter over bakken.

Som alltid er det å velge riktig våpen til enhver tid minst like viktig som hvor god du faktisk er, og det er morsomt å se hvor mye fleksibilitet dette spillet hele tiden gir deg. Er du ikke av den mest treffsikre typen så er det ingenting i veien for å at du kan legge deg ned og forsvare basen, og en person som velger å treffe motstanderen er minst like viktig som den mer pragmatiske fyren som velger å alltid jakte etter motstanderens gullsekk. Det er tydelig at Rockstar har lært av sine feil med det jeg mener var en halvlunken flerspillerdel i GTA IV, og dette spillet er i besittelse av et fantastisk potensiale både alene og med andre spillere.

Kjemping fra hesteryggen er en sentral del av dette spillet, også i flerspillermodus.
Kjemping fra hesteryggen er en sentral del av dette spillet, også i flerspillermodus.

Konklusjon

Etter to intensive dager i Ville Vesten og masse tid med stikka mellom hendene har jeg fått et godt utgangspunkt til å synse om denne svært spennende tittelen, og det er ingen hemmelighet at jeg er svært begeistret over det jeg har fått prøve.

Med en kombinasjon av det beste av begge verdener, skytespillenes trange skuddvekslinger og sandkassespillenes utfyllende områder og fleksibilitet, ser det ut til at Red Dead Redemption treffer blink med flerspillerdelen sin. Det er en anelse ergerlig at vi ikke fikk mer tid med frimodusen, siden den kanskje er den mest nyskapende og spennende av flerspillermodusene i dette spillet, men mye tyder på at også den oppfyller forventningene og vel så det.

Men TV-spill er omfattende saker, særlig i sandkassesjangeren, og brorparten av innholdet i dette spillet forblir usett enn så lenge. Det er ingen hemmelighet at Rockstar er på vei mot noe veldig unikt og spennende med dette spillet, nå gjenstår det bare å se om det bunnsolide innholdet vi har fått prøve holder koken hele veien.

Her er en video som viser frimodusen i flerspiller:

Klarer ikke laste video

Red Dead Redemption kommer i salg 21. mai, for Xbox 360 og PlayStation 3.

Kommentarer (26)

Forsiden akkurat nå

Til toppen