Sniktitt Split Second

Mer hurtig racing

Hissige biler, gigantiske eksplosjoner og sabotasje. Nam.

BRIGHTON (Gamer.no): Det sies gjerne at det ikke er lett å være kar, men jeg vet ikke helt. Vi med XY-kromosomer er vel ikke kjent for å være de mest kompliserte skapningene der ute, og setter du lekre eksplosjoner, heseblesende bilkniving og et banalt reality-konsept foran meg så er jeg klar for en helaften. Jeg er tydeligvis ikke alene, for nå er Pure-utvikler Black Rock Studios godt på vei med et nytt racing-spill, og det er på mange måter bilspillenes versjon av Rambo.

Noen ganger er det like greit at det appelleres til det simple i oss.

Pang, pang, pang!

Det var et overfylt konferanserom på et hotell som var lekegrinda hvor jeg først skulle få oppleve Split Second. Jeg hadde på forhånd noen vage inntrykk av et grensesnittløst, lettbent bilspill med en drøss med eksplosjoner og sånt, og var egentlig ikke helt klar over hva jeg kunne forvente. Det første jeg så da jeg entret dette klamme rommet, fylt til randen med journalister av ulike nasjonaliteter, var en diger eksplosjon. Og det er egentlig essensen av dette spillet.

Pang.
Pang.

For Split Second er hissig, la det være avklart først som sist. Her er det for det meste full peis på gasspedalen rundt ikke altfor kompliserte baner som står på dagsordenen, akkompagnert av digre eksplosjoner og et stadig jag etter å ødelegge mest mulig for motstanderne. Omgivelsene er erkesexy, bilene er rå og knivingen er konstant. Dette er litt som å kjøre bilbane med strategisk utplasserte kinaputter, og det fungerer for all del.

Selve kjernen av dette spillet, utover den grunnleggende bilkjøringen selvsagt, er nemlig en såkalt powerplay-måler. Denne fylles opp ved at du utfører stunts, legger bilen bred i svingene og jevnt over tyner bilen til det ytterste. Måleren har tre nivåer, og forskjellen på de er hvor digre hendelser du kan aktivere. «Powerplays» er nemlig fastsatte hendelser du selv aktiverer rundt omkring på de ulike banene, som markeres ved en diger blinkende dialog så kjapt du har mulighet til å aktivere en.

Et eksempel på en slik hendelse er hvordan man påvirker et skip på et av brettene vi spilte. I utgangspunktet skal du kjøre gjennom dette digre landsatte skipet, men ved å bruke «powerplay» kan du endre ruten basert på hvor mye du har fylt opp måleren. Nivå tre, for eksempel, blåser like greit hele skipet i stykker slik at du må kjøre gjennom et ildhav med konkurrentene på slep. Timer du denne eksplosjonen riktig slipper du derimot å tenke på de på en liten stund, da bilene deres totalvrakes og de blir satt tilbake med et betydelig antall sekunder.

Alle «powerplays» er selvsagt ikke like spektakulære som den nevnte, og de brukes for det meste til å åpne snarveier eller aktivere ulike deler av omgivelsene som vraker enkeltbiler om timet riktig. Felles for de alle er likevel det at de surrer opp et salig kaos. Split Second er et spill for de med spisse albuer, og det legges ikke skjul på det.

Pang!
Pang!

Hyperrealistisk

Karene fra Black Rock Studios brukte mye tid på å forklare oss kjerneverdiene til dette spillet. Hele konseptet er for eksempel tuftet på noe de kaller hyperrealisme, som er noe de beskriver som Hollywoods svar på realisme. Dette er ikke hvordan ting ser ut i virkeligheten, men hvordan folk tror at de ser ut. I stedet for en moderat eksplosjon når en bil totalvrakes velger de å pumpe ut tre gigantiske. Det ser ikke feil ut, snarere tvert imot – det ser veldig, veldig rett ut.

Det betyr likevel ikke at dette spillet er en total arkaderacer. Bilene oppfører seg riktignok ikke som tilsvarende biler fra virkeligheten, men utviklerne har valgt å legge seg på et sted midt imellom realisme og fiksjon. Misforstå på ingen som helst måte det som at dette halvveis er en simulator, for lengre bort fra den sjangeren kommer du knapt. Det betyr snarere at det du ser har en viss rot i virkeligheten til enhver tid, bare ganget med ti og krydret med bensin.

På lydsiden har de for eksempel valgt å bruke en teknikk ingen andre bilspillutviklere de bekjent har brukt før de. I stedet for å ta opp lyden av en ekte sportsbilmotor ved for eksempel 2000 omdreininger, 4000 omdreininger og 6000 omdreininger og knytte disse til de i spillet har de nemlig valgt noe helt nytt.

PANG!
PANG!

Ved hjelp av en egenutviklet metode tar de opp tusenvis av fragmenter av en bil som akselerer. Disse putter de inn i et eget program som lar de behandle motoren som om de sitter på gasspedalen selv. Dermed kan de blande ulike bilmotorer og finjustere motorlyden i større grad enn hva man har sett tidligere, og det merkes godt på lydbildet.

Lydbildet er nemlig i likhet med resten av spillet fryktelig intenst og oppe i trynet ditt til enhver tid, men heldigvis er det med den herlige malingen av en illsint motor og den pirrende knitringen fra eksplosjoner. Lydeffektene vi har bevitnet har vært knallgode, og det er ingen tvil om at dette er et punkt de har jobbet hardt med. Det betyr mye i en sjanger hvor stemningen på de fleste måter settes gjennom lydkulissene.

Veldig lekkert

Rent estetisk er Split Second der oppe med de aller peneste bilspillene. Omgivelsene er glassklart modellert, bilene ser regelrett rå ut og det er en stilmessig enkelhet i dette spillet som setter til sides alle distraksjoner og lar deg konsentrere deg 100% om å ødelegge moroa for andre.

Det største tegnet på denne simplisiteten er grensesnittet, som bare såvidt er til stede. Her finner du ingen speedometer, kart, rundetid eller andre tulleting. I stedet har de valgt å samle den viktigste informasjonen i en slags hologramaktig klynge lokalisert over bakfangeren din. Her får du kun se det et konkurranselystent råskinn måtte trenge, noe som begrenser seg til rundenummer, løpsplassering og «powerplay»-måleren. Det høres kanskje litt stusselig ut, men det ser fryktelig bra ut og gir deg mye veltrengt boltrerom til å nyte de flotte omgivelsene og holde deg på veien.

Veldig sexy saker.
Veldig sexy saker.

Med tanke på den pyrotekniske naturen dette spillet har er det selvsagt lagt mye vekt på omgivelsene og hvordan de gjøres til pinneved gjennom enkle knappetrykk, og effektene skuffer på ingen måte. Eksplosjonene ser ut som noe fra en altfor dyr Hollywood-produksjon, fragmenter av hva som måtte befinne seg i episenteret skytes overalt og utviklerne har vært snille nok til å la oss se disse nydelige sekvensene i sakte film. Det er det lett å bli hekta på.

Totalt loves vi fem radikalt ulike lokasjoner med en god håndfull løp hver, men vi fikk kun se to av de under vår presentasjon – et bybrett og det nevnte havnebrettet med båten. Begge er svært uforutsigbare og hurtige, godt hjulpet av det faktum at brennende busser og eksplosjonsfragmenter fyker rundt overalt, og man finner flere nyanser for hver gang man tar en ny tur gjennom.

Enkelt rammeverk

I hovedmodusen til enspillerdelen inntar du rollen som en racersjåfør i et fiktiv realityprogram. Vi fikk ingen videre detaljer om hvordan dette programmet er utformet utover at det totalt skal være 72 løp delt opp over 24 episoder, og at historien egentlig ikke er særlig viktig. Mer hadde vi egentlig ikke forventet, men de skal ha all ære for å faktisk ha orket å snekre sammen noen historiekulisser med tanke på hvor lite relevanse det har for gameplayet i sin helhet.

For det er selvsagt ikke enspillerdelen som er nøkkelordet her, i likhet med de fleste bilspill, og selv om den er instrumental i låse opp nye ting så er det flerspillerdelen som står frem som kjernespillet. Vi loves både lokal og internettbasert flerspiller, og enten du velger å fise av gårde mot en raring i Skottland eller bestekompisen din så loves det at spillet skal ha like mye moro å by på.

Jaggu var det ikke flere eksplosjoner. (Pang!!!)
Jaggu var det ikke flere eksplosjoner. (Pang!!!)

Det finnes selvsagt ulike spillmoduser å pløye gjennom, både alene og med andre, men hvordan disse blir er foreløpig ikke avslørt. Vi fikk derimot en bitteliten sniktitt på en av de som skal være med, en halvsnodig modus som foreløpig heter «Nemesis». Her skal du kjøre på en forholdsvis kort og rund bane og forsøke å ta igjen tankbiler. Hver gang du greier å passere en slik bil så får du ekstra sekunder på klokka, før du igjen må frese fremover så godt du kan.

For å gjøre kjøringen vanskeligere slipper tankbilene ut brennende tønner som ødelegger bilen din om du treffes av mange nok. Som om det ikke er kjipt nok så må du selvsagt også knive mot en rekke datastyrte motstanderen i hver sin sportsspill som søker å presse deg av veien og nå tankbilen først. Denne modusen var på et veldig tidlig stadie da vi fikk se den, med mange stedfortredermodeller og ganske diffust gameplay, så det gjenstår å se hvor interessant den blir ved utgivelse. Det vi så virket i hvert fall som temmelig ensformige og stusselige greier.

Konklusjon

Tar man seg tid nok til å grave i dungen så skorter det ikke akkurat på racingspill, men de virkelig gode ser man ikke mange av hvert år. Jeg har selvsagt sett for lite av Split Second til å kunne kalle det noen stortittel eller ikke, men det jeg har sett virker veldig spennende. Løpene er hurtige og hektiske, utseendemessig er det sannsynligvis et av de vakreste bilspillene jeg har sett og systemet for å påvirke omgivelsene er både kreativt og funksjonelt.

Lurte deg, ingen eksplosjon her. Men fortsatt stilig.
Lurte deg, ingen eksplosjon her. Men fortsatt stilig.

Løpenes utfall avgjøres for det meste av hvem som er flinkest til å ødelegge for resten, og det er noe man kjapt venner seg til. Om noe føles det befriende å vite at man fortsatt kan vinne om man kjører ut i en sving, og hvem i alle dager liker vel ikke å se kompisens bil bli blåst til Helgeland fordi du like greit bekket en byggekran over ham?

Det største spørsmålet ved Split Second gjenstår likevel ubesvart – hvor morsomt kommer det til å være å kjøre rundt disse banene når man har sett alle de fastsatte hendelsene og prøvd de ulike snarveiene? Det vi fikk presentert var bunnsolid og veldig spennende, men det skal ikke mange timene til før man har sett det meste en bane har å by på i forhold til «powerplays». Da er det viktig at et godt gjennomarbeidet kjøresystem og spennende spillmoduser er fundamentet, slik at man kan kose seg med det etter at gimmicken har kjølnet også.

Vi fikk ikke nok tid med stikkene mellom hendene til å si noe om akkurat den saken, men om Split Second fortsetter i samme spor som det vi har opplevd, kan det meget vel være en av 2010s mest spennende racingtitler.

Kommentarer (15)

Forsiden akkurat nå

Til toppen