Sniktitt The Witcher 2: Assassins of Kings

Monsterjakt blir sjeldent kjedelig

Den østeuropeiske rollespillperlen har fått en lillebror som viser spennende takter.

BARCELONA (Gamer.no): Det er ikke hver dag en rykende fersk rollespillserie kommer ramlende og tar noen av selv de mest innbitte skeptikerne med storm. Og når det først skjer så er det kanskje ikke, uansett hvor fordomsfullt det møtte høres ut, Polen som er den heteste kandidaten til å fostre en slik sak. Men slik ble det da CD Projekts Red Studio-avdeling valgte å lisensiere BioWares Aurora-spillmotor og benyttet den til å spillmatisere Andrzej Sapkowskis særs populære bokserie The Witcher.

Den nye medhjelperen Vernon Roche er en topptrent spesialsoldat med mange triks i ermet.
Den nye medhjelperen Vernon Roche er en topptrent spesialsoldat med mange triks i ermet.

Det har gått tre år siden den gang, og den polske utvikleren har kommet godt på vei med en oppfølger til rollespillet som solgte nærmest to millioner eksemplarer. Vi har tatt en tidlig titt, og mye tyder på at gutta i øst har tatt jobben med å forbedre eneren ytterst seriøst.

Trøbbel fra første sekund

Det hele skytes i gang med med at seriens helt, den hvithårede supermonsterjegeren Geralt, ankommer et dystert landskap i båt og jobber seg inn mot byen Flotsam. Omgivelsene blir gradvis mer gjestmilde, helt til man kommer over en spilloppmaker av rang sittende på en grein. Denne ugagnskråka er alven Iorverth, som sverger død og fordervelse over menneskeheten. I denne mellomsekvensen får vi vite at forholdet mellom alver og mennesker ikke er superbra, og at Geralt og hans to følgesvenner er særs lite velkomne i disse trakter.

De to kumpanene er for øvrig den snertne magikersnella Triss fra det første spillet og en ny spesialsoldat kalt Vernon Roche. Men nok om det, det hele eskalerer nødvendigvis til en konflikt og det viser seg at den ufyselige alven har et bakholdsangrep på lur. Gruppa til hovedpersonen greier nødvendigvis å verge seg fra den verste faren, hovedsakelig ved hjelp av Triss som maner frem et vernende magisk skjold.

Mellomsekvensene ser veldig bra ut, og særlig figurenes ansikter er overraskende realistiske.
Mellomsekvensene ser veldig bra ut, og særlig figurenes ansikter er overraskende realistiske.

Deretter skal hoder kløyves og banneord utveksles, og det hele gjøres med sakte, men sikker fremgang ettersom man må oppholde seg i magikerens aura for å vernes mot innkommende pil og bue-angrep. Avansementet leder likevel frem, og etter en stund greier man å jage bort de ufyselige minifolkene og komme seg inn i byen.

Nytt kampsystem

I den nevnte sekvensen ble vi også fremvist det nye kampsystemet, som er kraftig overhalet fra eneren. Førsteinntrykket er at det er langt mer flytende, noe spillprodusent Tomas Gop, som avholdte presentasjonen, kunne bekrefte:

– Vi har gjort en rekke forandringer på kampsystemet, blant annet i forhold til nye kombinasjonsangrep, kampstillinger og måten medhjelperne dine fungerer på. Du vil nå blant annet kunne gi enkle instruksjoner til kompanjongene dine, men vi har valgt å holde den absolutte styringen automatisert. Mange satte pris på The Witcher for den gode historien, og vi har ikke tenkt å la et tungt kampsystem stå i veien for historien, selv om det nye systemet nok er avansert nok til å tilfredsstille de som synes slåssingen er morsomst.

En av hemmelighetene bak den nye flyten er et system for å utføre lenkeangrep, slik at Geralt kan danse en nydelig krigsdans med smidige angrep om du angriper flere fiender samtidig. Dette også uten den nitidige timingen som preget eneren, og den sørpete kampflyten den kunne resultere i.

Det nye kampsystemet er spennende, og byr på en kombinasjon av magi og nærkampsangrep.
Det nye kampsystemet er spennende, og byr på en kombinasjon av magi og nærkampsangrep.

Når du nå finner lik så vil du for øvrig slippe å ransake hvert eneste ett for gjenstander, kun for å oppdage at det er tomt. Nå har man nemlig en umiddelbar visning av hvorvidt gjenglevninger inneholder gjenstander eller ikke, noe som kan hjelpe til med å strømlinjeforme spillflyten. Like viktig er det kanskje å få med at spillet er akkurat like blodig som forgjengeren, og at eksplosjoner av gørr hører med når man kjører en sverdtornado gjennom en bande med intetanende alver.

Og når man først er ferdig med å slåss og skal traversere de nye spillsonene, som loves å være langt åpnere og mindre lineære enn de i forgjengeren, er det også mye nytt å se. Denne gangen har utviklerne snekret sammen en helt ny og egen spillmotor for det hele, og den gjør definitivt ikke skam på seriens rykte. Omgivelsene er kanskje ikke helt der oppe i den tidlige utgaven vi får se, men de er likefullt pene og stemningsfulle.

Nytt er også at man kan utforske topografien i sonene. Man har nå ulike platåer og fordypninger som må bestiges av Geralt og gjengen hans, og disse skal visstnok være relevante både for å komme seg frem i hovedshistorien og som gjemmesteder for ulikt snacks. Et eksempel på en slik løsning kan være å måtte finne en skjult stige i midten av en jungel som tar en opp til en godt bortgjemt skattekiste.

Historie med konsekvenser

Vel framme i byen viser det seg at to av Geralts gamle venner, dvergen Zoltan og den i overkant hyperaktive Dandelion har blitt tatt til fange og dømt til døden for horeri. Faktisk kommer man så pinlig tidsnok at de akkurat skal til å henges i offentlig skue. Her får man første smak på det nye dialogsystemet, som skal la en ta moralske valg med konsekvenser uten at man må ta dypdykk i et edderkoppnett av dialogvalg.

Ingen helt kan stå pal og se på at vennene sine henrettes.
Ingen helt kan stå pal og se på at vennene sine henrettes.

I vårt tilfelle begynte det med at man enten kunne storme rett opp til bøddelen og talsmannen med sverdene hevet eller forhøre seg med folkemengden rundt om deres mening. Vi fikk tak i en kar og den prostituerte venninnen hans, og de var av naturlige grunner av den oppfatningen at horeri var en kjempeting. Folk rundt begynte å hive seg med, og vips så var et lite opprørt skapt. De ansvarlige svarte med å henrette et par karer som heldigvis ikke var våre bekjente før vi ble nødt til å likvidere de foran alle de oppmøtte.

Etter en stund kommer fyren ansvarlig for hele bruduljen frem og forklarer trivialiteten av en liten offentlig henrettelse i en bitteliten landsby ingen bryr seg om uansett. Etter mye om og fram, hvor mannen anerkjenner Geralts posisjon og ikke minst hans talegaver, får vi våre to venner løslatt. Vi får også nyss i at et gedigent monster har slått leir i utkanten av byen, noe som definitivt burde by på et eventyr for en monsterjeger som vår hovedperson.

Videre fulgte en tur gjennom skogen til noen alviske ruiner, hvor det selvsagt ble en liten fremvisning av disse «voksenelementene» som angivelig har et eller annet å tilføre opplevelsen. Etter en rimelig harry replikkutveksling bestemmer Triss og Geralt seg for å ta et bad, hvorpå førstnevnte velger å trylle av seg det meste av klær og traske ned i en diger alvestamp. Litt klining og slik skal til å tilta når de blir hoiet av gårde av en følgesvenn, og dermed ser det ut til at vi må vente før vi får se akkurat hva disse scenene skal by på.

Intens monsterjakt

Dermed nærmer vi oss ferden (og presentasjonens) ende, der vi omsider trasker inn i et skogholt hvor en diger tentakkeleksplosjon av et beist står og lager uro. Og med diger så mener jeg at denne skapningen etter all sannsynlighet skapte dette skogsholtet med det gedigne skroget sitt, og et slikt uromoment kan vi jo ikke ha noe av.

Stemningsfulle omgivelser hører selvsagt med.
Stemningsfulle omgivelser hører selvsagt med.

Av den grunn følger en lang kamp med en rekke ulike interessante faser. Først blir Gerald nok til å bruke et fellelignende spesialangrep for å fryse tentaklene en etter en, dette samtidig som han må rulle unna angrepene til dette kreket, før han resolutt hakker av tentaklene med sverdet sitt. Da begynner dette beistet å lage et sabla leven, før det eksponerer en eller annen kroppsdel som ser påfallende lik en bro ut.

Da er det jo egentlig ingen annen utvei enn å klatre oppå denne og rir den samtidig som man fyrer løs med alskens angrep. Det hadde vært fryktelig teit av meg å avsløre absolutt alt som skjer her, men jeg kan si så mye som at monsteret opplever en særs ufin nedtur til syvende og sist og at historien ikke ender med at Geralt dør allerede i første kapittel.

Disse gigantiske sluttbosskampene loves vi minst én av i hvert kapittel, og holder alle like høy kvalitet som den vi har sett så er det ingen tvil om at dette kan bli et særs kjærkomment tilskudd. Og i likhet med forgjengeren så vil The Witcher 2 inneholde fem kapitler samt en prolog og en epilog, men fordi mye av spillet har blitt strømlinjeformet og mange av de typiske «frakt objekt x til plass y»-oppdragene har blitt fjernet så kan man regne med en litt kortere, men mer givende opplevelse.

Konklusjon

I en tid hvor datarollespillene ikke akkurat får det kommersielle spillmarkedet til å flomme over er det nesten slik at man aksepterer enhver reddende engel, men CD Projekts kommende storspill har mange funksjoner som gjør forgjengeren stolt. Kampsystemet har fått en overhaling, nye sluttboss-sekvenser byr på virkelig episke slag, konsekvenser skal spille en større rolle og det hele loves en rimelig åpen struktur.

Det er likevel historien med bakgrunn i den omfattende litteraturen til Andrzej Sapkowski som nok er det aller mest spennende aspektet her, og den er det særs vanskelig å få et grep om i så små munnfuller som dette. Tiden vil vise om denne delen av spillet lever opp til forventningene, fundamentet virker i hvert fall å være solid også denne gangen.

The Witcher 2 forventes ute første kvartal 2011. Utviklerne insisterer på at en konsollversjon er mulig, uten at de kommer med lovnader om en konsollutgivelse.

Kommentarer (13)

Forsiden akkurat nå

Til toppen