Sniktitt

Transformers: Dark of the Moon

Kan robotene levere en av sommerens mest engasjerende flerspillerdeler?

LONDON (Gamer.no): Det er stille. Jeg beveger meg sakte gjennom gatene med våpenet ladet på leting etter fienden. Skrittene mine skaper dype spor i asfalten – jeg er stor og tung robot, på størrelse med flere av sementbygningene som omkranser meg.

Med ett ser jeg noe bevege seg like bak hjørnet på en av sementbygningene bak til venstre for meg. Jeg prøver å snu meg, men er ikke rask nok, og plutselig har den massive og smiidige robotfienden rukket å avfyre flere skuddsalver. Det er vondt, jeg mister energi, og i ett lite øyeblikk kan det virke som om alt er tapt. Men med ett raskt knappetrykk omformer jeg meg til en glinsende og lynrask sportsbil, og jeg suser avgårde forbi fienden og videre bak nærmeste hjørne for å komme meg i sikkerhet. Så transformerer jeg tilbake til robot-formen min og lader opp litt skjoldenergi – jeg er klar for en omkamp.

Klassisk Team Deathmatch

Slike situasjoner opplevde jeg gang på gang da jeg var og testet flerspillerdelen i filmlisensspillet Transformers: Dark of the Moon. Spillet kommer ut i tandem med den massive sommerfilmen med samme navn, og blir utviklet av High Moon Studios.

Kamp til døden – Autobots mot Decepticon.
Kamp til døden – Autobots mot Decepticon.

La meg først få innrømme en ting; Transformers har aldri vært helt min greie. Der de andre snørrungene lekte med de formbare robotfigurene i barnehagen var jeg mer opptatt av Batman og Spider-Man. Med det sagt er det selvfølgelig ikke nok for meg om spillet kun hadde slengt Optimus Prime og Megatron sammen og kalt det Transformers: Blæh of the blah – jeg må først og fremst ha et underholdende spill å spille.

Jeg fikk kun prøve den klassiske Team Deathmatch-modusen, og derfor fokuserer jeg kun på den i denne sniktitten. Flerspillerdelen utspiller seg i tredjeperson og hver spiller styrer hver sin robot på hvert sitt lag.

Fire ulike klasser

Du kan velge mellom fire forskjellige klasser som alle har unike egenskaper og finesser å mestre. Den første klassen, «Scout», fokuserer mest på mobilitet med lette våpen, og kan omforme seg til en lynkjapp sportsbil. Klassen føltes lett å styre, og egner seg antageligvis for de som liker å utmanøvrere fienden med å stadig være i bevegelse.

«Warrior»-klassen er den store og tunge klassen som bruker kraftigst skyts, men som samtidig er mye tregere å kontrollere. Denne klassen kan omforme seg til en dødelig liten stridsvogn som tåler mye samtidig som den skyter dødelige salver. Kraft er nøkkelordet for klassen, som egner seg mest for de som liker å pløye gjennom fiendene med rå muskelkraft.

Ikke akkurat en kar du vil være på feil side av.
Ikke akkurat en kar du vil være på feil side av.

Om du heller vil holde deg litt på avstand i kampene er «Hunter»-klassen optimal. Med sitt langdistansevåpen, og med evnen til å omforme seg til et lite jagerfly, byr klassen på et mer taktisk overblikk som egner seg best for kløktige spillere, slik som undertegnede.

Den siste klassen, «Commander», fungerer som en slags mellomting mellom alle de overnevnte, samtidig som den kan bistå med hjelpende egenskaper for resten av laget. Klassen kan omforme seg til en halv-tung, halv-lett lastebil.

Spillets flerspillerdel føles veldig ut som en videreføring og finpussing av utvikleren High Moon Studios forrige spill, fjorårets Transformers: War for Cybertron. Inspirasjonene er utallige – alt fra Team Fortress 2 og Unreal Tournment til Call of Duty og Tribes 2 kan sies å ha påvirke designet, og det er tydelig at utvikleren har gjort hjemmeleksa si.

Det er moro å suse rundt på de middels store brettene, men det merkes at i dette spillet er dette en spillmodus hvor man tjener mye på å samarbeide. Har man en fast spillergruppe kan jeg se for meg at dette blir en herlig samarbeidsopplevelse der man bruker alle de ulike klassenes egenskaper fullt ut med en synergieffekt.

En typisk teamkamp.
En typisk teamkamp.

Fra robot til fly på et sekund

Det å skifte fra robotmodus til kjøretøymodus skjer kjapt og uproblematisk med ett enkelt knappetrykk, og de beste spillerne i spillsesjonen visste akkurat når de skulle bytte form for å få maksimalt ut av de ulike egenskapene og formene som klassene besitter. Det er veldig givende å møte en fiende i et smug, omforme seg til et jagerfly og fly over fienden, før du transformerer tilbake til robotmodus og skyter ned motstanderen nesten før han rekker å snu seg.

Brettene er utformet med tanke på de forskjellige klassenes mobilitet. Noen steder er det lave underganger slik at man må transformere seg om til et kjøretøy for å snike seg under, mens hustak og ødelagte broer byr på muligheter for et taktisk overblikk over brettet. Spillet kan kanskje ikke måle seg grafisk med eliten, men animasjonene, særlig transformeringsanimasjonene, er gode og spillets oppdateringsfrekvens var stødig i min spillsesjon. Kanskje High Moon Studios burde lagt inn litt mer arbeid i grafikken, om enn bare for å trekke til seg flere spillere.

Rundt om på brettene finner du også forskjellige fargede skjold som gir deg midlertidige oppgraderinger. For eksempel vil et rødt skjold gi deg dobbel skade for en liten periode, mens et blått skjold gjør at du tåler mer skade. Er det noe jeg har savnet i skytespill de siste årene er det akkurat slike oppgraderinger – det gjør at spilldynamikken blir helt anderledes i det alle flokker seg rundt området med oppgraderingen og slåss brutalt slik at avskutte metallbiter flyr veggimellom.

Krigerklassens tank i aksjon.
Krigerklassens tank i aksjon.

Spillet har også elementer som etter Call of Duty 4: Modern Warfare fra 2007 føles nesten obligatoriske i spill med flerspiller – hver spiller kan velge seg «perks» som gir figuren egne spesielle hjelpemidler i kampen. Når du i tillegg i en god runde presterer å drepe nok spillere uten å dø selv, får du tilgang til en midlertidig egenskap som belønning. For eksempel vil du etter tre drap få tilgang til en Orbital Beacon 2.0 som viser deg med røde piler hvor fiendelaget befinner seg på brettet i et par sekunder, og når du får fem drap kan du utløse en elektromagnetisk puls som gjør at noen av fiendens egenskaper blir ubrukelige en liten stund. Etter hver runde får du erfaringspoeng, og du låser opp nye spillelementer etterhvert som du stiger i gradene.

Konklusjon

Transformers: Dark of the Moon ser ut til å unngå å falle i flere av fellene som spill basert på filmlisenser ofte havner i. Nå skal det påpekes at jeg kun har sett flerspillermodusen, men etter å ha sett litt av den virker det nesten som om den alene vil by på nok dybde til å fange min interesse. Med en fullstappet sjekkliste av flerspillerkonvensjoner og -tradisjoner er det ingen tvil om at High Moon Studios har gjort hjemmeleksa for hva en god flerspillerdel trenger.

Det er svært fornøyelig å veksle mellom kjøretøy og robot, og med et velfungerende klassesystem hvor hver klasse føles unik har flerspillermodusen i Transformers: Dark of the Moon mye å by på. De brettene jeg fikk prøve bydde på mengder av muligheter for lagbaserte kampsituasjoner, og den stadige jakten etter de midlertidige oppgraderingene er spennende. Jeg kan jeg se for meg at dette spillet fort kan ende opp med å bli en flerspiller-underdog, om bare nok spillere får øynene opp for hva som skjuler seg bak den negativt ladede filmspillinnpakningen.

Transformers: Dark of the Moon kommer 24. juni, og slippes på PlayStation 3, Xbox 360, med en alternativ versjon på Nintendo Wii, Nintendo DS og Nintendo 3DS. Spillet ble testet i London, og både oppholdet og reisen ble dekket av Activision.

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen