Sniktitt XCOM

Strålende restart av serien

2K Marin bruker hjertestarteren på XCOM-serien og lykkes godt med det.

LOS ANGELES (Gamer.no): Spillfans er av den forutsigbare sorten. De skyr gjerne forandring, klinger seg til sine favoritter som om de var deodorant i Istanbul og har ofte store problemer med å akseptere nye tolkninger av serier de holder kjært.

Det er ikke alltid så stille i forstaden.
Det er ikke alltid så stille i forstaden.

Det er for all del ingen unaturlig reaksjon, mennesker sies jo å sky forandring, men det er også en enkel oppskrift på stagnasjon. Jeg har typisk vært en av disse surpompene selv, men de siste årene har jeg begynt å mykne til litt.

Det skal spill som Fallout 3 og ikke minst halvplagiatet BioShock ha mye av æren for, og jeg tror jaggu 2K Games er på vei mot noe kjempeflott med XCOM også.

Tilbake til fremtiden

Den originale X-COM-serien bestod i all hovedsak av turbaserte strategispill hvor man trasket rundt under havet og verden over for å knerte ondsinnede romvesen. Det bør gjøres klinkende klart først som sist at 2K Marins tolkning av disse spillene er radikalt annerledes. Egentlig videreføres kunkonseptet med et byrå som drar rundt og kvester romvesen med atferdsvansker.

Storskurken melder sin ankomst.
Storskurken melder sin ankomst.

Det er nok også et poeng som er formildende i forhold til hvorvidt de roter rundt med helligbrøde eller ikke. Men denne gangen er det altså en hatt- og frakkledd gjeng i femtitallets USA som utgjør XCOM-byrået. Vår presentasjon begynte i hovedkvarteret til denne gjengen, som befinner seg skjult i en hangar. Her får vi se en introduksjonssekvens som viser at hovedpersonen ankommer, en rekke sigarfolk som tar hverandre i hendene og en liten briefing av den sarte sorten.

Videre får vi se et digert taktisk kart som viser ulike steder i USA hvor romvesen har ankommet og terrorisert lokalbefolkningen. Her velger man selv hvilket oppdrag man vil ta på seg, og vi forklares at det er reelle prioriteringer her. Dermed vil du kunne gå glipp av ulike oppdrag på ulike gjennomspillinger, noe som burde by på gjenspillingsverdi blant andre ting.

Før vi dro ut på oppdrag fikk vi ta turen lengre inn i komplekset, og her fikk vi se noe av det som angivelig skal prege en stor del av XCOM – våpenbruken. Som et skytespill er det rimelig selvsagt, men det interessante her er at etter hvert som man møter nye fiender kan man studere de og våpnene deres. Du får tilgang til disse etter en gitt forskningsperiode.

Noen ganger føler man seg alene mot verden.
Noen ganger føler man seg alene mot verden.

Romvesenkaos

Det ble omsider tid for å farte ut på oppdrag, og før vi visste ordet av det befant vi oss i en idylliske forstad. Blant kvitrende fugler, tilnærmet identiske hjem og asfalt så langt øyet kunne se var det også en rekke meterlange slimspor å finne, og man kjenner da igjen dårlig selskap når man ser det. Mennesker løp rådville rundt i gatene, og som enhver kar med rett til å bære pistol trasket vår hovedperson og hans to medbetjenter taktfast mot huset hvor skrikene var mest intense.

Bakgården til den uheldige familien avslørte enda flere slimspor, som etter hvert leder til et mannslik i en pøl av dette ekle, sorte romvesensekretet. Som enhver god etterforsker tar man bilder, og disse er blant annet relevante i prosessen hvor man forsker på nye våpen. Man er likevel ikke innleid som åstedsfotograf, og turen går videre inn i huset for å se om man finner noen av de urolige beistene.

Innendørs skal det rusles systematisk fra rom til rom, hvor de aller fleste av dem ikke avslører noe som helst. Inne på badet blir det likevel kalas når en diger slimklump av et romvesen byr opp til dans. I kjent stil dukker det opp en hel rekke av disse eklingene etter hvert som man nedkjemper de, og det blir et kalas uten sidestykke i det lille huset. Inventaret totalødelegges selvsagt, og i den svært hektiske kampen må sågar en av dine agentvenner ofre livet.

... og noen ganger kan man stole på en god venn.
... og noen ganger kan man stole på en god venn.

Man får likevel has på disse eklingene, primært med pumpehagla man bærer rundt på. Dette er for øvrig hovedvåpenet i XCOM skal vi tro utviklerne selv, og er ikke det steintøft, så vet ikke jeg.

Sjefsskurker

Etter å ha renset huset for skurkene fra det ytre rom trasker man ut i gatene, hvor det oppstår et sabla sus og brus i himmelen. De som har sett et respektabel antall filmer som omfatter romvesen vet selvsagt hva det betyr, og jaggu fylles ikke himmelen av en diger skapning før vi vet ordet av det. Hvorvidt dette beistet er en gigantisk fiende eller et romskip fikk vi aldri svar på, men det ble i hvert fall leven da det begynte å skyte lyn overalt.

Utysket spytter etter hvert ut en rekke av de tidligere påmøtte slimkompisene, og vår mann ser seg nødt til å eskalere arsenalet. Dermed tas det frem to rimelig unike våpen. Det første er en saftig mengde av slimet til disse romvesnene fanget på en flaske, et resultat av tidligere forskning. Et eller annet snodig gjør at det fungerer som en slags molotov cocktail når flasken kastes på fiender, med det påfølgende resultatet at fiendene tar fyr.

Snasne sneller hører hjemme i ethvert femtitallsbyrå.
Snasne sneller hører hjemme i ethvert femtitallsbyrå.

Dette var en effektiv sak, men ingenting sammenlignet med det andre våpenet – en lynskytende anretning som virkelig gjorde vei i vellinga. Slimdottene ble med ett en særs behagelig motstander, men det forandret ikke det faktum at den ufine skapningen fortsatt fylte himmelen og sprutet langt større lyn mot oss enn hva vi kunne svare med. Dermed var det eneste rasjonelle alternativet å beine til bilen og fyke hjemover for å fortsette etterforskningen på et trygt kontor, og vårt oppdrag hadde fått en foreløpig konklusjon.

Disse sekvensene høres kanskje ikke videre imponerende ut isolert sett, men kampsystemet var fylt med særpreg og adrenalinpumpende snert. Samtidig var de klassiske omgivelsene særs sjarmfulle og velgjennomførte, men det resultatet at illusjonen av å faktisk være i femtittalsforstaden levde i beste velgående. XCOM føles på mange måter som et nytt BioShock der det spiller på strenger som atmosfære og indirekte historiefortelling, og det skal bli svært spennende å få se mer av denne godbiten.

Konklusjon

Det er lett å se at 2K Marin-gjengen har erfaring fra BioShock, for den forholdsvis knappe fremvisningen vår luktet atmosfærisk skytespill gjort på alle de riktige måtene. De flotte omgivelsene skildrer femtitallsperioden skissert på spennende vis, og kampene har masse sprut og byr på interessante våpen. Da er mye gjort allerede. Det er selvsagt altfor tidlig å si noe konklusivt om spillet på dette punktet, men det skal i hvert fall ikke stå på potensialet.

Kommentarer (24)

Forsiden akkurat nå

Til toppen