Sniktitt The Evil Within

Blodig og brutal skrekk

To av våre skribenter har spilt The Evil Within. Her er deres inntrykk.

Vi loves skrekk, gru og vandøde skapninger når Resident Evil-skaper Shinji Mikami vender til bake til sine skrekkrøtter med The Evil Within. Mikami er best kjent for å ha skapt Resident Evil-serien, før han snudde opp ned på franchisen med Resident Evil 4.

Denne gangen er det nifs uhygge som står i sentrum. The Evil Within handler om detektiven Sebastian Castellanos, som under etterforskningen av et bestialsk massedrap blir slått bevisstløs og våkner opp i en syk verden fylt av uvesener. Spillet skal by på heftige utfordringer, nifse monstre og brutale skildringer som etter alt å dømme gjør spillet lite egnet for sensitive sjeler.

To ulike skribenter i Gamer.no spilte The Evil Within på E3 og Gamescom tidligere i år, og her er deres inntrykk av spillet som kommer i salg 14. oktober for Windoww, Xbox One, Xbox 360, PlayStation 4 og PlayStation 3.

Marius Kjørmo synes The Evil Within var særdeles skummelt.
Marius Kjørmo synes The Evil Within var særdeles skummelt.

– Dette er et spill som ønsker å drepe deg

Er du av den lettskremte sorten? Da bør du holde deg langt unna The Evil Within.

KØLN (Gamer.no): I et mørkt rom i kjelleren på messesenteret i Køln sitter 12 journalister og skjelver. Det er høye skuldre, ukontrollerte utbrudd, og generelt en ukomfortabel stemning i rommet. Vi sitter alle og spiller Shinji Mikamis siste grøsser The Evil Within, og hvis det er en ting Mikami-san har lykkes med så er det nettopp å gjøre oss ukomfortable.

Alle som er litt opptatt av skrekksjangeren vet at klisjéer ikke bare er vanskelige å komme unna, de har nærmest blitt en forventet del av skrekkopplevelsen. Det kapittelet vi fikk servert er så absolutt intet unntak.

Etterforskeren Sebastian Castellanos befinner seg i en stor og skummel herregård. De store rommene er sparsommelig opplyst, det knirker i gulvet når han beveger seg, og områdene er designet på en slik måte at det er vanskelig å få oversikt over dem. Det er alltid en søyle i veien eller en åpen dør som gjør at du aldri får helt kontroll over situasjonen. Den konstante krypende følelsen av ubehag slipper aldri helt taket.

Det er aldri et godt tidspunkt for Sebastian Castellanos å stoppe opp for en selfie.
Det er aldri et godt tidspunkt for Sebastian Castellanos å stoppe opp for en selfie.

Den overordnede historien ble ikke avslørt, men Castellanos som spiller rollen som en slags standhaftig tinnsoldat, beveger seg fra den ene faren til den andre. Han oppdager at en av de tidligere beboerne i denne herregården drev med skumle eksperimenter, og vi får innblikk i hans oppvekst fra en liten, forstyrret gutt, til en enda mer forstyrret voksen mann. «Body horror» er et overhengende tema i dette kapittelet og de fiendene du møter på er deformerte mennesker som trolig er ofre for disse eksperimentene. Samtidig er det overnaturlige elementer som spenner over hele spillet.

Blodig og brutalt

Spillet er ikke for sarte sjeler da det bevisst søker å skremme vannet av deg. Når etterforskeren du kontrollerer møter sin ublide skjebne, noe han gjorde ofte da jeg satt bak spakene, får du presentert korte snutter som viser hvordan han døde. Det er ofte svært groteske greier og dersom du synes at avhogde kroppsdeler, hodeskaller som sages i to, eller skrikende protagonister som blir spist levende blir litt i overkant, da må du styre langt unna dette spillet.

Relativt tidlig i kapittelet kommer vi til en dør med tre låser. Dette er klassisk spilldesign og nå må vi løse tre forskjellige puslespill i tre forskjellige deler av huset for å åpne døren. Et av disse var å manipulere en delvis levende(?) hjerne ved å stikke og skjære i den. Du kan se for deg både lydeffekter og blodsprut som bygger opp under din opplevelse som midlertidig nevrokirurg.

På vei til neste puslespill blir situasjonen plutselig mye verre for vår modige helt. Rommene han må gjennom er nemlig fylt opp med fiender. Av og til står de zombie-aktig intill en vegg og reagerer ikke før du kommer nær dem. Andre ganger sitter tre av dem samlet og gnafser på innvollene til en annen stakkar som forvillet seg inn her. Du kan høre slafsingen deres lang vei, og jeg må berømme utviklerne for å virkelig ha forstått hvor viktig god lyddesign er for å skape stemning i et skrekkspill.

Du føler deg sårbar hele tiden, og innimellom slenger spillet på deg fiender du ikke kan, eller ikke vet hvordan du skal nedkjempe.

Du er alltid et potensielt offer 

Våpnene kan oppgraderes og du lærer etter hvert nye ferdigheter som gjør at du kan ha flere kuler i magasinene, bruker kortere tid på å lade om, og lignende. Selv med noen slike oppgraderinger er du uansett aldri trygg. Du føler deg sårbar hele tiden, og innimellom slenger spillet på deg fiender du ikke kan, eller ikke vet hvordan du skal nedkjempe. Da kan du løpe og hjemme deg, og det er lite som er så skummel som å ligge under en seng og se et blodtørstig krapyl som kommer nærmere og nærmere.

Jeg hadde nok også vært litt gretten om jeg hadde en pinne som stakk ut av øye mitt.
Jeg hadde nok også vært litt gretten om jeg hadde en pinne som stakk ut av øye mitt.

Når disse monstrene først oppdager deg tenker de seg ikke om to ganger (om de tenker i det hele tatt?) før de stormer mot deg med dødsforakt i blikket. Castellanos er hverken elitesoldat eller superhelt og dersom en av disse får satt tennene i deg er det over og ut. Hans muligheter for å forsvare seg er svært begrenset. Etter hvert får man tilgang på våpen som pistol, hagle, armbrøst og diverse slagvåpen. Våpnene har svært lite ammunisjon og dersom du ikke klarer å sette en kule i hodet på slemmingen som kommer mot deg er du ille ute. Da må du kanskje bruke fire kuler i stedet, og det er kanskje halvparten av all ammunisjonen du hadde.

Som om ikke fiendene i spillet er nok å bekymre seg for så er herregården vi befinner oss i også utstyrt med en rekke feller. Dette er ikke av den uskyldige «vannbøtte over en dør på gløtt»-typen. Dette er «sage deg i to eller sprenge deg i fillebiter med en grusom og nådeløs død»-type feller. La det ikke være noen tvil – utviklerne ønsker at du skal dø.

Hodeløs skrekk.
Hodeløs skrekk.

Provoserende spilldesign

The Evil Within leverer fantastisk stemning, og du blir litt utmattet etter hvert fordi du aldri får noe pusterom. Like fullt er dette et skrekkspill som inneholder veldig mye action. Mengden fiender du må pløye deg igjennom er ganske stor, og jeg er spent på om historien i spillet har en slik progresjon at det fortsatt er skummelt selv etter at du har meid ned hundrevis av monstre.

Du er aldri alene i The Evil Within.
Du er aldri alene i The Evil Within.

En av måtene spillet holder deg på tå hev til en hver tid på er at det ikke har noen åpenbare regler. En fiende du har drept blir liggende død, men en tilsvarende skapning som fikk samme behandling reiser seg igjen etter en stund. Et annet eksempel er at det flere steder er lagt inn at noe bestemt skal skje. Uansett om du har tatt alle forhåndsregler og er helt sikker på at det nå ikke finnes noen fiender i nærheten, så vil det at du kikker nærmere på et maleri på veggen uansett føre til at det dukker opp en slemming bak deg.

På den ene siden fører dette til at du aldri føler deg trygg som definitivt er en ønsket konsekvens fra utviklerne. På den andre siden kan det tidvis føles litt urettferdig og kjipt, nærmest som at spillet konsekvent motarbeider deg og ikke vil at du skal lykkes. Det er i hvert fall enkeltsituasjoner hvor man kan bli litt oppgitt.

Konklusjon

Skrekkspill er ofte litt vanskelig å bedømme. Det er litt som humor, veldig individuelt hvorvidt man synes noe er morsomt, eller skummelt. Jeg synes The Evil Within var særdels skummelt. Det holdt meg på tå hev hele tiden, fylte meg med ubehag, og jeg klarte ikke spille det veldig lenge sammenhengende før jeg måtte ta en pause for å puste litt.

Da kan man vel si at utviklerne har lykkes med noe. Samtidig virker den delen av spillet som jeg har fått prøve litt for action-orientert. Det er ikke nok tid til å stoppe opp og kjenne på nakkehårene som har reist seg, og hjertet som slår. Man durer hele tiden videre til neste fiende. Det er også et spørsmål om de har gått i fella og overdrevet litt for mye. Hvis spillet løfter seg for langt bort fra virkeligheten og inn i det overnaturlige så forsvinner litt av virkelighetstilknytningen. I så fall kan spillet i lengden miste sin evne til å skremme og stresse spilleren.

The Evil Within virker som et solid produkt, og om ikke annet så viser det at skrekksjangeren lever i beste velgående. Hvorvidt det klarer å levere marerittskapende opplevelser fra start til slutt gjenstår å se, men at det er øyeblikk i spillet som definitivt klarer å fange essensen av ren og skjær frykt, det er det ingen tvil om. 

Espen Jansen mener The Evil Within spilles som om det kom for 10 år siden. .
Espen Jansen mener The Evil Within spilles som om det kom for 10 år siden. .

– Klønete og ekkel skrekk

The Evil Within tviholder på gammel storhet.

LOS ANGELES (Gamer.no): Jeg har egentlig alltid hatt et litt anstrengt forhold til skrekk, enten det er snakk om filmer, spill eller bare skumle fortellinger rundt et eller annet tiltenkt leirbål. I nyere tid har jeg imidlertid tatt mot til meg, og spesielt på spillfronten har det gått unna hva skrekk og gru angår: PenumbraAmnesia: The Dark Descent,  og F.E.A.R. er bare noen av opplevelsene jeg har tatt innover meg, og jeg angrer ikke på det.

I min bok har nemlig skrekkspill aldri vært bedre enn det de har vært de siste par årene, og med lovende spill som Alien: IsolationSilent HillsSOMA og Routine på horisonten, ser det ikke ut til at sjangeren er død helt enda.

I disse dager er det kanskje enda mer interessant at Shinji Mikamis returnerer til det skumle og uhyggelige, og med The Evil Within ønsker skaperen av den legendariske Resident Evil-serien virkelig å imponere gamle fans. Det spørs bare om han får det helt til.

Når ungdommen tar det «å henge gatelangs» på alvor.
Når ungdommen tar det «å henge gatelangs» på alvor.

Uhyggelig i svart/hvitt

Historien har du nok hørt før, og når man hopper inn i rollen som detektiv Sebastian Castellanos er det i omgivelser som er både ekle og fremmede, men samtidig velkjente. Det er ikke helt godt å si hvordan vi havnet her, men slik har det nå altså blitt: Himmelen ruver mørk og tung over en knøttliten landsby, vandøde raver omkring og et kraftig bål ruver midt i bykjernen.

Bålet gløder og flammene slikker opp mot nattehimmelen, men samtidig er det hele veldig mørkt og dystert – bokstavelig talt. Spillet leker med en stil som prøver å etterape gamledagers svart/hvitt, og dette går igjen i stort sett alt man ser og gjør.

Det er en fargepalett som øyeblikkelig kan virke noe monoton, men det er nok akkurat dette utviklerne har prøvd å oppnå. The Evil Within er nemlig et spill som lever for å kødde med følelsene dine, og der jeg sniker meg rundt i landsbykjernens høye gress er det med et nedtrykt og usikkert humør på slep: Jeg er rett og slett ikke helt komfortabel med min nye tilværelse.

Stor i kjeften.
Stor i kjeften.

Stemningen er ekkel og til å ta og føle på, og om det er én ting spillet virkelig får til, så er det vel nettopp stemningen. Blod, gørr og ekle skapninger er alle en viktg del av helhetsinntrykket, og spillets bruk av musikk, lys og kamerabruk er veldig effektivt. Man ser alt fra en tredjepersons kameravinkel som sitter tett inntil Sebastians pent kledde overkropp, og det hele er veldig klaustrofobisk.

Det er aldri godt å vite hvor fiendene skjuler seg, og når jeg senere i demonstrasjonen må løpe fra et digert uhyre, er det uvissheten som plager meg mest.

Herr Resident Evil

Ikke for det, noen av monstrene som lusker etter hovedpersonen er skumle nok i og for seg selv, og selv om de vanlige fiendene er trege og sløve zombieskapninger, finnes det et og annet skikkelig ekkelt faenskap i dypet.

Man skyter uansett stort sett alt som rører seg, og håndpistol og pumpehagle gjør som regel susen – såfremt man har nok ammunisjon da, såklart. Siktingen er som forventet fra Herr Resident Evil, og man er pent nødt til å stoppe litt opp før man drar fram noe som helst av baklomma. Resten av styringen er også tilsvarende klønete, og jeg merker fort at jeg blir litt småirritert over hvor kronglete det er å bevege Sebastian rundt omkring.

For en moderne spiller som meg føles det hele litt tungvint, og selv om jeg ikke nødvendigvis leter etter høyoktan action ala Call of Duty, forventer jeg at det ikke skal være ubehaglige rykk og napp i spillingen hver gang man må ekspedere en ekling.

Spillet er blodig som få.
Spillet er blodig som få.

Lette slag og spark fungerer jo selvfølgelig alltid, men dette duger ikke hvis man skal være sikker på å ta monstrene helt av dage. Det gjør for øvrig ikke et hodeskudd heller, og sånn sett bryter The Evil Within en ganske stor konvensjon. Nei, her må jævlene brennes for å unngå at de skal reise seg opp igjen, og det er en nokså interessant mekanikk, om ikke annet.

Og apropos mekanikker som kun er nokså interessante: Det lurer mange feller i omgivelsene, og gode gammeldagse snubletråder, koblet opp mot eksplosiver fungerer alltid når skitne inntrengere som meg skal tas rotta på. Disse kan man enten unngå helt, eller lure fiendene bort til for en kort og ryddig avrettelse.

Et ti år gammelt spill

Dette kom godt med når jeg et stykke ut i demoen ble vasket av gårde av en bølge med blod – typ Ondskapends Hotell – og våknet opp i et bokstavelig blodbad, omringet av slemminger. På dette tidspunktet hadde jeg jo selvfølgelig gått tom for ammunisjon, og lens for ideer prøvde jeg å lure bølingen bort til en fast og fin felle som skjulte seg godt. På en merkelig måte føltes det hele som en slags gåte jeg hadde løst, men det jeg satt igjen med var hverken mestring eller fornøyelse, bare en altfor lang løpetur rundt i ring.

Jeg spilte aldri Resident Evil 4 i min tid, men har nå likevel fått prøve meg i rollen som Leon S. Kennedy i nyere tid. Det føles veldig likt, og jeg vet ikke om dette taler for eller mot The Evil Within. Det fjerde Resident Evil står jo for mange som selve symbolet på et solid skrekkspill, men det var riktignok for snart ti år siden nå, og veldig mye har skjedd siden den gang.

Tross for flere skumle øyeblikk og ufyselige hendelser, merket jeg at jeg var mer frustrert enn skremt.

Når et spill i 2014 faktisk spilles som om det kom ut for ti år siden, kan man jo stille spørsmål ved om Shinji Mikami kanskje burde gått for en mellomting mellom gammelt og nytt. Slik det er nå føles det bare veldig gammelt, og til tross for flere skumle øyeblikk og ufyselige hendelser, merket jeg at jeg var mer frustrert enn skremt.

Dette ble enda tydeligere helt på slutten av demonstrasjonssekvensen, når et blodig og mutert lik våknet til live med et durabelig skrik, begynte å jage meg nedover lange, trange ganger. På dette tidspunktet fikk jeg en smule panikk, og instiktivt la jeg på sprang for alt jeg kunne – det eneste problemet var bare det at Sebastian ikke gjorde det samme.

Han måtte nemlig hige etter pusten hvert tiende skritt, og når han rett og slett bare stopper opp, og det med tidenes verste og mest morbide skapning i bakspeilet, understreker det bare den rykkete og nappete følelsen jeg fikk av å spille The Evil Within. Det er ingen god følelse, og når jeg fortsetter å dø flere ganger på grunn av dette er jeg ikke redd lenger – jeg er bare fryktelig, fryktelig lei.

Konklusjon

The Evil Within ligger an til å bli et skummelt spill, og alt tilsier at Shinji Mikami på ingen måte har mistet den teften som gjorde Resident Evil-serien så stor. Og det er kanskje her noe av problemet også ligger – den samme teften har nemlig nesten ikke forandret seg på ti år, og det å rave rundt i dunkle landsbyer fylt opp med vandrende døde er noe jeg har vært med på før.

Spillet er stemningsfylt som få, det er noe ekkelt som henger i luften, og alt fra kameravinkling til et preg av svart/hvitt, bidrar til å gjøre opplevelsen uhyggelig på mange forskjellige måter. Mer enn noe annet er spillet ekkelt og vemmelig, og det er ingenting som sparker i gang blodpumpa som å løpe for livet fra et mutert, likblekt og åttebent kvinnemenneske.

Da er det bare synd at det skal være så frustrerende å faktisk skulle få lov til å løpe. Styringen er nemlig mye den samme som i Resident Evil 4, og selv om dette kanskje fungerte som kniv i varmt smør for ti år siden, er det noe kronglete og klønete ved måten man kontrollerer Sebastian på i 2014. Og når dette blir fokuset forsvinner dessverre noe av gleden ved det å nesten bli skremt til døde.

Har du lyst til å bli skremt mens du venter på The Evil Within? Da kan vi anbefale at du tar en titt på Amnesia: The Dark Descent og PC-utgaven av F.E.A.R. Norske Among the Sleep er også tidvis skummelt. Noen andre som må skyte ned skumle monstre er Joel og Ellie i The Last of Us Remastered

The Evil Within Windows

The Evil Within PS4

The Evil Within PS3

The Evil Within XOne

The Evil Within X360

The Evil Within Windows Windows PS3 X360 PS4 XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 14. oktober 2014
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Bethesda Softworks
  • Utvikler: Bethesda Softworks

Beste priser

Nedlasting 46,- Til butikk
På leverandørlager 79,- Til butikk
På lager 99,- Til butikk
På lager 128,- Til butikk

The Evil Within PS4 PS4 PS3 Windows X360 XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 14. oktober 2014
  • Plattform: PlayStation 4
  • Utgiver: Bethesda Softworks
  • Utvikler: Bethesda Softworks

Beste priser

På lager 344,- Til butikk
På lager 345,- Til butikk
På lager 399,- Til butikk
Ikke på lager 399,- Til butikk

The Evil Within PS3 PS3 Windows X360 PS4 XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 14. oktober 2014
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: Bethesda Softworks
  • Utvikler: Bethesda Softworks

Beste priser

Ikke på lager 148,- Til butikk
På lager 149,- Til butikk
På lager 195,- Til butikk
På lager 209,- Til butikk

The Evil Within XOne XOne PS3 Windows X360 PS4

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 14. oktober 2014
  • Plattform: Xbox One
  • Utgiver: Bethesda Softworks
  • Utvikler: Bethesda Softworks

Beste priser

På lager 195,- Til butikk
På lager 228,- Til butikk
Forventet lagerdato 263,- Til butikk
På lager 299,- Til butikk

The Evil Within X360 X360 PS3 Windows PS4 XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 14. oktober 2014
  • Plattform: Xbox 360
  • Utgiver: Bethesda Softworks
  • Utvikler: Bethesda Softworks

Beste priser

Ikke på lager 149,- Til butikk
På lager 178,- Til butikk
På lager 179,- Til butikk
På lager 189,- Til butikk

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen