Sniktitt The Last Guardian

En magisk fortelling om en gutt og hans fabeldyr

The Last Guardian kan bli alt vi har håpet på.

LOS ANGELES (Gamer.no): For fans som har ventet med varierende grader av tålmodighet på The Last Guardian siden annonseringen av spillet i 2009 har de siste 12 månedene vært omtrent som en drøm. På fjorårets E3-messe dukket spillet opp igjen etter mange år med usikkerhet, og i forrige uke fikk vi endelig en lanseringsdato å forholde oss til.

Jeg har fulgt spillets utvikling helt siden jeg for noen år siden prøvde ICO og Shadow of the Colossus – som også er laget av The Last Guardian-sjef Fumito Ueda. Etter å nå ha tilbrakt 40 minutter med eventyret virker det som om den japanske utvikleren treffer blink for tredje gang på rad.

Handler om tillit

Som med ICO begynner The Last Guardian med en ung gutt i fangenskap og en ukjent skikkelse som er nøkkelen til å komme seg ut. Denne gangen er den mystiske skikkelsen et gigantisk, fjærkledd vesen, kalt Trico, som fungerer som både følgesvenn, hjelper og fremkomstmiddel for den spillerstyrte gutten.

Forholdet mellom de to får imidlertid en vanskelig start når de møtes i spillets åpningssekvens, i en romslig celle for to. En såret Trico ligger lenket til gulvet, men selv om den uredde gutten er ivrig etter å hjelpe har det store dyret ikke tenkt til å stole på hvem som helst.

Forholdet mellom gutten og Trico står sentralt i The Last Guardian.
Forholdet mellom gutten og Trico står sentralt i The Last Guardian. Bilde: Sony

Fra første stund blir det klart at det å bygge opp tillit mellom de to er en absolutt nødvendighet for å kunne oppnå noe som helst i spillet. Samspillet mellom hovedfigur og hjelper var også et sentralt tema i både ICO og Shadow of the Colossus, men måten jeg får bygge forholdet opp fra grunnen og utvikle det over tid i The Last Guardian gjør at jeg raskt får en sterk følelsesmessig tilknytning til de to figurene.

En stor verden

De sier at veien til en manns hjerte går gjennom magen, og dette gjelder tydeligvis også for enorme fabeldyr i The Last Guardian. Ved å gi Trico mat som ligger overraskende lett tilgjengelig i cellen begynner et vennskap mellom gutt og dyr å ta form, og etter å ha fjernet kjettingen som holder Trico fanget kan deres eventyr sammen begynne.

Landet man får utforske i The Last Guardian er stort, levende og vakkert, med postkortutsikt rundt enhver sving og et lydspor som bygger opp mystikken så til de grader. Jeg får riktignok kun se et bitte lite avsnitt av alt spillet har å by på, men det er nok til å gjøre meg mektig imponert over spillverdenens omgivelser og utseende.

Spillet finner sted i en stor verden.
Spillet finner sted i en stor verden. Bilde: Sony

Hvor man skal ta veien er ikke alltid åpenbart, men både Trico og spillets forteller – som gjenforteller historien fra en ukjent tid i fremtiden – gjør en god jobb med å hinte til hva man skal gjøre for å drive handlingen fremover, uten å gjøre det hele for opplagt.

Trico gjør som han vil

Trico begynner etter hvert å stole mer på spilleren, men det betyr ikke nødvendigvis at han alltid har lyst til å gjøre som du vil. Spillet gjør det veldig tydelig at Trico er sin egen herre, og flere ganger opplevde jeg at han rett og slett stakk av – enten tilbake til der jeg hadde vært tidligere eller videre til steder jeg ikke kunne følge etter uten hans hjelp.

I stedet for å være irriterende ga denne oppførselen Trico en tydelig personlighet, som igjen gjør det lettere å se han som en viktig følgesvenn i stedet for bare et verktøy i spillet. Stort sett kan man uansett bare rope på ham for å få han dit du ønsker, så for meg var det aldri et problem at han vandret rundt på egen hånd.

Etter hvert som du utforsker må du stadig vekk løse oppgaver for å ta deg videre, både på egen hånd og med hjelp av Trico. I demoen jeg spilte var disse puslesekvensene stort sett enkle å finne ut av, og besto i hovedsak av klatring og hopping, samt å finne mat til Trico om han ble engstelig for nye omgivelser.

Det er langt opp til toppen.
Det er langt opp til toppen. Bilde: Sony

Kontrollene for både klatring og hopping fungerer greit når man navigerer fra sted til sted, men å klatre på Trico ble ofte en utfordring. Å få det viltre dyret til å stå helt stille er ikke lett, og hver gang han ristet på hodet eller snudde seg rundt kom jeg på avveie og endte ofte opp på undersiden av ham i stedet for på ryggen. Heldigvis er Trico ganske tålmodig av seg, og selv når jeg gikk meg vill i fjærene hans ble han stående til jeg hadde kommet dit jeg ville.

Magiske krefter

Noen oppgaver krever imidlertid mer overnaturlige løsninger, og det tar ikke lang stund før din stadig mer trofaste ledsager viser at han er mer enn bare en fjærkledd klatrevegg. Trico er også i stand til å bruke magiske krefter, som kommer til å spille en viktig rolle gjennom hele The Last Guardian.

I demoen fikk jeg en liten smakebit på disse spesielle evnene i form av et lynangrep, som kunne brukes til å rydde hindringer av veien. Lynet styres av et skjold som reflekterer lys, og hvor hen gutten peker skjoldet fyrer Trico av en kraftig salve som blåser det meste i fillebiter – gitt at det faktisk er noe utvikleren vil at du skal ødelegge.

Lynangrepet er for så vidt enkelt å bruke, men når du sikter med skjoldet låser kameravinkelen seg, noe som av og til gjorde det vanskelig å treffe nøyaktig der jeg ville. Kameravinklene er riktignok satt slik at du lett kan sikte på ting som faktisk kan ødelegges, så hvis du ikke er som meg – som prøver å skyte lyn på absolutt alt – vil dette aldri være mer enn kanskje et ørlite irritasjonsmoment.

De andre Trico-lignende skapningene ser ikke like vennlige ut.
De andre Trico-lignende skapningene ser ikke like vennlige ut. Bilde: Sony

Hvorvidt Tricos lyn vil ha noen annen funksjon, som for eksempel i kamp, eller hvilke andre evner han besitter, fikk jeg ingen indikasjon på. Det eneste som er sikkert er at det skjuler seg mange hemmeligheter om både Trico, gutten og spillverdenen generelt, og jeg er svært spent på å få oppdage alle sammen.

Konklusjon

Syv år etter The Last Guardian først ble annonsert er lanseringen endelig like rundt hjørnet, og jeg kan nesten ikke vente på å få fingrene i det ferdige produktet. Det lille jeg fikk se av spillverdenen imponerte meg, med god variasjon i omgivelsene og et vakkert lydspor som setter stemningen for det jeg tror vil bli en magisk reise.

Fortsatt gjenstår mange spørsmål om de delene av spillet jeg ikke fikk se, som hvordan gutten endte opp i fangenskap, hvem og hva Trico egentlig er, samt om møtene med både fengselets voktere og de andre Trico-lignende skapningene som holder til verdenen.

Med et spill fullt av hemmeligheter å oppdage gleder jeg meg likevel mest til å se hvordan forholdet mellom gutten og Trico vil utvikle seg underveis. Det at vi får være med å bygge opp vennskapet deres fra begynnelsen skaper en sterk følelsesmessig tilknytning mellom spilleren og de to figurene, og jeg er både spent og livredd for hvilken retning historien vil ta.

The Last Guardian kommer til PlayStation 4 den 25. oktober 2016.

Mens du venter på The Last Guardian kan vi anbefale ICO & Shadow of the Colossus Classics HD, som byr på begge klassikerne i oppusset drakt.

The Last Guardian PS4 PS4

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 7. desember 2016
  • Plattform: PlayStation 4
  • Utgiver: SCEE
  • Utvikler: Team Ico

Beste priser

Ikke på lager 548,- Til butikk
Forventet lagerdato 549,- Til butikk
Ikke på lager 549,- Til butikk

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen