Sniktitt The Last Guardian

(Bilde: Sony Interactive Entertainment)

The Last Guardian har ikke overbevist oss helt ennå

Storspillet har vært i utvikling i nesten ti år – nå har vi spilt det i en hel time.

LONDON (Gamer.no): De siste månedene av 2016 har vært hektiske av mange ulike årsaker, men her på bruket er det først og fremst de enorme spillutgivelsene som har rystet oss kraftigst (snakk for deg selv, red.anm). Noen virkelige store prosjekter har kommet ut av spillutviklingsdvale den siste tiden, og enda noen giganter lar vente på seg til de aller siste dagene av året svinner ut.

Ved siden av Final Fantasy XV, er det nok The Last Guardian som tar den metaforiske spillkaka – sistnevnte har vært i utvikling i snart ti år, og det har vært en turbulent prosess for alle involverte. Nå er det imidlertid ikke lenge igjen å vente: Om en snau måned er spillet ute i det fri, og vi får for alvor se om den lange ventetiden har surnet spillopplevelsen.

I mellomtiden har vi fått prøve oss på en rekke sekvenser fra spillets første halvdel, og etter en time med The Last Guardian er vi positivt overrasket, men også smått bekymret.

Et spennende møte.
Et spennende møte. Bilde: Sony Interactive Entertainment

Kattedyr med personlighet

Det begynner kjent, idet vi kastes inn i rollen som en ung gutteskikkelse i en mystisk og ubarmhjertig eventyrverden. Nøyaktig hva som har skjedd tidligere er uvisst, og egentlig ikke viktig – alt man trenger å vite befinner seg i umiddelbar nærhet.

Hva man skal gjøre er imidlertid ikke like tydelig. Her må man rett og slett bruke de små grå for å finne veien videre.

The Last Guardian fremstår øyeblikkelig som en blanding mellom gåte- og actionspill, hvor vår lille hovedperson må klatre, stable tønner og leke apport med den massive Trico for å overleve. Sistnevnte ligger i en haug i hjørnet av den provisoriske fengselscellen, og blir tidlig presentert som en i en lang rekke av mytologiske fabeldyr.

Trico er en merkelig blanding av fugl, katt, hund og litt attåt – etter litt mat og kos blir han plutselig nysgjerrig på den unge gutten, og slik dannes grunnlaget for et helt spesielt bånd. Videre i spillet er det disse to sammen som er spillets hovedpersoner, og det blir fort tydelig at alt man gjør i The Last Guardian krever tett samarbeid mellom gutt og fabeldyr.

Skapningen ligner ikke bare på en katt i utseende, men også i oppførsel. Den er nysgjerrig, leken og litt tilbakeholden i starten, og Tricos kroppsspråk kommer herlig til live gjennom spillets flotte animasjoner. Idet gutten finner veien ut av hulen, og Trico kommer hoppende etter gjennom en sprekk i fjellveggen, merker jeg at jeg allerede har fått et forhold til den hengivne skapningen.

Ikke se ned, ikke se ned.
Ikke se ned, ikke se ned. Bilde: Sony Interactive Entertainment

«Leap of faith»

Jeg kjøper at dette er et ekte dyr, ikke bare på grunn av dens tydelige visuelle uttrykk, men også fordi den har helt klart sin egen vilje. Vel ute av hulen kommer en av de presseansvarlige bort til meg og forklarer at den neste sekvensen fort kan ta litt lenger tid enn den forrige: Nå skal man nemlig beordre Trico rundt, og det er ikke alltid han har lyst til å gjøre som du sier.

Den unge gutten hopper opp og ned et par ganger på stedet mens han roper på dyret, som for å signalisere at det må hoppe over et digert hull i tåkehavet. På den andre siden venter en skranglete trebro, og den eneste måten å nå fram dit er ved hjelp av Trico. Det går ytterligere noen sekunder, før skapningen omsider tar i fart og hiver seg over avgrunnen.

Titt-tei!
Titt-tei! Bilde: Sony Interactive Entertainment

Engstelsen den utviste tidligere forsvinner i et par sekunder, idet den farer over himmelen og kaster en massiv skygge over guttungen. Jeg mister rent pusten i et lite sekund – på sitt beste er The Last Guardian et riktig så vakkert spill.

Nesten litt som et levende kunstverk, akkurat som de forrige spillene fra utviklergjengen til Fumito Ueda. Som ICO og Shadow of the Colossus før seg, har også dette spillet en tydelig grafisk stil, hvor duse farger og tåkete omgivelser lar hovedpersonene ta over det som måtte finnes av fokus.

Det er et grep som både det visuelle og fortellingen er tjent med, selv om man av og til kan se spillets årringer skimre gjennom overflaten. Det tekniske rekker likevel aldri å bli noe problem – til det er det for mye annet å bekymre seg for. 

De to hovedpersonenes ferd går nemlig taktfast videre, og skal man være med må man henge seg på (bokstavelig talt i guttens tilfelle, som kan veksle mellom å gå rundt på egenhånd og å holde seg fast i Tricos tykke og gode pels).

Vend i tide

Handlingen foregår høyt oppe i en fjellkjede, hvor gamle tårn og sammenfalne festninger danner en naturlig ramme for opplevelsen. Man har sjelden store området å bevege seg på i denne tidlige fasen av spillet, og guttens klatre- og hoppeferdigheter settes på prøve jevnt og trutt. 

Rene Nathan Drake.
Rene Nathan Drake. Bilde: Sony Interactive Entertainment

Ofte er det lett å finne veien videre, enten man klatrer i eføy, balanserer på line eller dytter digre speil ned fra de mystiske konstruksjonene som omkranser spilleren til enhver tid. Sistnevnte er tydelig satt opp for å stagge Trico, som fullstendig skifter lynne når han ser de – skapningens øyne endrer farge og han vender tilbake til å bli truende og farlig, litt som han var i begynnelsen av spillet.

Da må man altså klatre videre uten dyret på slep, og ofte går de to figurenes veier litt på kryss og tvers av hverandre. En av de siste områdene vi får prøve oss på sender gutten langt av gårde, mens vi ser vår fjærkledde kamerat hoppe slukøret og usikkert fra steinstøtte til steinstøtte i bakgrunnen. Det er noe sårt ved hele sekvensen, og når man omsider får fjernet speilet, slik at de to kan gjenforenes, er det en ekte godfølelse som går gjennom kroppen.

Følelsen man får av The Last Guardian er imidlertid ikke alltid like god, og opplevelsen preges markant av en del småproblemer. Først og fremst blir det en del prøving og feiling: Veien videre er ikke alltid like åpenbar, og flere ganger trodde jeg at jeg hadde funnet en fungerende løsning, før jeg falt hodestups utfor en fjellskrent.

At guttungen styres med en viss kløning er heller ikke til å legge skjul på, og det var flere ganger jeg holdt på å sette hjertet i halsen idet jeg ufrivillig var millimeter unna å ramle utfor enda en kant. Ser man dette, sammen med den litt uregjerlige Trico, kan opplevelsen fort ende opp som en aldri så liten tålmodighetsprøve.

Det er i så fall synd om det er dette som kan komme til å felle The Last Guardian på målstreken, for omtrent alle andre aspekter av spillet virker svært godt gjennomført.

Det er vel begrenset hvor mange ganger haletrikset kan fungere?
Det er vel begrenset hvor mange ganger haletrikset kan fungere? Bilde: Sony Interactive Entertainment

Konklusjon

Etter å ha spilt The Last Guardian i en snau time, er vi både positivt beroliget, men også smått skeptiske til det snart ti år gamle fabeleventyret. Fumito Uedas tredje massive spillverden er like deler vakker og storslagen, og i løpet av den engasjerende åpningssekvensen er det lett å se hvorfor den japanske utvikleren er stemplet som et aldri så lite spillgeni.

Båndet mellom spillets unge hovedperson og Trico er noe som må bygges opp og tas vare på, og i løpet av minutter lot vi oss kraftig sjarmere av det merkverdige fabeldyret. Trico er fantastisk animert, med et levende kroppspråk og katteaktige nykker.

De selvsamme nykkene fører samtidig til at skapningen nødvendigvis ikke alltid er like lett å kontrollere, og dette kan fort bli nokså plagsomt i det endelige spillet – forhåpentligvis er dette noe som roer seg utover i spillet, når gutt og fuglekatt finner tonen mer og mer.

Samspillet mellom gutt og dyr er kjernen i The Last Guardian.
Samspillet mellom gutt og dyr er kjernen i The Last Guardian. Bilde: Sony Interactive Entertainment

Ellers ble spilløkten noe preget av både prøving, feiling og småklønete styring, og det er derfor vi grugleder oss til spillets nært forestående lansering. Er dette bare smårusk som man venner seg til jo mer man spiller, eller er det alvorlig sykdomstegn fra et spill som egentlig skulle vært gitt ut for fem år siden?

Det gjenstår å se, men hvis alt går som det skal, er det ingen tvil om at The Last Guardian kan bli noe helt spesielt. Jeg merker allerede at jeg har rukket å bli glad i både guttunge og fabeldyr, og det er utvilsomt disse følelsene som kommer til å spille den viktigste rollen når vi omsider får sette oss bak spakene.

Nå har Ueda og kompani lagd spillkunst to ganger tidligere, og det skulle jaggu ikke forundre meg om de kan klare det igjen.

The Last Guardian har planlagt lanseringsdato den 7. desember og kommer da til PlayStation 4. Hvis du synes det er lenge å vente, kan vi glatt anbefale at du ser nærmere på Fumito Uedas to foregående hjertebarn, ICO og Shadow of the Colossus.

The Last Guardian PS4 PS4

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 7. desember 2016
  • Plattform: PlayStation 4
  • Utgiver: SCEE
  • Utvikler: Team Ico

Beste priser

På lager 545,- Til butikk
På lager 548,- Til butikk
På lager 548,- Til butikk
Forhåndsbestill 548,- Til butikk

Kommentarer (7)

Forsiden akkurat nå

Til toppen