På papiret høres Sonic and the Secret Rings ut som en god idé.
I stedet for å styre en rekke døve skapninger fra Sonic-universet, styrer du her for en gangs skyld bare det blå pinnsvinet selv. I stedet for å gi deg full kontroll, slik du fikk med skralt resultat i de nylige Xbox 360- og PS3-spillene, følger Sonic denne gangen noenlunde fastlagte ruter. Dermed er din oppgave forenklet betraktelig, og alt du trenger å gjøre er å lede Sonic langs disse rutene, med kameraet plassert solid bak skulderen til fartsdjevelen.
I stedet for å gi deg en haug florlette bruk-og-kast-brett foregår The Secret Rings dessuten på bare syv ulike nivåer, og fordeler en rekke oppdrag på ulike seksjoner av disse nivåene. Dermed får du anledning til å lære deg banene bedre, og de innlærte finessene fungerer også på andre oppgaver enn dem hvor du først pugget dem inn. I tillegg rangeres hvert oppdrag etter endt dyst, og som vanlig er tanken om å vinne gull en mulig motivasjonsfaktor.
Så, alt er vel bare fryd og gammen, da? Har Segas tropper endelig forstått at nøkkelen til moro ligger i å gjøre ting enkelt, men artig? At det eneste vi trenger for å ha det moro, er hastighet, hopping, en rettferdig utfordring og lekker grafikk?
Om det var så vel.
Et søl av en annen verden
Sonic ignorerer nemlig omtrent alle reglene det er verdt å nevne når det kommer til hva som trengs for å lage et godt spill. Slike regler er selvsagt noe subjektive, men jeg vil tro de fleste er enige med dem jeg trekker fram her. La oss begynne i en ende:
1. Jeg vil se hva som skjer. The Secret Rings kunne gjort det enkelt for seg selv. Brettene kunne vært lineære hinderløyper, din krystallklare oppgave ville vært å passe på at Sonic til enhver tid befant seg på riktig sted slik at han plukket med seg alle ringene og opprettholdt hastigheten.
Omtrent sånn er The Secret Rings også, men bare nesten. Brettene er nemlig fylt med håpløst uforutsigbare hendelser. En ting er kameraet, som sjelden vet helt hvordan det bør plassere seg for å gi deg muligheten til å beregne Sonics løpebane skikkelig. Enda verre er måten Sega av uforklarlige årsaker har bestemt seg for å gjøre en rekke spillelementer usynlige. Plutselig treffer du for eksempel på en springfjær, og fyker opp i lufta, men ikke tale om at du skulle få vite om det på forhånd, hva? Eller hva sier du til usynlige skliskinner? Eller fiender som spretter inn foran deg i siste sekund?
Hvorfor i alle dager kan ikke disse elementene synes på forhånd? Hva slags merverdi ligger det i å skjule elementene for spilleren? Resultatet er i hvert fall glassklart: Du er pent nødt til å ha spilt et brett på forhånd for å vite hvordan det fungerer.
2. Jeg vil ha mulighet til å reagere på det som skjer. På tilsvarende vis er det også ofte at spillet rett og slett beveger seg for raskt til at man rekker å få med seg hva som skjer. Kameraet er gjerne medskyldig, og kan endatil finne på å plassere seg tett innpå sonics blå stump – sånn for å gjøre det så vanskelig som overhodet mulig å se hvor man er på vei. Jeg har knapt tall på hvor mange ganger spillet har brakt meg fra rasende fart til bråstopp på grunn av en hindring jeg ikke kunne se, eller hvor mange ganger jeg har falt utfor et stup fordi bremsetasten ikke har reagert raskt nok.
Det skal sies at det klønete kameraet og de tungleste situasjonene ikke er noe som gjelder over hele fjøla – andre ganger er Sega åpenbart i stand til å heve kameraet opp slik at man får oversikt over situasjonen. Men det er jo nettopp dette som er så frustrerende. Det hele virker så blottet for intelligens – så tilfeldig – at jeg rett og slett lurer på om det finnes noen hos utviklerteamet som veit hva de driver med.
3. Jeg vil ha kontroller som fungerer for utfordringene jeg skal løse. The Secret Rings nøyer seg imidlertid ikke med å ha et upålitelig kamera og verdens mest variable ansamling brett – neida, her skal også kontrollskjemaet voldtas. Jeg har opplevd så mye inkonsistens og rot at det kan være vanskelig å vite hvor man skal begynne, men jeg får gjøre et forsøk.
For det første: Av en eller annen grunn har du ikke her kontroll over Sonics fart. Med mindre du trykker inn bremseknappen kommer Sonic til å aksellerere til han når toppfart av seg selv, og enhver berøring med fiender eller andre hindre er nok til å drepe all fart han måtte ha spart opp, og starte aksellerasjonsprosessen på ny.
Dette i seg selv er naturligvis aldeles i orden. Problemet ligger i måten mange av brettene er konstruert på. Kontrollsystemet er åpenbart konstruert for at hele spillet skal foregå i én retning, men det har tydeligvis gått brettdesignerne hus forbi. Med mindre du har spilt brettene før er det nemlig lett å havne i blindsituasjoner – hvor du må "rygge" for å være i stand til å fortsette. For eksempel kan det hende du løp strake veien forbi en springfjær eller fiende du var avhengig av å treffe for å komme deg høyt nok opp i terrenget til å avansere.
Men det er først her det blir ille for alvor – rygginga i Sonic er nemlig det mest klønete spillsystemet jeg har vært borti noen gang. Ikke bare må du snu kontrolleren nesten 180 grader rundt for å starte å rygge – hadde ikke 60 eller 90 grader holdt? – neida, du får heller ikke se hvor du er på vei.
I et spill som så til de grader er bygget rundt enveiskjøring er det sprøtt å oppleve at en ryggefunksjon i det hele tatt ble vurdert, og nå som den er blitt til grufull virkelighet, er det opplagt hvorfor den er en dårlig idé.
4. Selv om noe dreier seg om prøving og feiling, bør det være noenlunde morsomt også hvis man mislykkes. Man kunne kanskje være naiv nok til å tro at mange av disse frustrasjonsfaktorene er verd å leve med, fordi følelsen av mestring er tilsvarende stor? Som nevnt er det jo en diger samling oppdrag og underoppdrag på plass, og det er vel sikkert mulig å finne glede i å øve og forbedre seg? Kanskje man kan anse spillets strenge krav til perfekt utførelse som en utfordring, snarere enn en svakhet?
Vel, jeg vet ikke. Jeg vet at jeg i en rekke liknende spill har det morsomt selv når jeg feiler. Excite Truck er morsomt samme hvor dårlig jeg kjører, Tony Hawk's Downhill Jam er morsomt selv når jeg ikke har lært meg alle snarveiene enda, og Trackmania er deilig leskende selv når alle håp om gull er forduftet.
Sonic and the Secret Rings, derimot, er frustrerende hver bidige gang inntil det sitter. Og når det sitter, er det ikke en gang spesielt tilfredsstillende. Det du har lært, er nemlig ikke først og fremst å mestre systemet – du har bare pugget hvordan brettet forventer at du skal spille.
Tabbelista fortsetter
Jeg kunne brukt spalteplass på flere små, men akk, så idiotiske problemer om jeg ville. Bare så vi har nevnt dem: Her er punkter hvor man henger seg opp i geometrien, punkter hvor hoppetasten ikke fungerer, punkter hvor det varmesøkende spinnangrepet feiler i å feste seg til fiendene som det skal, og punkter hvor det er unødvendig vrient å bedømme hvor langt man skal hoppe.
Jeg gidder ikke gå i detalj på alle disse, men én ting til vil jeg nevne, og det er måten spillet med viten og vilje lar deg starte kalaset som krøpling. The Secret Rings inneholder nemlig et rollespillaktig oppgraderingssystem, som gjør at du gradvis utover i spillet vinner nye egenskaper til Sonic – for eksempel kan du lære hvordan du stanser eller akselererer tiden, hvordan du hopper baklengs eller hvordan du starter et brett med ekstra rakettfart.
Problemet er naturligvis at utviklerne ikke har begrenset seg til dette. Du må faktisk vinne bedre basisevner også, og som et resultat av dette begynner du altså spillet som et merkbart mer klønete pinnsvin enn du blir etterhvert. Hva i alle dager som er hensikten med å gjøre kontrollene ytterligere klønete enn de allerede er aner jeg ikke, men det er i hvert fall ingen tvil om at det er en skrekkelig idé.
Døll flerspillerfunksjon
Sånn for å virkelig runde av med glans, har Sega bestemt seg for å legge til en rekke minispill du kan spille i en slags festmodus sammen med opp til tre av vennene dine. Disse er for det meste ganske grunne affærer – mange av dem gjør seg greit første og andre gang du treffer på dem, men blir raskt kjedelige. Det er en viss eim av friske ideer som preger måten flere av dem bruker Wii-kontrolleren på, men med en såpass blandet forsamling av det artige og det ødelagte sier det seg selv at heller ikke festmodusen blir det helt store.
Eier du allerede et hvilket som helst Mario Party- eller WarioWare-spill kan du med andre ord fint stå over, og skal jeg være ærlig synes jeg ikke Sonic and the Secret Rings en gang fortjener å settes i spilleren så lenge Wii Sports-disken ikke er ødelagt. I det minste kommer du neppe til å skyte deg selv om du skulle komme til å gi modusen et kvarter av livet ditt, selv om ett kvarter i dette tilfellet sannsynligvis er ett for mye.
Reint grafisk har Sonic ingenting å skamme seg over. Det byr på store områder, flott flyt og masse aktivitet på skjermen, og selv om det aldri er direkte vakkert, er den grafiske opplevelsen av fart essensiell for den grad av glede du i det hele tatt klarer å klemme ut av spillet. Flere av situasjonene er dessuten gledelig vanvittige, slik som den hvor Sonic står på sjøbrett over enorme bølger, eller verdenen hvor han flyr av gårde over regnbueaktige baner på himmelhvelvingen. Dette er Sonic slik vi vil se ham – noe som bare gjør det ekstra tydelig hvor fordømt skrøpelig resten av spillet er.
Konklusjon
Jeg har prøvd å like Sonic and the Secret Rings, men det går rett og slett ikke. Spillet slutter nemlig aldri å forbløffe med sin inkompetanse, og selv om de krøplingaktige kontrollene man starter med blir mer brukbare etterhvert, når man får oppgradert det blå pinnsvinet og lært seg banene, blir spillet aldri mer enn sporadisk underholdende.
Brettene er ofte nesten uleselige, kontrollene er upålitelige – og enhver feil fra din side straffes hardt. Den lange veien med prøving og feiling blir dermed en eneste lang tålmodighetsprøve, men siden du sjelden føler at det kun er din feil om du mislykkes, frister det mer å gi opp enn å engasjere seg. Sonic and the Secret Rings er et rot av en utfordring, og, avhengig av hvordan du ser på det, enten et skrekkelig plattformspill eller en håpløs arkaderacer.
Kjære Sega: Hva i all verden er meninga med dette vrøvlet?
