Anmeldelse

Sonic Chronicles: The Dark Brotherhood

Det har ikke akkurat rent over av gode Sonic-spill de siste årene. Titler som Sonic Riders, Sonic and the Secret Rings og nyversjonen av Sonic: The Hedgehog har trukket det blå pinnsvinets gode navn og rykte ned i gjørma. Det er litt av en jobb å få dette navnet rent igjen. Nå har rollespillguruene i Bioware gjort et ærlig forsøk, og det på Nintendos DS. Her er Sonic og vennene hans tilbake i slag, og hovedpersonen selv virker å være full av energi og eventyrlyst.

Kombinasjonsangrep

Vis større

Trailer: Sonic Chronicles: The Dark Brotherhood #12


Ingen eggerøre

Det er trøbbel i Sonic-land, og denne gangen virker det ikke som om superfiende Eggmann står bak. Du skal nemlig få møte en helt ny type fiender i Sonic Chronicles: The Dark Brotherhood, noe tittelen hinter sterkt til. Historien i spillet er ikke av det smellfeite slaget, og man kunne kanskje forventet mer av utviklerne som står bak titler som Baldur’s Gate og Star Wars: Knights of the Old Republic. Det blir litt for enkelt og sukkersøtt til tider – og de åpenbare konfliktene tas på med silkehansker.

Sonic Chronicles er et rollespill, et gruppebasert sådan. Her kan du spille med fire figurer om gangen, og siden du etter hvert får langt flere enn dette tilgjengelig, må du hele tiden vurdere hvilken gruppesammensetning som passer deg best. Dette gjelder ikke bare i kamp, men også når det kommer til utforskning. De ulike figurene har nemlig ulike egenskaper i miljøene.

Knuckles kan for eksempel klatre opp helt loddrette flater, mens Sonic har den unike evnen at han kan rulle seg inn i små åpninger. Slike egenskaper har alle, og hvis du skal utforske alt må du også rullere på personellet.

I kamper må du vurdere hvor godt et medlem passer inn i gruppen. Her lønner det seg med en miks mellom offensive og defensive figurer. Samtlige av dem har nemlig spesialangrep som er nyttige både når det gjelder skade og helbredelse, og i de aller tøffeste kampene kan gruppekonstellasjonen bli avgjørende. Nå faller dette poenget litt i fisk på grunn av en svært lav vanskelighetsgrad i kampene. De fleste av dem er alt for lette, spesielt om du styrer en gruppe som er mektige offensivt. Det hadde ikke skadet om det var en smule mer utfordrende å kvitte seg med fiender.

Et av flere flotte miljø.
Et av flere flotte miljø.

De turbaserte kampene er imidlertid svært avhengighetsdannende, selv om det blir seier nesten hver gang. Mye av grunnen til dette er nettopp spesialangrepene. Disse innfører en herlig dose av interaktivitet i spillet, der du må trykke og dra på den trykkfølsomme skjermen for å lykkes. Hvert angrep har sin unike kombinasjon i hvordan du må handle med DS-pennen, og det føles særs deilig når dette sitter. Du kan kontre fiendens spesialangrep på samme måte, noe som er minst like morsomt. Videre er flere av kampene ganske taktiske, slik som at alle fiendene må dø samtidig – hvis ikke helbreder de hverandre. Dette skaper en ekstra spenning når det kjempes.

Solid kontroll

I kampene fungerer kontrollene veldig godt, selv når du skal løpe etter fiender som prøver å stikke av. Til og med dette halvgode minispillet blir moro når du tar i bruk DS-pennen. Navigeringen i miljøene foregår på samme måte, men dette er ikke like knirkefritt. Det er lett å henge seg fast i objekter og hushjørner og flyten i bevegelsene uteblir. Dessuten er 2D-kartene litt vanskelig å tyde med tanke på høydeforskjeller av og til, noe som er en liten grobunn til frustrasjon.

Man kan ikke lage et skikkelig rollespill uten litt dialog, og slik sett svikter aldri Sonic Chronicles. Her kan det prates både for å få sideoppdrag og skape fremgang i historien. Det er viktig å merke seg at man kan få en litt dypere spillopplevelse om man gjør seg litt flid i pratingen, du får mer bakgrunnsinfo både om figurene og historien i spillet – slik sett fungerer de ellers enkle dialogene ganske bra.

Kampene hekter deg med sine angrepskombinasjoner.
Kampene hekter deg med sine angrepskombinasjoner.

Et annet viktig rollespillelement er utviklingen av figurene dine. Alle tjener erfaringspoeng på kampene, og går opp i nivå med jevne mellomrom. Her fordeles progresjonspoengene automatisk på fire egenskaper, mens du får et bonuspoeng du selv kan velge hvordan du bruker. Videre kan du utvikle dine spesialangrep, og her lønner det seg å fokusere på ett av gangen – da blir du klart mer mektig i kamp.

En annen hjelper i så måte er små vesener kalt Chao. Hvis du binder disse opp mot dine figurer får man bonusegenskaper, slik som for eksempel flammeangrep eller vannskjold. Chaoene kan utveksles med venner over trådløst nett, og kan på den måten gå opp i nivå. En litt merkelig løsning, siden det strengt tatt ikke er veldig vanlig at vennegjengen sitter med en haug DS-er med det samme spillet på – slik er det i hvert fall for min del.

Samlemani

Du er helt avhengig av ting og tang du finner i miljøene for å prestere i kamp. Her snakker vi helseprodukter, objekter som gir påfyll i poeng du bruker for spesialangrep og andre bonusgjenstander. Du bør hele tiden følge med på hvor mye av dette du har i inventaret ditt, hvis ikke må du gå i skytteltrafikk mellom brettene og butikken – der du kan handle for de mange ringene du sanker underveis. Enkelte gjenstander passer forresten bare til spesielle figurer, så det hvis du får valget mellom flere objekter ved for eksempel fullførte oppdrag bør du tenke deg godt om.

Sonic Chronicles er et svært fargerikt spill. De ulike brettene er lekne i sin fargebruk og ganske varierte. De innbyr virkelig til spilling. Det visuelle blir imidlertid litt avslørt på nært hold, og det er oppsiktsvekkende hvor generiske kampmiljøene er. Dessuten oppleves det som rart at falne fiender fortsatt ligger på bakken, selv om man har løpt langt unna det opprinnelige kampstedet. Effektene under kamp er imidlertid fine, her er variasjonen tilbake til godkjent igjen. Det gir ekstra motivasjon når spesialangrep ofte er tøffe å se på rent visuelt.

Tails' sjappe fungerer som et samlingspunkt.
Tails' sjappe fungerer som et samlingspunkt.

Det er forresten veldig viktig at du husker å lagre spillet selv, her er det nemlig ingen autolagring. Til gjengjeld minner Tails deg på akkurat det til det kjedsommelige, og det er ikke alltid det hjelper å be ham slutte med lagringsmaset sitt.

Ørene dine vil neppe juble nevneverdig over Sonic Chronicles. Det skal først og fremst musikken ta ansvaret for. Den er ikke så ille i seg selv, men med lagringspauser og miljøskifter blir den veldig repeterende – den liker nemlig å starte helt fra begynnelsen hver gang du tar en tur innom grensesnittet eller åpner en dør. Lydene under kamp er helt kurante, men heller ikke noe mer. Litt mer fokus på denne delen av spillet hadde ikke vært noen ulempe, for å si det slik.

Konklusjon

Sonic er tilbake i bra slag i Sonic Chronicles: The Dark Brotherhood. Rollespillet har fine miljøer som er morsomme å utforske, samt turbaserte kamper som er overraskende avhengighetsskapende. Videre er det morsomt å sette sammen grupper av figurer i Sonic-universet og utvikle disse slik du vil. Spillet er imidlertid flere hakk for enkelt, og bygger på en historie like fyldig som en spikersuppe. Dessuten hjelper det ikke at musikken gjør sitt beste for å få deg innlagt på galehus. Alt sett under ett er dette likevel et godt rollespillprodukt, som anbefales til alle spillere i farta.

Sonic Chronicles: The Dark Brotherhood DS DS 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 26. september 2008
  • Plattform: Nintendo DS
  • Utgiver: SEGA Europe
  • Utvikler: BioWare Corp.

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen