Anmeldelse

Sonic Mega Collection Plus

Det er endelig tid for at det blå pinnsvinet Sonic nok en gang feier inn i kjellerstuene og over TV-skjermer blant landets spillinteresserte. Sega har sluppet en gavepakke for alle 90-tallsnostalgikere.

Side 1
Side 2
Side 3

Mange norske ungdommer har minner om å trosse foreldrenes formaninger om å gå ut og leke, for heller å tilbringe tid sammen med Segas lyseblå maskot i svette, mørke, varme kjellerstuer. Det er ikke få timer som har blitt brukt i jakten på Robotnik, og det var heller ikke så rent få Sonic-spill Sega klarte å trylle frem i sin storhetstid på 90-tallet.

I Sonic Mega Collection Plus er rundt femten mer eller mindre klassiske Sonic-spill samlet på en DVD for PlayStation 2. Spillutviklerne har gjort minimalt med spillene før de ble sluppet til Sonys konsoll, og resultatet blir en enkel men deilig tur tilbake til konsollspillenes barndom og kampen mellom Nintendo og Sega om hegemonien på konsollmarkedet.

Historien om et lynkjapt, blått pinnsvin
Første gang vi møtte det lyseblå, supersoniske pinnsvinet var i Sonic the Hedgehog. Her introduseres også superskurken Robotnik som følger oss gjennom hele serien. Sonic the Hedgehog var ment å være Segas motsvar til Nintendos Mario, men serien tok plattformspillingen til nye høyder. Den mest iøyenfalledne forskjellen på Sonic og Mario er førstnevntes enorme hurtighet. Spillene farer over skjermen i til tider ekstreme hastigheter, og krever bedre reflekser hos spilleren enn Nintendos rørleggereventyr.

Samtidig brakte også Sonic-serien med seg en mer omfattende og mindre lineær nivå-design enn hva Nintendo tidligere hadde kunnet levere. Selv om spilleren alltid starter i venstre kant av brettet og mål ligger i høyre ende, er det forferdelig mange forskjellige veier fra A til B. Nivåene er på en måte lagd i flere etasjer, og det er utrolig hvor mange forskjellige veier det går an å velge fra start til mål. Dette bidrar til mye bedre slitestyrke i alle de originale spillene.

Og reven rasker over isen
Spillseriens andre installasjon introduserte Sonics etter hvert så faste kompanjong Miles "Tails" Prower for første gang. Den to-halede reven brakte også med seg tospillermodusen til serien, selv om måten dette er løst på er utrolig tungvint sett med nåtidens blikk. Hver spiller får mulighet til å spille som Sonic eller Tails, og det er om å gjøre å komme igjennom hvert brett først på splittet skjerm. Den delte skjermen betyr at hver spiller får et ganske smalt område å se på, og den sammenskviste grafikken er anstrengende både for øynene og tålmodigheten. Da er det mye kulere å spille annethvert brett i enspillermodusen. Dermed slipper en både å ha to kontroller, samtidig som utvalget av nivåer en kan spille er betraktelig mer interessant.

Også i treerspillet henger den lille reven i pinnsvinets hæler. Forskjellen fra Sonic the Hedgehog 2 er liten, men merkbar. En annerledes flerspillermodus er inkludert, selv om denne faktisk er både dårligere og kjedeligere enn flerspilleren i Sonic 2. Her har en kappløp på et brett som er utrolig kort, som man så skal rase gjennom fem ganger hver, fortsatt med delt skjerm og fortsatt med skvist grafikk. Det som er mest spennende med dette spillet er dog litt nye konsepter når det gjelder design på brettene. Skriptede hendelser skjer gjerne midt i brettene samtidig som en rett som det er fortsetter på samme brett når en tror en har kommet igjennom et nivå. Det er riktignok lite nytt å melde fra Sonics univers før en drister seg i gang med Sonic & Knuckles.

Side 1
Side 2
Side 3

Siste fra forsiden