Anmeldelse

Spy Fiction

Lynversjonen av historien i Spy Fiction er som følger: En gruppe terrorister er i ferd med å få hendene i et avansert masseødeleggelsesvåpen, og med mindre den vestlige verden innfrir de skyhøye kravene deres, akter de å bruke det. Du arbeider for en hemmelig etterretningsorganisasjon, og jobben din er å undersøke saken og, til slutt, hindre terroristene i å oppnå de ondskapsfulle målene sine. Spy Fiction kommer så visst ikke med den mest minneverdige historien noensinne, og den blir heller aldri fortalt på noen særlig god måte, så du vil nok raskt glemme at den overhodet eksisterer. Egentlig kan vi si det samme om resten av spillet også, for på tross av gode ideer er Spy Fiction en ytterst forglemmelig affære.

To agenter, ett spill
Spy Fiction låner litt fra Metal Gear Solid og Splinter Cell-spillene, og gameplayet består stort sett i å komme seg til ett eller annet punkt på kartet uten å bli oppdaget av fienden, og komme seg trygt tilbake etter at du har gjort det du måtte gjøre. I og med at dette er et spionspill, har du naturligvis en haug spennende hjelpemidler til rådighet, men det må sies at du stort sett ikke trenger å benytte deg av de fleste av dem. I starten av spillet får du velge mellom to agenter - kvinnelige Sheila og mannlige Billy. Gameplayet i spillet vil avhenge, til en viss grad, av hvilken agent du velger. Billy er fysisk sterkere, mens Sheila har et overtak i forhold til det å forkle seg. Billy kan nemlig bare forkle seg som menn, mens Sheila kan forkle seg som både menn og kvinner.

Disse forkledningene spiller en viktig rolle i Spy Fiction. Agenten din er utrustet med et 3D-kamera som du kan bruke til å ta bilder av andre karakterer med, og disse bildene benyttes til å lage en forkledning som er identisk med utseendet til den personen du tok bilde av (står han eller hun med ansiktet bort når du knipser, får du imidlertid kun en kopi av klærne). Når du har et slikt bilde er det bare å gå inn i et bøttekott, skap eller en container, velge det nye utseendet og hoppe ut igjen. Med en slik forkledning vil du kunne bevege deg uhindret der vakter hadde gått til angrep på flekken om de hadde sett deg i spiondrakten din. Oppfører du deg merkelig vil de imidlertid gjerne finne på å undersøke deg, men du kan heldigvis bli undersøkt tre ganger før du eventuelt må skifte forkledning. Benytter du deg av noen av spionhjelpemidlene dine mens andre ser deg, vil identiteten din umiddelbart røpes.

Naturligvis er det slik at enkelte soner har ulike krav til hva slags folk som kan bevege seg der, slik at du antakeligvis må skifte forkledning flere ganger underveis. Noen ganger må du også ha spesifikke forkledninger for å komme deg videre. Problemet er at for å kunne gjøre mange av de tingene vi forbinder med spioner, blir du nødt til å være i den lett gjenkjennelige spiondrakten din. Noen ganger føles disse begrensningene veldig kunstige - det er ingen logisk grunn til at du må ha spiondrakten på for å kravle gjennom ventilasjonsganger, for eksempel. Når du har spiondrakten på er du nødt til å holde deg skjult og sørge for at du ikke blir sett. Drakten din har imidlertid en hendig liten funksjon: Hvis du lener deg opp mot en vegg og holder deg helt stille, kan du bli usynlig. Med en gang du beveger deg igjen vil du bli synlig.

Kjedelige kamper
Noen ganger blir du rett og slett nødt til å ta ut vakter og andre personer, slik at du kan arbeide i fred. Da lønner det seg å snike seg opp på dem, og enten gi dem et lite elektrosjokk slik at de besvimer, eller utføre et stille angrep på dem bakfra. Hvis de ser deg, vil de rope om hjelp, og da er du i trøbbel. Her begynner dessverre gameplayet å falle sammen. Når alarmen går vil det nemlig hele tiden komme en uendelig strøm av vakter ut fra ulike dører i rommet du er i. Uansett hvor mange du skyter, vil det komme nye omtrent med en gang. Dermed blir det i praksis umulig å løse en slik situasjon ved hjelp av vold, så enten må du laste spillet på nytt, eller så må du prøve å finne et skjulested hvor du kan gjøre deg usynlig.

Om du gjør deg usynlig uten at vaktene ser hvor du er, skal det svært mye til for at de finner deg. De vil "lete" i cirka tre minutter før de gir opp, og du kan gå tilbake til oppdraget ditt. Venting er ganske kjedelig, og det er veldig irriterende at det å vente i praksis er den eneste løsningen om du kommer i kontakt med fienden. Kampsystemet fungerer generelt ganske dårlig, uansett om det er snakk om nærkamp eller kamp med skytevåpen. Alle angrepsbevegelser benytter seg av samme knappen, så noen særlig dybde finner du ikke her. Du blir raskt lei, og med tanke på at det omtrent aldri er noe å tjene på å ta opp kampen, blir det snart til at du bare laster inn et tidligere lagret spill med en gang du blir oppdaget.

Spy Fiction PS2 PS2

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 1. oktober 2004
  • Plattform: PlayStation 2
  • Utgiver: Sammy Europe
  • Utvikler: Access Games

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen