Anmeldelse

Spyro: A Hero's Tail

Ingredienser: Lilla kosedrage på anabole steroider, elementære plattformelementer og lineært spilldesign. Bland det sammen, hiv det i ovnen og voilá; Kake á la Spyro.

Side 1
Side 2

Innbyr ikke til utforskning
Utforsking er, og vil nok alltid være, en stor del av 3D-plattformingen. Dessverre er det lite i Spyro som innbyr til engasjerende utforskning, det ender snarere i en irriterende jakt etter den siste krystallen. De fleste brettene viser ganske klart hvor veien går, men noen er veldig forvirrende og frustrerende. Dette bringer meg inn på det ganske ubrukelige kartet utviklerne har implentert. Det viser brettet sett ovenifra, med ingen annen merking enn din lokasjon, butikkene til "Moneybags" og en skravering over områdene du allerede har vært. Når det er mange uoversiktlige brett burde det i det minste være en grei kartfunksjon - det er ikke få ganger undertegnede har gått seg vill.

Moneybags, ja, en sleip forretningshai av en bjørn med dårlig arabisk aksent, men som heldigvis er god på bunn. Han kan forsyne Spyro med diverse mer eller mindre essensielle produkter for en uakseptabelt høy pris, og derfor er den evige jakten etter Mørkkrystallene også en evig jakt etter diamanter som er spillets myntenhet. Som om ikke det er nok, så er spillet også en evig jakt etter lysdiamanter og drageegg. Lysdiamantene trenger man for å aktivere ulike innretninger - blant annet kan Spyro bli presset sammen til en ball - og noen av disse innretningene er nødvendige for å avansere i spillet. Drageeggene åpner opp bonusmateriale som nye karakterer (dog ikke nye egenskaper) og fri tilgang til minispillene.

Vesentlige minispill
Spyro: A Hero's Tail inneholder også mange minispill, og faktisk føles disse som en særdeles vesentlig del av spillet. Spillet har fire minispillkarakterer som går igjen, men også innslag fra andre figurer man støter på. Disse spillene har stor variasjonsbredde, og holdbarheten er overraskende god. I det ene spillet skal man for eksempel ta kontroll over en obsternasig fugl ved navn Sersjant Byrd som er utstyrt med en "jetpack". Ved hjelp av bomber og raketter må fiender bekjempes - både til lands og i lufta. Greier man hele minispillet en gang, får man et drageegg. Greier man det en gang til, får man en lyskrystall. Sersjant Byrd og flere gjør som nevnt en opptreden flere ganger i løpet av spillet, og interessen er ganske så vedvarende. Disse innslagene er helt klart spillets bedre halvdel, og det sammen med grafikken og lyden:

Utviklerne av Spyro: A Hero's Tail har i det minste lært noe om utseende siden det forrige Spyro-spillet, for dette er mye penere enn forgjengeren. Ikke misforstå meg, det er ikke topp grafikk, men den er over gjennomsnittet, og den duger bra. Fargefylte og koselige brett som står i stil til resten av spillet er å finne. Animasjonene og teksturene er heller ikke stygge, men ikke noe man hopper i taket for. Lydmessig stiller spillet ganske kurant, og en kan komme til å høre noen friske innslag i musikken. Stemmeskuespillet er slett ikke verst, men som resten av lydbildet ikke noe mer enn litt over gjennomsnittet.

Konklusjon
Brent barn skyr ilden, og Spyro: A Hero's Tail har skydd noen av feilene fra de foreløpende spillene, men det er langt i fra noen perfekt spillopplevelse vi sitter igjen med. Spyro: A Hero's Tail er et ganske repetivt og monotont plattformspill med lyspunkter i form av avbrekk fra hovedeventyret. Spillet evner greit å underholde, spesielt for den yngre skare, men det er ikke nok til at dine surt ervervede kronasjer burde utøses for Spyros skyld. Om den lilla minidragen er aldri så søt, er han ikke søt nok til å levere noe mer enn en middelmådig spillopplevelse.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden