Anmeldelse

Star Wars: The Clone Wars

LucasArts var en gang det absolutte toppselskapet når det gjaldt kvalitetsspill, og kvernet ut klassikere på rekke og rad - mange basert på filmlisenser (ofte det sikreste tegnet på at du har med et drittspill å gjøre). Zak McCracken, Indiana Jones III og IV, Loom, Monkey Island-serien, Grim Fandango og Full Throttle er historiske godtitler. Men så begynte ting nesten umerkelig sakte å gå i oppløsning.

Side 1
Side 2

Evneveik Jedi
Clone Wars er som sagt et skytespill og til tider føles det som om det heller burde handlet om bravadene til en soldat i den republikanske hæren - å sløse bort alt det heftige potensialet som ligger i Jedi-rollen på bomber og granater er skuffende. Det eneste Jeditrikset du får bruke er et slags usynlig slag som uskadeliggjør de latterlige Langbein-droidene Konføderasjonen prøver å yppe seg med. Jeg skjønner ikke helt hva Lucas tenkte da han dro dem frem fra skjegget sitt - ble han forvirret av pin up-bildet av Prinsesse Leia som henger over dobbeltsenga? Det er kanskje en smakssak, men figurene i de siste Star Wars-filmene er litt døve og uten sjanse til å måle seg med de fantasifulle skapningene som ble vist frem i de tre første filmene.

>

Lyd har alltid vært en essensiell del av Star Wars-opplevelsen med et klassisk musikkspor som alle kan plystre, legendariske lasereffekter og summingen fra lyssablene som krutt nok til å sette i gang fantasien til en hel generasjon sci-fi-fantaster. Spillet har en tendens til å blande all lyden til en eneste stor grøt. Kanskje det skyldes at laserkanonene dine må jobbe konstant og intenst. Dialogen gjøres ikke av filmstjernene, men vikarene produsentene har leid inn gjør en like god forestilling – det er jo ikke snakk om å spille Fruen fra Havet eller Hamlet, så her var det kanskje greit å spare på pengene.

Konklusjon
Det som redder Star Wars: The Clone Wars fra å bli et like langt gjesp som filmen er at det mangler selv-høytideligheten. Voldsom action og raske kjøretøy er en eldgammel oppskrift og den funker også denne gangen. Du kan glemme de hjelpeløst tunge replikkene, ukeblad-romantikken og slipper å konsentrere deg om det politiske spillet som dessverre har blitt så stor del av Star Wars-universet, fordi historien spiller annenfiolin og går på skinner. Det eneste som egentlig kreves av innsats er at du holder nede skyteknappen til tommelen blir stor og blå. Artig tidtrøyte en kjedelig tirsdag. Til slutt vil jeg komme med en personlig oppfordring: For alle som har en barndom preget av Darth Vaders astmatiske åndedrag, überkule hjelm og onde jeditriks, stjernekamper i verdens-rommet, Dødsstjerner, "Luke, I am your father", stormtropper, Han Solo, Leia og spesialeffekter som faktisk ser helt ekte ut og ikke som datagrafikk gjør det vondt å se hvordan Episode I og II har latterliggjort hele serien. George Lucas må være regibransjens svar på Kong Midas - alt han tok i ble nemlig til gull. Nå er det slik at en film laget av gull ikke er særlig morsom å se på i lengden. Når alt begynner å handle om penger forsvinner fort sjarmen. Derfor skal du ikke kjøpe Star Wars: Clone Wars hvis du ønsker å gjenopprette sjarmbalansen i galaksen. Money talks.

Side 1
Side 2

Siste fra forsiden