Anmeldelse

Super Paper Mario

Super Paper Mario er et underlig spill. På en armlengdes avstand er det lett å tro at det er et plattformspill – på overflaten dreier dette spillet seg helt åpenbart om å hoppe mellom plattformer eller på hodene til dumme små dyr slik at de forsvinner i en søt liten røyksky. Du løper rundt som den velkjente, rødkledde italieneren blant spørsmålstegnblokker, soppdyr og skilpadder, og alt sammen føles i det hele tatt veldig kjent.

Se klipp fra spillet

Vis større

Video: Super Paper Mario #2


På den annen side kan det være fristende å se på spillet som et rollespill. Begge de to Paper Mario-forgjengerne var rollespill, og igjen: på overflaten er det elementer her som tyder på at også Super Paper Mario står med ni av ti tær i samme leir. Du har et reisefølge på samme måte som i mange rollespill. Du har et inventar med både offensive og defensive hjelpemidler, og Mario blir dessuten sterkere og flinkere jo mer du slåss. Hver kamp er et steg på veien mot neste erfaringsnivå.

Men nei. Som du sikkert har skjønt allerede, er Super Paper Mario – når det kommer til stykket – egentlig ingen av delene.

Nøkler og låser til Dovre faller

Det er nemlig ikke disse tingene Super Paper Mario dreier seg om. Kompliserte hopp finnes knapt overhodet, fiendene er verken skumle eller farlige – og du har ingen kontroll over hvordan Mario utvikler evnene sine. I den grad Super Paper Mario er et plattformspill, er det et helt banalt plattformspill, og hvis det kan ses på som et rollespill, er det i så fall verdens mest enfoldige rollespill.

Hvis vi skreller av disse ytre aspektene, sitter vi igjen med hva spillet egentlig dreier seg om – metodisk utforskning, og en endeløs rekke av nøkler og låser i forkledning. Etter hvert som spillet skrider fram får Mario stadig nye evner, og for hver evne finnes det en eller annen type hindring du kan støte på, hvor akkurat denne evnen er helt nødvendig. Så lenge du har riktig nøkkel, og så lenge du klarer å kjenne igjen hva slags lås det er snakk om, er problemet løst. Hvis du finner en flisete sprekk i en vegg, bør du helst kunne gjøre deg like smal slik at du kan åle deg gjennom – og hvis du finner en påle som ikke er slått skikkelig ned i jorda enda, bør du helst ha noe hardt å slå med. Og så videre.

En stund er dette artig nok. En stund er det artig å få nye evner, og en stund er det artig å kunne styre flere ulike figurer. Spillet lasser på med evner og muligheter, og det kan være fristende å spille videre for å se hva slags nye triks som gjemmer seg bak neste sving.

Spillets største triks er dessuten forfriskende saker – et stykke ut i spillet får Mario nemlig evnen til å skifte mellom 2D og 3D, noe som gir mange nye muligheter for lek med romlighetssans og perspektiver. Blokker som befinner seg langt unna hverandre i 3D står kanskje rett ved siden av hverandre når alt klemmes sammen til to dimensjoner – eller kanskje 2D-perspektivet skjuler et hemmelig rør som først blir synlig i 3D? Her er det mye upløyd gåtemark, noe Super Paper Mario utnytter med hell.

Funker ikke helt

Men det er noe gærent med Super Paper Mario. Av en eller annen grunn mister jeg interessen, jeg blir litt likegyldig, og i lengre perioder av spillinga blir det hele rein rutine og autopilot. Om jeg føler meg motivert til å fortsette å spille, er det ofte fordi jeg vil se neste morsomme dialog – og slett ikke alltid fordi jeg har det spesielt festlig der og da.

Litt av grunnlaget for dette er at spillet er så gudsjammerlig lettvint, og gir deg støttehjul på alle bauger og kanter. Skal du dø i Super Paper Mario må du nesten gå inn for det. Som plattformspill er det så ufarlig og banalt at det fort begynner å føles slitent og – hvor ironisk det enn måtte være – tynt.

Den største grunnen til at det blir sånn, er imidlertid at mye er gjort litt for omstendelig. Dialogene er mange, og som nevnt ofte strålende skrevet, men de dras ofte ut lenger enn nødvendig. Spillet inneholder dessuten hele tre ulike måter du kan utforske på. Jeg nevnte 2D og 3D, men i tillegg kan du rette Wii-fjernkontrolleren mot selve TV-en. Ved hjelp av et sikte på skjermen kan du så lete deg fram til hemmelige objekter som ikke kan ses med det blotte øye. Problemet med dette er at man til enhver tid står i fare for å gå glipp av noe om man ikke utforsker hvert rom møysommelig på alle de tre ulike måtene – og på et eller annet tidspunkt blir dette mer arbeid enn moro. Utforskningen blir rett og slett komplisert, og oppdagelsene man gjør mister mye av appellen.

Og det er trist – for dette er et spill som hadde potensiale til å bli fantastisk. Den velkjente Paper Mario-stilen er tilbake, humoren holder til tider skyhøyt nivå, sjarmen er til å ta og føle på, og så videre. Det burde virkelig fungert, dette – det er et elskverdig, oppfinnsomt og pent spill, og det har flere le-høyt-øyeblikk enn noe annet jeg har spilt i år – men når jeg kjeder meg, så kjeder jeg meg. Og det gjør jeg altså litt for ofte når jeg spiller Super Paper Mario.

Konklusjon

Super Paper Mario er ofte ganske hyggelig, og mange av dialogene og figurene du møter byr på aldeles storslagen underholdning – men det er også, alt for ofte, jobb. I stedet for at man spiller fordi spillingen i seg selv er morsom, spiller man i håp om at den snart skal bli det – eller i håp om at neste dialog skal være verdt strevet. Solide støttehjul på begge sider sørger kanskje for at dette er et spill enhver idiot kan komme seg gjennom, men det stripper også opplevelsen for følelsen av sann utforskning. Og når heller ikke det å løpe rundt og hoppe på fiender er spesielt morsomt lenger, blir resultatet forglemmelig.

Ikke dårlig, og slett ikke provoserende – bare forglemmelig.

Vurdering


Super Paper Mario Wii Wii 4/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 14. september 2007
  • Plattform: Nintendo Wii
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Intelligent Systems

Kommentarer (90)

Forsiden akkurat nå

Til toppen