Anmeldelse

Super Princess Peach

Ville det ikke vært kjekt om alle spill var så skamløse som Super Princess Peach når det gjaldt å vise hva de hadde å by på? Man skal være temmelig bortreist for ikke å få med seg de sterke fargene, de store bokstavene og den ekstremt trivelige innpakningen som har blitt dette spillet til del. Meldingen er klar: Dette spillet er laget for barn. Kanskje helst jenter, til og med.

Til å begynne med kan det hele virke i overkant ufarliggjort, ettersom man blir utsatt for latterlig fengende kalypsorytmer, fiender som nærmest holder opp skilt med tekst som ”Pass på, nå må du hoppe unna før jeg treffer deg!” eller lignende, og brett man fint kan fullføre i halvsøvne. Spillet låner i tur og orden fra Super Mario Bros.-serien, Wario Land-serien og Yoshi’s Island, og selv om noen nye ideer blir blandet i gryta, føles det innledningsvis som om dette er et syltynt oppkok gjort på en rusten spiker. Heldigvis går det ikke lang tid før Super Princess Peach legger inn tredjegiret, og ting begynner å falle på plass.

Peach Poppins

Bakgrunnshistorien til spillet har – tro det eller ei – litt å si for selve gameplayet denne gang. Det ryktes at Bowser har bygd seg en stilig (kommer riktignok helt an på øyet som ser) villa på Vibe-øya, en øy som ligger rett utenfor Soppriket men som likevel er lite omdiskutert. Muligens fordi den ble skapt i anledning dette spillet, hva vet jeg. Uansett sies det at Vibe-øya huser det legendariske Vibe-septeret, som kan kontrollere følelsene til folk og fe.

Som seg hør og bør har Bowser fått tak i septeret, brukt det til å skape kaos i Soppriket og benyttet anledningen til å kidnappe sine erkefiender Mario og Luigi pluss en haug med Toad-er (du vet, de gutta med hatter som ser ut som sopp. Eller ser hodene deres sånn ut fra naturens side? Hvem vet?). Til alt hell var Peach ute og promenerte da alle tumultene fant sted, og slapp dermed unna. Da hun fikk overbrakt de dårlige nyhetene, plukket hun sporenstreks med seg en magisk, snakkende paraply ved navn Perry som tydeligvis lå og slang på bakrommet et sted, og la i vei mot Vibe-øya. Og så får spilleren ta over roret, og Super Princess Peach begynte.

Det første man lærer seg, er å bruke Perry på riktig måte. Ved et særdeles beleilig lykketreff har det seg slik at Perry, i tillegg til å være kledelig gul, lar Peach kontrollere sine egne følelser slik det passer henne. Ved å trykke på store, fine ikoner på berøringsskjermen, bestemmer man om Peach skal føle seg enten så oppstemt at hun svever, så sinna at hun setter fyr på ting rundt seg, så nedbrutt at hun begynner å gråte i strie strømmer, eller så rolig at hun gjenvinner tapt energi. Det kommer kanskje ikke som noen stor overraskelse at man bruker disse magiske paraplykreftene for å overvinne mange hindringer i løpet av spillet.

Slipp mitt folk fri

I det store og det hele er det ikke så mye mer man gjør i hovedspillet enn å løpe, hoppe, gråte og plystre seg gjennom brettene, godt hjulpet av Perrys mange hendige egenskaper; til å begynne med kan man bruke paraplygutten til å denge fiender med, eller å plukke opp fiender og sluke dem for å få mer Vibe-energi som trengs for å kontrollere Peachs følelser. Med litt oppgradering kan Perry også brukes til å knuse blokker, sveve i en kort stund omtrent som en viss kjent barnevakt, skli langs snorer som en gondol og putre rundt under vann som en u-båt. Alle disse forskjellige bruksområdene er en pekepinn på hvor varierte brettene i Super Princess Peach er; de fleste brettene har segmenter hvor man må bruke forskjellige evner for å komme videre.

Dessuten er de aller fleste brettene laget for at man skal spille gjennom dem flere ganger, og se noe nytt hver gang. For å åpne dørene til Bowsers villa, må Peach redde seksten Toad-er i hver sone av Vibe-øya, og for å finne alle tre som er skjult på hvert brett, må man som oftest prøve en annen dør enn man gjorde sist. Denne konstante gjenspillingen ville kjapt blitt slitsom, hadde det ikke vært for at brettdesignen var så solid. Man er sjelden i tvil om hvor man skal, hva man skal gjøre eller hvordan, og når tvilen først melder seg, deler Perry som regel ut noen velvalgte hint.

Variabel variasjon

Solid gjennomføring er i grunnen beskrivende for hele spillet; selv om alle konseptene man møter er velkjente, er spillet godt balansert slik at ingenting føles slitsomt eller oppbrukt. Skulle man ønske seg et avbrekk fra hovedspillet, finnes det tre ekstra småspill som låses opp underveis, og som belønner spilleren med mynter når man lykkes. Myntene kan igjen brukes i butikken i spillet, hvor nye nivåer til småspillene, oppgraderinger til Perry og annet ruskomsnusk kan kjøpes.

Når man i tillegg tar med i betraktningen at det låses opp nye brett og objekter etter at man er ferdig med spillet, at det finnes et hemmelig sideoppdrag hvor man avslører Perrys glemte fortid, og at man får en ekstra puslespillmodus som krever en hårreisende tidsinvestering for å bli fullstendig låst opp, blir det klart at dette er et spill som er laget for å vare lenge.

Det er mye å ta seg til, med andre ord. Og godt er det, for det er ikke til å nekte for at man trøtner av selve hovedspillet etter hvert; i alle fall om man har spilt en del plattformspill før, ettersom det ikke er før i Bowsers villa at brettdesignen og utfordringene begynner å bli virkelig interessant. Når det er sagt, må det også nevnes at bossene man må kjempe mot på slutten av hver sone gjør sitt til å løse opp stemningen; disse er - uten unntak - godt designede, og krever at spilleren har mestret Vibe-kreftene og deres bruksområder før de overgir seg. Man slipper ikke helt unna, altså.

Konklusjon

Man kan i grunnen se på Super Princess Peach som en begynnerinnføring i plattformspill; læringskurven er avskrekkende slak, lyden og grafikken er i aller høyeste grad barnevennlig og varigheten på spillet er godt over gjennomsnittet, selv om ikke alle ekstramodusene er like interessante. Det eneste som virkelig er synd med dette spillet, er at ambisjonene om å skape en lett tilgjengelig opplevelse for den uerfarne spiller, later til å ha stått i veien for eventuelle ambisjoner om bare å lage et knakende sprekt spill.

Likevel vil det være løgn å si at Super Princess Peach ikke er fin underholdning, selv om plattformveteraner ikke vil finne noe mer enn en kortvarig distraksjon her. Men det slås da også ettertrykkelig fast hvis man bare ser på esken før man kjøper.

Super Princess Peach DS DS 7/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 26. mai 2006
  • Plattform: Nintendo DS
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Nintendo

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen