Førsteinntrykk

Super Smash Bros. Brawl

Etter noen timer med Super Smash Bros. Brawl, sitter jeg hovedsakelig igjen med ett inntrykk: Spillet er lytefritt. Kampene er det samme kontrollerte kaoset som tidligere, på oppfinnsomme og solide baner som er like mye plattformutfordringer som kamparenaer. Figurene deler fortsatt et sett med grunnangrep med noenlunde like funksjoner, men denne gangen har Nintendo eksperimentert mer med formen på disse angrepene, og resultatet er et enda mer fleksibelt kampsystem.

I tillegg til familieunderholdning, byr Brawl på ekte dobbelfisting
I tillegg til familieunderholdning, byr Brawl på ekte dobbelfisting

Det er kanskje ikke det mest velbalanserte kampsystemet på kloden når alt kommer til alt, og Street Fighter 3: Third Strike og Virtua Fighter 4: Evolution stiller i en helt annen klasse som konkurransespill. Men det hindrer ikke Super Smash Bros. Brawl i å bli festens midtpunkt. Det hoies og les når Brawl spilles i godt selskap. Det gryntes og svettes når to innbitte perfeksjonister bestemmer seg for å lodde kampsystemets dybder.

Kamphanene avlegger sin dom

Så Nintendo har atter igjen fått til det mystiske trikset som ingen andre helt klarer; lage et spill som er like tilgjengelig for folk flest som det er bunnløst for de fikserte. Og her kommer selveste atombomben: Jeg er likevel ikke helt fornøyd.

Det er intenst urettferdig å grille et så formidabelt spill som Brawl for å være lite nyskapende, men jeg gjør det likevel. Jeg har spilt utrolig mye Melee (i godt selskap, må vite) og har dermed ledd og hoiet mye. Det er kanskje derfor det ikke ble så mye latter og hoiing når jeg samlet sammen mine trofaste medstudenter for en helaften med slåssing.

Etter et titalls runder var statistikkens tale klar: Min trofaste slåssespillkompanjong Kalli hadde dominert aftenen med sin finslepne Link, mens jeg av og til hadde sneket til meg en seier med Pikachu eller Captain Falcon. Sistemann hadde ikke giddet spille mer enn et par runder. Litt senere begynte vi å nøle litt ved valgskjermen. Jeg merker på stemningen at vi egentlig ikke ville spille mer.

Jeg spør om vi skal ta en runde til, og det gjør vi. Og så en til, og endelig slår vi av spillet. Vi klarte ikke helt å slutte, fordi det er et glitrende spill. Men det var ærlig talt ikke særlig spennende lenger, siden vi allerede for flere år siden hadde ropt, hoiet, ledd og truet med å banke opp dusten som spiser deg med Kirby og så hopper over kanten, spytter deg ut og flyr sin vei.

North by Northwest møter Jack og Bønnestengelen. Med apekatter.
North by Northwest møter Jack og Bønnestengelen. Med apekatter.

Kontrollfrik

Det er iallfall ingenting galt med kontrollsystemet. Wiimote-Nunchuck-kombinasjonen har en viss læringskurve, mest fordi det er uvant å ha blokkering og hopping på venstre pekefinger heller enn høyre tommel og pekefinger. Det er litt uvant å ikke ha den gule tommelstikken lenger, men det har bare tvunget meg til å lære meg å bruke Smash-angrep noe mer taktisk enn før.

Til syvende og sist er kontrollsystemet like perfekt som alle de andre spillene til Nintendo, med en unik tilnærmelse til menydesign og en tilsvarende unik forståelse for hvordan informasjon skal presenteres på skjerm. Det er ikke mye DVD-meny over valgskjermene til Super Smash Bros. Brawl. Som vanlig streber det ikke etter glatt minimalisme, men sikter på vennlighet og lesbarhet, akkurat som grafikken.

Selv om grafikken er drastisk forbedret i forhold til den enormt polerte GameCube-utgaven, er den funksjonelt identisk, med den samme gode balanse mellom signaler og støy. De tydelige og mesterlige animasjonene er så leselige som de kan være mot de animerte bakgrunnene og de voldsomme spesialeffektene som akkompagnerer ethvert kraftig angrep.

Brawl gjør alt helt riktig rent grafisk. Det er pent, men ikke direkte oppmerksomhetssøkende: først og fremst funksjonelt. Motstykket til den nesten kjølige elegansen i animasjonen er de fargerike og varierte banene. De første kampene på dem er det glade vanvidd, med plutselige og uforutsigbare forandringer i terreng og struktur som krever at du holder styr på veldig mye informasjon og veldig mange potensielle dødsfeller på én gang.

Legg til et knippe nye våpen du ikke kan være helt sikker på hva gjør før noen treffer deg med dem, og du har renskåret galskap. Brawl er bedre enn Melee, og jeg smører ikke tykt på for å tilfredsstille Nintendos fanskare. Det er et bedre spill enn tidligere, men det mangler ganske enkelt slagkraft.

Nå trenger vi bare en kar med indianerkostyme, og så er vi i gang!
Nå trenger vi bare en kar med indianerkostyme, og så er vi i gang!

Elsker jeg spillet eller spilleren?

Jeg har litt andre forventninger til spill nå enn jeg hadde da Melee kom ut. Jeg tror ikke jeg er alene om det. Det har vært et par små paradigmeskifter i spilldesign siden da, og selv om Nintendo har laget seg en komfortabel nisje der tiden står stille og folk betaler store penger for å løse mattestykker på barneskolenivå, er det ikke sikkert jeg er med på leken lenger.

Jeg får følelsen av at Super Smash Bros.-serien alltid har handlet om å etablere en ramme der spillet er et middel for uforpliktende konkurranse mellom venner, akkurat som Mario Party og Mario Kart. Snodige ting skjer og plutselig teppebombes brettet med vandrende eksplosiver. Alle skyter avgårde som nyttårsraketter, og så blir det stille i rommet fordi ingen skjønner noe som helst, men så ler og hoier alle igjen like etterpå. Det er både målet og middelet: Uforpliktende moro med et ekstremt lett konkurranseelement der remser med statistikk etter kampen kan brukes til å vri resultatet akkurat slik den enkelte spiller vil.

Brawl virker som det er rettet mer mot de som tar serien alvorlig og ser på det som et konkurransespill heller enn noe å ta en pils til. Det må vel Nintendo gjøre, fordi de trenger å holde et klotak om sine kjernefans i disse ulvetider der Wii Fit garantert vil selge mer enn Smash Bros. Men denne motviljen mot å tenke nytt tærer på min lyst til å bruke tid på spillet. Jeg har tross alt sett det før, har jeg ikke?

De som elsker Nintendo like mye som Nintendo selv gjør, vil selvsagt bli enormt fornøyde med Brawl. De som synes det er vanvittig spennende at Pit og Meta Knight er spillbare figurer. Som synes det er interessant at Samus ikke har på seg drakten sin i denne utgaven. Super Smash Bros. Brawl er perfekt for målgruppen sin, og treffer midt i blinken. Du kan spille online, du kan lage dine egne brett og du har massevis av enspillerutfordringer.

Brawl gir oss et meget kjærkomment gjensyn med Yoshi's Island
Brawl gir oss et meget kjærkomment gjensyn med Yoshi's Island

Kanskje enspillerkampanjene er en annen grunn til at jeg ikke elsker Brawl. Melee lånte jeg nemlig bort til en kompis som låste opp alt innholdet for meg, så jeg har knapt sett noe til plattformspillet som gjemmer seg inne i Smash Bros. Melee, og jeg er glad til. Enkeltspillerkampanjen til Brawl får nemlig spillet til å se ut som en kjempe på leirføtter. Du er nesten pukka nødt til å spille gjennom den infernalske kampanjen for å få alle figurene og alle våpnene og gjenstandene, og det er ganske enkelt ikke særlig moro, uten at jeg skal gå særlig mye nærmere inn på det nå.

Konklusjon

Inntrykket mitt, etter noen timers spill, er at Brawl er et solid og polert tilskudd til Super Smash Bros-serien. Alle kan puste lettet ut. Det er en vanvittig god oppfølger til Melee. Men det er samtidig en oppfølger som har tvunget meg til å tenke på om premisset for serien egentlig er så innmari gyldig lenger.

Rent utover kaotiske firespillerkamper fulle av uforutsette bombetokt og pokémoner satt blant racerbiler i fart, så er jeg ikke sikker på om Super Smash Bros.-serien har så mye å by på lenger. Fansen kan forhåndsbestille med én eneste gang, for dette er virkelig akkurat det de har ventet på. Men hvis du ikke kommer til å invitere tre siklende Nintendo-fantaster på slåssekveld i den nærmeste fremtid, så er det ikke nok moro for én spiller her. Ikke foreløpig.

Kommentarer (20)

Forsiden akkurat nå

Til toppen